Stikkordarkiv: narkotika

Rusa på makt?

Det er sommer, mange er enda på ferie, men Oslo-politiet hviler ikke. Ordensmakten skal nemlig ut for å hakke på de svakeste i samfunnet.

I Dagsavisen kan Kåre Stølen berette at han har fått nok. Nok av folk som er ute for å hjelpe rusavhengige. Folk som jobber med helsehjelp, med smittevern og andre lavterskeltilbud. Folk som tar seg tid til å snakke med noen av de vi, samfunnet, har skjøvet aller nederst på stigen. Må man besitte voldsmakt for å bli så brutal?

Det er tid for en ny debatt rundt narkotika, det er tid for en debatt som ikke handler om at noen føler ubehag ved at andres rusproblemer kommer i deres synsvinkel. Jeg tror vi, på mange måter, skal være glade for at vi har et åpent rusmiljø. Ikke fordi det er bra at folk ikke har steder å være, ikke fordi folk fortjener en plass på Plata, men fordi det hindrer oss i å glemme at folk lever slik.

Jeg har tidligere skrevet om dette . Det er så uendelig brutalt å møte den virkeligheten vi tillater at noen mennesker må leve i. Lavterskeltiltakene som finnes trenger massiv utbygging, men når Oslo-politiet viser til, for eksempel, sprøyterommet så må det være mot bedre vitende. Sprøyterommet i Oslo er åpent for inntak fra 0900 til 1500, det er (om jeg ikke husker feil) seks båser for de som bruker rommet. Kapasiteten er sprengt. Når vi i tillegg vet at folk trenger sine doser på andre tidspunkt enn i kontortiden da blir politiets løsning bare dum. Klarer en å gi et fullt tilbud vil vi fortsatt ha folk som ruser seg utenom, men vi må i alle fall begynne der.

Det er forstemmende å se holdningene i politiet vårt. Det er skremmende å se TV-innslag der politifolk, fulle av seg selv og makt, jager folk rundt som de skulle være dyr. Jeg håper justisministeren nå tar seg bryet med å forklare politiet noe om prioriteringer, sunn fornuft og det enkle faktum at alle borgere har krav på respekt, uavhengig av hva Kåre Stølen måtte mene.

Det burde forbys ved lov å gripe inn mot folk som leverer helsetjenester til mennesker. Når en fjerner sykepleiere og frivillige som er på gata for å hjelpe fjerner en siste rest av anstendighet. Det er forjævlig.

Når man bare blir lei seg

Jeg for en tid siden ut sammen med Arild Knudsen fra Foreningen for en human narkotikapolitikk for å lære mer om hvordan norsk ruspolitikk fungerer i praksis og for å se hvordan den virkelige verden forholder seg.

Sammen med ham fikk jeg muligheten til å se på noen av tiltakene som finnes i byen. Kirkens bymisjons prosjekt 24sju. 24sju er en åpen dør for folk som sliter med rus og som kanskje også sliter med psykiske lidelser i tillegg. Her er det mulighet til å hvile, til å få lappet på sår, til å snakke med noen. De som jobber der har massivt engasjement og de kan beskrive et system som slår folk i bakken, som straffer de av oss som ikke passer helt inn i systemet.

Etter å ha pratet med folk på gata og folk som er innom i noen av rustiltakene i sentrum sitter jeg igjen og er forbannet. Vi vet alle at de folkene vi ser nesten hver dag ikke har det bra, at rusmisbruk fører med seg fysiske, psykiske og sosiale problemer. Mange er mennesker som  er sviktet av samfunnet, folk med historier om misbruk, historier om et barnevern som har sviktet.

Jeg lar meg sjelden sette ut av spill, men i møte med denne virkeligheten – som jeg godt vet eksisterer – blir jeg først og fremst bare lei meg, fortvilet og kjenner maktesløshet. Det jeg antok var riktig: Politikken på området fungerer ikke. Det er mye som tyder på at moralisme og forutinntatthet styrer et felt som burde vært styrt av hard realisme og konkrete fungerende tiltak.

Det er derfor vi må bort fra regimer som baserer seg på moralisme, regimer som er mer opptatt av å opprettholde egne fiendebilder enn å gi et skikkelig tilbud til folk som er så utstøtt som vi klarer å gjøre dem. Jeg håper inderlig at Stoltenberg-utvalget får konsekvenser for hvordan vi forstår politikken.

Det  vi må gjøre er å sørge for en tilnærming der det aller første vi gjør er å sørge for at folk kan stå oppreist. Om det fordrer medisiering med heroin, metadon eller annet er det helt fint. Vi skal gi folk styrke og støtte, tilbudene må være tilpasset en utradisjonell hverdag, ikke koblet til kontoråpningstiden. Moral må bort, verden inn. Da kommer vi en vei med denne politikken.

Det er fortsatt folk som, i fullt alvor, mener at sprøyterom er et onde. Jeg forstår det ikke og håper vi nå har vunnet massiv oppmerksomhet og forståelse for en ny linje.

Ønskede misforståelser

Debatten etter lanseringen av Stoltenberg-utvalgets utredning har landet i en strøm av villede misforståelser. Mitt forslag er at vi nå leser rapporten (den er både kort og lettlest) og så debatterer vi det faktiske innholdet. La oss se på noen punkter

Gratis heroin
Dagfinn Høybråten sa det godt i dagens politiske kvarter på P2: ”Det bryter en viktig skanse ved å gjøre heroin til en slags legalisert legemiddel” (her er resten av resonnementet, for ordens skyld, ”så bidrar det til å ta fokus vekk fra det som må være det aller viktigste: å gi sterkt hjelpetrengende rusavhengige et behandlingstilbud som først og fremst har rusfrihet som mål, men som også gir tilbud om bolig, arbeid og aktivitet og hjelp til å komme tilbake til et mer normalt liv.”)

Hva er det Stoltenberg og utvalgets flertall skriver? De vil at man skal bruke heroin som, nettopp, et legemiddel for de aller sterkest rammede. Dette skal være del av det programmet der vi medisinerer rusavhengige for å gi en mer normal hverdag. Det er, skriver utvalget, kanskje snakk om 200 mennesker. Det vil gi mindre jag for å få tak i heroin, det vil gi mindre kriminalitet og det vil gi mindre lidelse. Som om ikke det var nok: syntetisk fremstilt heroin har mindre avhengighetsdannende virkning og det er garantert rent. Frykten for rottegift eller annen møkk er borte. Dette handler om helse, om verdighet og om anstendighet overfor folk som har det fryktelig vanskelig.

Det er uanstendig at Høybråten, og mange med ham, nekter å vurdere dette som en mulig behandlingsform. Det handler ikke om hva som er best for folk, men om hva som passer best i hans forstokkede verdensbilde.

Avkriminalisering
Dette ble selvsagt en debatt om avkriminalisering. Det kan man mene både det ene og det andre om, men hva er det egentlig utvalget sier om temaet?

Utvalget skriver: ”Vi diskuterer ikke legalisering eller avkriminalisering, men praktiske løsninger i forbindelse med utøvelsen av narkotikapolitikken”.

De vil opprettholde et straffesystem i bunn, men vil at samfunnet skal opprette kommisjoner som tilbyr informasjon, oppfølging av eventuelt behandling som alternativ til bøter og fengsel. Bak behandling og oppfølging ligger fortsatt straffebestemmelsene i Legemiddelloven. Det foregår allerede slike forsøk i Norge, Portugal har drevet med det i flere år.

Dette handler om å innse at rene straffereaksjoner for rusbruk ikke fører til noe godt. Det fører unge mennesker inn i fengsel og dårlige miljøer, det fører til gjeldsproblemer og stigmatisering. Det er ikke overraskende om mange flere enn nødvendig havner ut i en svært vanskelig russituasjon fordi samfunnet bruker straff i stedet for oppfølging og behandling. Det er dette Stoltenberg vil til livs. Det er både human, rettferdig og fornuftig.

Sprøyterom
I dag har vi ett sprøyterom i Norge. Det ligger i Storgata i Oslo, har seks timers åpningstid hver dag og er stadig under angrep fra Høyre og FrP i Oslo. Sprøyterommet har ingen overdosedødsfall, de følger opp folk, passer på at det går greit for seg, veileder til og med om dosering og har en faglighet som gir bedre helse for de som benytter tilbudet. Da jeg var innom hadde de over 1 900 registrerte brukere.

Stoltenberg-utvalget vil utvide åpningstiden (man er ikke rusavhengig mellom ni og tre) og de vil åpne røykerom for å vende bruk fra injeksjon til røyking av heroin. De vil videre utvide det helse- og sosialfaglige tilbudet. Alt dette er viktige tiltak, men de går ikke inn i problematikken rundt blandingsbruk og tung rusavhengighet med andre stoffer.

Behandling
Utvalget gir særlig fokus på bolig. Det er et av de viktigste tiltakene man kan gi folk. Når boligsituasjonen stabiliseres, utkastelsesspøkelset fjernes og man sørger for god faglig booppfølging har vi tatt et viktig steg. Det gir en stabilitet som, sammen med god behandling og medisinering, kan gi folk det overskuddet som skal til for å komme ut av rusavhengighet.

I tillegg fremmer utvalget gode forslag rundt egenandeler i helsevesenet for rusavhengige, om egne ungdomsmottak, om god oppfølging etter behandling eller fengsel og om ansvarsdeling mellom psykisk helse og rusfeltet.

Det er all grunn til å ta rapporten på fullt alvor. Sånn debatten utvikler seg nå gjør en rekke aktører det motsatte. Rusavhengige fortjener ikke at det er fordommer, konservatisme og annet tullball som kupper debatten.

Her er lenke til PDFen av rapporten.