Stikkordarkiv: kultur

Ukultur

Det farer en ukultur over landet. Den smyger seg under målinger og store debattprogrammer. Kjendisopprop for rødgrønn politikk blir selvsagt avfeid som rop fra en offentlig gasjert elite som gråter for sin syke lommebok.

Også publisert her: http://www.delgodene.no/ukultur/

Men det gjelder å være på vakt når noen fra høyresiden kommer for å sette noen fri fra offentlige støtteordninger. Da er det som regel noe muffens.

Jeg er ingen ekspert på kunst, knapt har jeg vel satt min fot i nærheten av en kunstutstilling, men jeg kjenner igjen et kunstran når jeg ser konturene av det.

Når er kunsten fri?

Jeg har hørt mange forslag til løsninger for å gjøre det mulig for flere å leve av kunst. Det handler jo ikke bare om at vi skal ha noen folk til å utsmykke en ny offentlig bygning, eller om at staten skal sørge for at det kommer noen som spiller gitar til en skole nær deg. Det handler om noe mer, noe større.

Kunst og kultur er noe ganske annet for et samfunn. På sitt beste provoserer kunsten, den strekker tanken vår. Den brekker opp nytt rom, eller den gir inntrykk og opplevelser som gjør hverdagen vår annerledes eller bedre.

Utenfor en av de nye regjeringsblokkene i Oslo står det et verk som heter Grass Roots Square. Det er små grønne menn og kvinner som bærer samfunnet, hundrevis av dem. Vi står mellom hellene, de holder hellene oppe. De inviterer til et nærmere blikk, til undring og beunding. Verket er fantastisk, jeg har vært der mange ganger. Det kostet samfunnet 2,8 millioner kroner. Det er mange penger, men når det selv treffer meg, som ikke er noen finkulturfantast, så har det en verdi for oss alle.

Derfor er jeg stolt inn i sjela for at SV stod bak kulturløftet. Det første. Så har det kommet et til og nå kommer det tredje, hvis vi vinner valget. Det handler om levekår for kunstnere, om tilgang til kunst og kultur for barn og unge og om at vi alle skal møte kultur i vår hverdag, både gjennom inntrykk og deltagelse.

Alternativet er høyresidens kulturpolitikk. Den handler grunnleggende sett, på litt sikt, om å at folket får håpe at rikfolket, i et øyeblikk av raushet, drypper litt kunst på dem.

Man kan selvsagt sette seg på ræva for å vente på at Christian Ringnes eller en annen riking forbarmer seg over akkurat deg og ditt verk, men for de fleste som har noe viktig å bidra med som kunstner står det ikke en riking med åpen lommebok klar. Ingen som vil fylle et skogholt med verkene dine (i seg selv et absurd prosjekt, men lå nå det ligge). For de fleste gir det kunstneriske virket små inntekter. Dermed er løsningen enkel: vil Norge ha mye kunst må fellesskapet være med på å ta regninga. Hvis ikke mister vi noe av oss selv, av det som gjør samfunnet godt og interessant å leve i.

Er det en god løsning at det offentlige kompenserer folk for så å overta åndsverket slik enkelte partier tar til orde for? Selvsagt ikke. Kunst er nemlig ikke en vare som ferdigstilles, kunst er ikke bare bildet som er malt, eller sangen som er spilt inn. Kunst er kontekst. Kunst er å kunne trø bildet gjennom makuleringsmaskinen, det er å kunne trekke tilbake verket. Om det offentlige, dog mot betaling, skulle ta eiendom i produsert kunst uten videre griper vi tungt inn i friheten til å forvalte kunst, like mye som når en kapitalist overtar et verk. Da eier ikke kunstneren lenger sitt eget, da mister kunsten noe av sin verdi. Ikke dermed sagt at man ikke skal kunne selge sitt arbeid, men dette må folk selv kontrollere. Ufrihet er aldri løsningen.

I valget mellom kunstpolitikk styrt av tilfeldig tilgang på rike lommebøker og en demokratisk støtte til en fri kultur må valget være enkelt. Vi må velge fellesskapet.

Kunsten må være fri!

Det gjør vi best gjennom å stå på for bedre levekår, gjennom frie kunstnere og frie verk. Det gjør vi gjennom å forvalte støtte og muligheter i tett samarbeid med kunstnere selv. Vi gjør det gjennom offentlige innkjøp og gjennom å støtte lokalkultur og initiativer. Det krever store offentlige budsjetter, og vilje til at forvalte mye i fellesskap.

I valget mellom kunstpolitikk styrt av tilfeldig tilgang på rike lommebøker og en demokratisk støtte til en fri kultur må valget være enkelt. Vi må velge fellesskapet.