Stikkordarkiv: tigging

Norges kaldeste sted

På Veitvet i Oslo sitter det en dame. Hun sitter helt stille. Hun smiler til deg om du ser på henne. Foran seg har hun en kopp. Hun ber om penger. Det er hun som er invasjonen av tiggere, det er hun Arbeiderpartiet og FrP i Oslo jakter på.

By: robertsharpCC BY 2.0

Midt i kappestriden om hvem som er tøffest mot folk som ber om hjelp sitter det mennesker på fortauene. De aller fleste sitter i ro med koppen sin, møter blikket ditt om du velger å møte deres. Noen ganger også et stille ”please”.

Det er jo dette som er den situasjonen som enkelte påstår er ute av kontroll. Tigging foregår i et marked, derfor er det begrenset hvor mange tiggere som oppholder seg på samme sted. Alle som har gått rundt i sentrale gater i Oslo har sett tiggere, både her og der, men noen invasjon? Masser? Tusenvis? Det stemmer bare ikke.

Nå har også nyheten nådd avisene, det er ingen ”invasjon” ingen situasjon som blir mye verre i år enn i fjor, ingen ”solid økning”. Måneder med knallhard debatt, mer og mer aggressive utspill og sterkere og sterkere advarsler har i alle fall vist oss en ting: man trenger ikke å bekymre seg for at Oslo-politikken legger fakta til grunn for sine beslutninger.

Til tross for at virkeligheten er ganske tydelig, vi har en del som tigger, men ingen store mengder, har avisene vært jevnlig besøkt av bilder der politikere med blankpussede sko og glinsende dresser tramper forbi et av disse menneskene som ber om hjelp i en nødens stund. Bildene er klassiske, de er like. Politikerne holder god avstand til den fattige som brukes som illustrasjon, blikket er rettet ned, men ikke direkte på den tiggende. Det er nærmest som de skammer seg fordi de bruker et annet menneskes ulykke på denne måten. Man kan håpe de faktisk kjenner på skammen.

De utenlandske menneskene som tigger i Oslos gater er vår flik av Europas krise og historie. Særlig er romfolk trukket frem. En folkegruppe som er hundset gjennom historien, utryddet i hundretusenvis under forrige verdenskrig og som fortsatt er utsatt for fattigdom og brutal diskriminering. Noen av disse menneskene har valgt turen til Norge, for å be om vår hjelp.

Det er ingen som liker tigging, det skulle jo ikke vært nødvendig. Likevel kommer vi neppe til å komme unna tigging, noen vil alltid være fattige. Det er heller ingen som ønsker at folk skal bo på gata, eller at noen skal måtte gå på do i parken. Nærværet av fattigdom sliter alltid på den som ikke er fattig. Møtet med den som ber om hjelp tvinger oss til å vurdere forespørselen om hjelp, selv den som minst har lyst til å gi kan ikke gå helt tankeløs forbi den som tigger.

Når man leser avisen skulle man tro det var vi som hadde problemer, vi som er velfødde, har arbeid og rimelig trygghet. Man skulle tro tiggingens blotte nærvær ødelegger vår livskvalitet på en sånn måte at det må forbys. Det er virkeligheten snudd på hodet.

Løsningen for politikerne i byen jeg bor i har vært kappestrid i tøff tilnærming. Først tok de fortauene og gatene. Reglene sa nemlig ikke noe om overnatting der. Parkene hadde selvsagt et campingforbud, det kunne de fleste skjønne. Nå skulle de siste stumper av samfunnet få sitt forbud, nåde den som våger en blund på asfalten.

Dette er jaging av de som ikke har noe sted å bo. Likevel påstår politikerne som stod bak forslaget at dette bare var en mindre regulering. Det alle som holdt øynene åpne så var at det var den siste lille fliken som ble ryddet unna. Et ryddig og organisert samfunn må alltid ha rom for annerledeshet, for den som ikke klarer seg i systemet. Derfor må forbud også ha rom for skjønn, åpning for slark. Det hadde man for den som trengte å legge seg nedpå ute i Oslo by. Nå er det over.

Neste steg var Arbeiderpartiets litt hjelpeløse forsøk på å forby tigging uten å forby tigging. Regjeringens politikk er nemlig at det skal være lovlig å be et annet menneske om økonomisk hjelp i nødens stund. Arbeiderpartiet i Oslo foreslo så store forbudssoner at det er jevngodt med et forbud mot å be et annet menneske om hjelp.

Og mens forslagene bølger frem, og nesten hele Oslo-politikken, alle partier fra Arbeiderpartiet, via byrådspartiene, KrF, Venstre og Høyre, til FrP sloss om å være tøffest mot den påståtte bølgen av tiggere så viser det seg altså at flommen bare var en bekk.

I stedet for å rydde opp ved å gi folk et billig sted å sove, en do å gå på og mulighet til å holde seg rimelig ren på en verdig måte velger Oslos politikere å stramme til, å gjøre situasjonen verre. Man velger å skape konflikter mellom de som ber om hjelp og oss som blir bedt om hjelp.

Det finnes vel knapt noe mindre modig enn politikere med rause honorarer som går løs på de aller fattigste. Men sånn er visst politikken blitt, drevet av frykten for å være for bløt mot de som ber oss om en tier.

Og mens bystyret i Oslo er blitt Norges kaldeste sted sitter en dame ved t-banen på Veitvet. Hun sitter helt stille, med blikket rettet ned. Det er visst hun som er problemet.

Den nye hardheten

By: HaPe_GeraCC BY 2.0

”Loven, i sin majestetiske streben etter likhet, forbyr så vel den rike som den fattige å sove under broene, å tigge i gatene og å stjele brød.” Utsagnet er det forfatteren Anatole France  som står bak. Lover kan tilsynelatende se rettferdige ut, fordi alle i teorien behandles likt, men likevel fungere urettferdig. Størst er faren for at likhet gir ulikhet, at rett gir urett, i de lovene som regulerer hvordan hver enkelt av oss lever.

Ofte vil de skjeve utslagene være en følge av at vi som fellesskap ikke har klart å utjevne urettferdige forskjeller enda, at det handler om dårlig arbeid fra de som vedtar lovene. Slike skjevheter kan kanskje være lettere å tilgi, fordi kunnskap om skjevhet vil føre til at det blir jobbet for å rette opp uretten.

Andre ganger lages regler som gir teoretisk likhet, men som i praksis gir ordensmakten lov til å slå ned på former for liv som det velfødde politiske flertall finner ubehagelig. Norske kommuner har mulighet til å lage lokale politivedtekter der opprettholdelse av ro og orden reguleres. I Oslo er disse reglene nå til behandling.

Nylig behandlet finanskomiteen i Oslo nettopp et slikt forslag. På forslag fra Arbeiderpartiet gikk FrP, Høyre, Venstre og Ap inn for å stramme inn reglene for den som sover ute.

Arbeiderpartiets opprinnelige forslag ville forby ”overnatting under broer eller andre konstruksjoner, i motorvogn, i telt, under presenning eller i provisoriske byggverk.” Det er rett og slett slik at Arbeiderpartiet gjør det forbudt for ”så vel den rike som den fattige å sove under broene”. Dette er kriminalisering av fattigdom og en form for renovasjon. Man griper til lovforbud for å stoppe noe man ikke liker.

I behandlingen ble det dannet en jernblokk i Oslo. Høyre, KrF, Venstre, FrP og Ap gikk sammen om et felles forslag, et forslag som sier at I offentlige parker, grøntarealer, friområder, på veier eller plasser i tettbebygd strøk er overnatting, camping, telting eller lignende forbudt, uten særskilt tillatelse fra kommunal myndighet.”

I prinsippet en nøytral bestemmelse, men sannheten er jo at det bare er fattigfolk som rammes. Politi og politikk burde jobbe for verdige muligheter og anstendige boforhold for alle. Men medmenneskelighet og anstendighet ofres i konkurransen for å fremstå tøffest. I enden av sommeren er det nemlig valg.

Ifølge ordboka er det å tigge at noen ”ber tynt om” eller ”bønnfaller”. Fra nå av skal de som ber tynt om økonomisk hjelp like mye be tynt om politiets nåde. Om ikke den fattige innretter seg forskriftsmessig skal det å søke søvn på et sted som ikke tilfredsstiller maktelitens forskrifter straffes med bøter.

Oslos maktelite perfeksjonerer det Anatole Frances sarkasme ble laget for å ramme: Det blir like forbudt for rik som fattig å sove under broen eller tigge i gatene, og det rammer like skjevt som i et historisk Frankrike. Dette visste Oslos politiske flertall godt når bystyret – varme og mette etter en god middagspause – kom tilbake til salen for å forby det å sove ute.

Mens bystyret vedtar å forby de livene fattige lever betales hver enkelt av dem 5 176 kroner, kun for dette ene møtet.

Oslos politikere – som i dag også behandlet en sak om ”Oslo Extra Large” – mener at fattigdom er et ordensproblem, at det er viktigere å bekjempe fattige enn å bekjempe fattigdom.

Vi har et byråd som nekter å ta ansvar for å sikre anstendige tilbud. Et byråd som heller enn å hjelpe til med noen toaletter ønsker å bruke kommunalt ansatte for å plukke opp avføringen til folk som ikke hadde en do å gå på.

Det er ingen som liker tigging og eller som ønsker seg mer av det. Samtidig må et godt samfunn tåle både forskjellighet og mange ting man ikke liker. Så lenge fattigdom finnes må mennesker med gode liv må tåle å se den.

Norge har mange skamfulle kapitler i historien knyttet til minoriteter som er blitt hundset rundt og behandlet dårlig. Kunnskapen om historien gjør at det burde ringe en bjelle hos enhver med politisk makt når man behandler et forslag der konsekvensen er at politiet kommer til å bruke sin tid og sine ressurser til å forfølge fattige som sover, i stedet for å beskytte dem.

I stedet for å forby søvn burde Oslos politikere søke om penger til å opprette nye overnattingsmuligheter der fattige kan overnatte for en billig penge. Man kan alliere seg med gode krefter og sørge for at både renovasjonsproblemer og rent sanitære forhold løses på en god måte, både for tiggere og for den øvrige befolkning.

For mange politikere, ikke minst Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre, KrF og Høyre i Oslo, er det nå på høy tid å ta en rast i bakken, puste godt inn og tenke seg nøye om. Kan hende er de i ferd med å trå alvorlig feil, til tross for historiens lærdommer.

I tåkeheimen, lukt på vei til helvete

Det må gå hardt for seg under etikkstudiene ved Universitetet i Oslo. Stipendiat Ole Martin Moen har rotet seg så langt inn i teoritåka at enhver videreføring av hans logiske tankerekker vil føre oss alle lukt til helvete.

By: Lali MasrieraCC BY 2.0

Det er nemlig slik, ifølge stipendiaten, at dersom man gir penger til en som, på gaten, ber om din hjelp så har man forfeilet sitt mål: Et sted i verden sitter det nemlig en annen som trenger din hjelp mer.

Den logiske følge av denne doktrine er jo at den samvittighetsfulle sykepleier må legge fra seg den skadde for å dø; et sted ligger nemlig en som er verre stilt. Vi kan ikke stoppe der heller, blomsten i stuevinduet får tørste, et sted i verden står nemlig en annen plante mer tørst. Sånn kan soga fortsette, skal man følge den etiske rettsnor fra Moen.

Debatten om hvem som skal kunne be om hjelp, og ikke be om hjelp, har gått langt i dette landet. Den har gått så langt at kald tåke har lagt seg dypt ned i sinnene. Vi har politikere, fra forskjellige partier, som morskt marsjerer forbi tiggere med blankpussede sko og pene jakker for å avbildes i avisen. Strenge budskap, lange pekefingre. Vi har fått en tone og en holdning som kan bringe oss til et farligere sted, et sted der menneskeverdet kanskje forsvinner. Det er vanskelig å se om den ytterste nøds etikk, eller hva man skal kalle Moens teorier, tar opp i seg avhumaniseringen som er i ferd med å ramme de som ber om økonomisk hjelp i en stund av økonomisk krise og nød.

Mens Moen teoretiserer fra sitt kontor lever folk under uverdige forhold. Folk sulter og sliter. Ingen av oss kan bidra med alt for alle. Men når en tier i koppen går fra å handle om konkret støtte til et enkeltmenneske, og kanskje det samme menneskets familie, til å være en teoribefengt øvelse om hvor den ultimate lidelse er å finne slik at skillingen kan treffe helt riktig, er intet annet enn et blindspor.

Her finner du innlegget fra etikk-Moen i Aftenposten.

I tilfelle forvirring: «Lukt» som i beint eller rett, ikke som i duft. Mer i ordboka.