Stikkordarkiv: Fattigdom

Norges kaldeste sted

På Veitvet i Oslo sitter det en dame. Hun sitter helt stille. Hun smiler til deg om du ser på henne. Foran seg har hun en kopp. Hun ber om penger. Det er hun som er invasjonen av tiggere, det er hun Arbeiderpartiet og FrP i Oslo jakter på.

By: robertsharpCC BY 2.0

Midt i kappestriden om hvem som er tøffest mot folk som ber om hjelp sitter det mennesker på fortauene. De aller fleste sitter i ro med koppen sin, møter blikket ditt om du velger å møte deres. Noen ganger også et stille ”please”.

Det er jo dette som er den situasjonen som enkelte påstår er ute av kontroll. Tigging foregår i et marked, derfor er det begrenset hvor mange tiggere som oppholder seg på samme sted. Alle som har gått rundt i sentrale gater i Oslo har sett tiggere, både her og der, men noen invasjon? Masser? Tusenvis? Det stemmer bare ikke.

Nå har også nyheten nådd avisene, det er ingen ”invasjon” ingen situasjon som blir mye verre i år enn i fjor, ingen ”solid økning”. Måneder med knallhard debatt, mer og mer aggressive utspill og sterkere og sterkere advarsler har i alle fall vist oss en ting: man trenger ikke å bekymre seg for at Oslo-politikken legger fakta til grunn for sine beslutninger.

Til tross for at virkeligheten er ganske tydelig, vi har en del som tigger, men ingen store mengder, har avisene vært jevnlig besøkt av bilder der politikere med blankpussede sko og glinsende dresser tramper forbi et av disse menneskene som ber om hjelp i en nødens stund. Bildene er klassiske, de er like. Politikerne holder god avstand til den fattige som brukes som illustrasjon, blikket er rettet ned, men ikke direkte på den tiggende. Det er nærmest som de skammer seg fordi de bruker et annet menneskes ulykke på denne måten. Man kan håpe de faktisk kjenner på skammen.

De utenlandske menneskene som tigger i Oslos gater er vår flik av Europas krise og historie. Særlig er romfolk trukket frem. En folkegruppe som er hundset gjennom historien, utryddet i hundretusenvis under forrige verdenskrig og som fortsatt er utsatt for fattigdom og brutal diskriminering. Noen av disse menneskene har valgt turen til Norge, for å be om vår hjelp.

Det er ingen som liker tigging, det skulle jo ikke vært nødvendig. Likevel kommer vi neppe til å komme unna tigging, noen vil alltid være fattige. Det er heller ingen som ønsker at folk skal bo på gata, eller at noen skal måtte gå på do i parken. Nærværet av fattigdom sliter alltid på den som ikke er fattig. Møtet med den som ber om hjelp tvinger oss til å vurdere forespørselen om hjelp, selv den som minst har lyst til å gi kan ikke gå helt tankeløs forbi den som tigger.

Når man leser avisen skulle man tro det var vi som hadde problemer, vi som er velfødde, har arbeid og rimelig trygghet. Man skulle tro tiggingens blotte nærvær ødelegger vår livskvalitet på en sånn måte at det må forbys. Det er virkeligheten snudd på hodet.

Løsningen for politikerne i byen jeg bor i har vært kappestrid i tøff tilnærming. Først tok de fortauene og gatene. Reglene sa nemlig ikke noe om overnatting der. Parkene hadde selvsagt et campingforbud, det kunne de fleste skjønne. Nå skulle de siste stumper av samfunnet få sitt forbud, nåde den som våger en blund på asfalten.

Dette er jaging av de som ikke har noe sted å bo. Likevel påstår politikerne som stod bak forslaget at dette bare var en mindre regulering. Det alle som holdt øynene åpne så var at det var den siste lille fliken som ble ryddet unna. Et ryddig og organisert samfunn må alltid ha rom for annerledeshet, for den som ikke klarer seg i systemet. Derfor må forbud også ha rom for skjønn, åpning for slark. Det hadde man for den som trengte å legge seg nedpå ute i Oslo by. Nå er det over.

Neste steg var Arbeiderpartiets litt hjelpeløse forsøk på å forby tigging uten å forby tigging. Regjeringens politikk er nemlig at det skal være lovlig å be et annet menneske om økonomisk hjelp i nødens stund. Arbeiderpartiet i Oslo foreslo så store forbudssoner at det er jevngodt med et forbud mot å be et annet menneske om hjelp.

Og mens forslagene bølger frem, og nesten hele Oslo-politikken, alle partier fra Arbeiderpartiet, via byrådspartiene, KrF, Venstre og Høyre, til FrP sloss om å være tøffest mot den påståtte bølgen av tiggere så viser det seg altså at flommen bare var en bekk.

I stedet for å rydde opp ved å gi folk et billig sted å sove, en do å gå på og mulighet til å holde seg rimelig ren på en verdig måte velger Oslos politikere å stramme til, å gjøre situasjonen verre. Man velger å skape konflikter mellom de som ber om hjelp og oss som blir bedt om hjelp.

Det finnes vel knapt noe mindre modig enn politikere med rause honorarer som går løs på de aller fattigste. Men sånn er visst politikken blitt, drevet av frykten for å være for bløt mot de som ber oss om en tier.

Og mens bystyret i Oslo er blitt Norges kaldeste sted sitter en dame ved t-banen på Veitvet. Hun sitter helt stille, med blikket rettet ned. Det er visst hun som er problemet.

Den nye hardheten

By: HaPe_GeraCC BY 2.0

”Loven, i sin majestetiske streben etter likhet, forbyr så vel den rike som den fattige å sove under broene, å tigge i gatene og å stjele brød.” Utsagnet er det forfatteren Anatole France  som står bak. Lover kan tilsynelatende se rettferdige ut, fordi alle i teorien behandles likt, men likevel fungere urettferdig. Størst er faren for at likhet gir ulikhet, at rett gir urett, i de lovene som regulerer hvordan hver enkelt av oss lever.

Ofte vil de skjeve utslagene være en følge av at vi som fellesskap ikke har klart å utjevne urettferdige forskjeller enda, at det handler om dårlig arbeid fra de som vedtar lovene. Slike skjevheter kan kanskje være lettere å tilgi, fordi kunnskap om skjevhet vil føre til at det blir jobbet for å rette opp uretten.

Andre ganger lages regler som gir teoretisk likhet, men som i praksis gir ordensmakten lov til å slå ned på former for liv som det velfødde politiske flertall finner ubehagelig. Norske kommuner har mulighet til å lage lokale politivedtekter der opprettholdelse av ro og orden reguleres. I Oslo er disse reglene nå til behandling.

Nylig behandlet finanskomiteen i Oslo nettopp et slikt forslag. På forslag fra Arbeiderpartiet gikk FrP, Høyre, Venstre og Ap inn for å stramme inn reglene for den som sover ute.

Arbeiderpartiets opprinnelige forslag ville forby ”overnatting under broer eller andre konstruksjoner, i motorvogn, i telt, under presenning eller i provisoriske byggverk.” Det er rett og slett slik at Arbeiderpartiet gjør det forbudt for ”så vel den rike som den fattige å sove under broene”. Dette er kriminalisering av fattigdom og en form for renovasjon. Man griper til lovforbud for å stoppe noe man ikke liker.

I behandlingen ble det dannet en jernblokk i Oslo. Høyre, KrF, Venstre, FrP og Ap gikk sammen om et felles forslag, et forslag som sier at I offentlige parker, grøntarealer, friområder, på veier eller plasser i tettbebygd strøk er overnatting, camping, telting eller lignende forbudt, uten særskilt tillatelse fra kommunal myndighet.”

I prinsippet en nøytral bestemmelse, men sannheten er jo at det bare er fattigfolk som rammes. Politi og politikk burde jobbe for verdige muligheter og anstendige boforhold for alle. Men medmenneskelighet og anstendighet ofres i konkurransen for å fremstå tøffest. I enden av sommeren er det nemlig valg.

Ifølge ordboka er det å tigge at noen ”ber tynt om” eller ”bønnfaller”. Fra nå av skal de som ber tynt om økonomisk hjelp like mye be tynt om politiets nåde. Om ikke den fattige innretter seg forskriftsmessig skal det å søke søvn på et sted som ikke tilfredsstiller maktelitens forskrifter straffes med bøter.

Oslos maktelite perfeksjonerer det Anatole Frances sarkasme ble laget for å ramme: Det blir like forbudt for rik som fattig å sove under broen eller tigge i gatene, og det rammer like skjevt som i et historisk Frankrike. Dette visste Oslos politiske flertall godt når bystyret – varme og mette etter en god middagspause – kom tilbake til salen for å forby det å sove ute.

Mens bystyret vedtar å forby de livene fattige lever betales hver enkelt av dem 5 176 kroner, kun for dette ene møtet.

Oslos politikere – som i dag også behandlet en sak om ”Oslo Extra Large” – mener at fattigdom er et ordensproblem, at det er viktigere å bekjempe fattige enn å bekjempe fattigdom.

Vi har et byråd som nekter å ta ansvar for å sikre anstendige tilbud. Et byråd som heller enn å hjelpe til med noen toaletter ønsker å bruke kommunalt ansatte for å plukke opp avføringen til folk som ikke hadde en do å gå på.

Det er ingen som liker tigging og eller som ønsker seg mer av det. Samtidig må et godt samfunn tåle både forskjellighet og mange ting man ikke liker. Så lenge fattigdom finnes må mennesker med gode liv må tåle å se den.

Norge har mange skamfulle kapitler i historien knyttet til minoriteter som er blitt hundset rundt og behandlet dårlig. Kunnskapen om historien gjør at det burde ringe en bjelle hos enhver med politisk makt når man behandler et forslag der konsekvensen er at politiet kommer til å bruke sin tid og sine ressurser til å forfølge fattige som sover, i stedet for å beskytte dem.

I stedet for å forby søvn burde Oslos politikere søke om penger til å opprette nye overnattingsmuligheter der fattige kan overnatte for en billig penge. Man kan alliere seg med gode krefter og sørge for at både renovasjonsproblemer og rent sanitære forhold løses på en god måte, både for tiggere og for den øvrige befolkning.

For mange politikere, ikke minst Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre, KrF og Høyre i Oslo, er det nå på høy tid å ta en rast i bakken, puste godt inn og tenke seg nøye om. Kan hende er de i ferd med å trå alvorlig feil, til tross for historiens lærdommer.

I tåkeheimen, lukt på vei til helvete

Det må gå hardt for seg under etikkstudiene ved Universitetet i Oslo. Stipendiat Ole Martin Moen har rotet seg så langt inn i teoritåka at enhver videreføring av hans logiske tankerekker vil føre oss alle lukt til helvete.

By: Lali MasrieraCC BY 2.0

Det er nemlig slik, ifølge stipendiaten, at dersom man gir penger til en som, på gaten, ber om din hjelp så har man forfeilet sitt mål: Et sted i verden sitter det nemlig en annen som trenger din hjelp mer.

Den logiske følge av denne doktrine er jo at den samvittighetsfulle sykepleier må legge fra seg den skadde for å dø; et sted ligger nemlig en som er verre stilt. Vi kan ikke stoppe der heller, blomsten i stuevinduet får tørste, et sted i verden står nemlig en annen plante mer tørst. Sånn kan soga fortsette, skal man følge den etiske rettsnor fra Moen.

Debatten om hvem som skal kunne be om hjelp, og ikke be om hjelp, har gått langt i dette landet. Den har gått så langt at kald tåke har lagt seg dypt ned i sinnene. Vi har politikere, fra forskjellige partier, som morskt marsjerer forbi tiggere med blankpussede sko og pene jakker for å avbildes i avisen. Strenge budskap, lange pekefingre. Vi har fått en tone og en holdning som kan bringe oss til et farligere sted, et sted der menneskeverdet kanskje forsvinner. Det er vanskelig å se om den ytterste nøds etikk, eller hva man skal kalle Moens teorier, tar opp i seg avhumaniseringen som er i ferd med å ramme de som ber om økonomisk hjelp i en stund av økonomisk krise og nød.

Mens Moen teoretiserer fra sitt kontor lever folk under uverdige forhold. Folk sulter og sliter. Ingen av oss kan bidra med alt for alle. Men når en tier i koppen går fra å handle om konkret støtte til et enkeltmenneske, og kanskje det samme menneskets familie, til å være en teoribefengt øvelse om hvor den ultimate lidelse er å finne slik at skillingen kan treffe helt riktig, er intet annet enn et blindspor.

Her finner du innlegget fra etikk-Moen i Aftenposten.

I tilfelle forvirring: «Lukt» som i beint eller rett, ikke som i duft. Mer i ordboka.

Riktige universelle milliarder

Blåfolkets fortropper (Unge høyre og FpU) er ute med sin vanlige «vi må bruke pengene på de som trenger det». NRK sluker agnet og lager sak med tittelen Et forsvarsbudsjett til barnefamiliene. Det er mye politikk i dette, men det mest imponerende er hvordan NRK ikke evner å ta til seg at overføringer til barnefamiliene er en del av et stort system. Skikkelig stort.

Hvorfor skal vi gi penger til folk som ikke trenger dem, spørres det. Barnetrygden gir jo akkurat det samme til fattig og rik. Underliggende er sannheten om at mange barnefamilier selvsagt ikke trenger å få utbetalt 970 kroner per barn hver eneste måned. Det ender rett og slett med at pengene går i det store sluket eller at foreldrene sparer pengene til en gang barnet trenger dem mer. Umiddelbart klinger det jo logisk at rikingene ikke skal få penger fra staten, de trenger dem jo ikke. Utfordringen er bare at det ikke er her problemet ligger, og da faller Rikskringkastingen av, vi kan nemlig gi masse penger til alle hvis vi vil. Spørsmålet er jo hvordan vi bruker skattesystemet til å balansere dette.

Dersom en har en inntekt på 200 000 kroner i året betaler en ikke voldsomt mye skatt i forhold til en inntekt på 700 000 kroner. Det betyr at den høytlønte betaler ganske mye skatt i forhold til de 970 kronene personen får utbetalt mens personen med 200 000 kroner betaler mye mindre skatt. Innenfor dagens system kunne vi, sånn sett, økt den progressive beskatningen ganske mye i topp samtidig som vi finansierte en økning av barnetrygden. Fordi folk får pengene direkte tilbake økes ikke det generelle skattenivået, men pengene bidrar til omfordeling. I tillegg vet vi at behovsprøving er en mye vanskeligere øvelse, det er alltid noen som faller mellom to stoler. Universelle ordninger har også den klare verdi at vi alle merker at velferdsstaten fungerer. Det er helheten rundt barnetrygd, det er det som gjør den fornuftig og det er det verken NRK eller blåungdommen skjønner.

På akkurat samme måte får vi alle, i utgangspunktet, likt skoletilbud, like helsetilbud (egenandeler er et problem) og like barnehagetjenester. Essensen er at vi bruker universelle ordninger på utgående og behovsprøver på inngående gjennom et progressivt skattesystem.

Når man bare blir lei seg

Jeg for en tid siden ut sammen med Arild Knudsen fra Foreningen for en human narkotikapolitikk for å lære mer om hvordan norsk ruspolitikk fungerer i praksis og for å se hvordan den virkelige verden forholder seg.

Sammen med ham fikk jeg muligheten til å se på noen av tiltakene som finnes i byen. Kirkens bymisjons prosjekt 24sju. 24sju er en åpen dør for folk som sliter med rus og som kanskje også sliter med psykiske lidelser i tillegg. Her er det mulighet til å hvile, til å få lappet på sår, til å snakke med noen. De som jobber der har massivt engasjement og de kan beskrive et system som slår folk i bakken, som straffer de av oss som ikke passer helt inn i systemet.

Etter å ha pratet med folk på gata og folk som er innom i noen av rustiltakene i sentrum sitter jeg igjen og er forbannet. Vi vet alle at de folkene vi ser nesten hver dag ikke har det bra, at rusmisbruk fører med seg fysiske, psykiske og sosiale problemer. Mange er mennesker som  er sviktet av samfunnet, folk med historier om misbruk, historier om et barnevern som har sviktet.

Jeg lar meg sjelden sette ut av spill, men i møte med denne virkeligheten – som jeg godt vet eksisterer – blir jeg først og fremst bare lei meg, fortvilet og kjenner maktesløshet. Det jeg antok var riktig: Politikken på området fungerer ikke. Det er mye som tyder på at moralisme og forutinntatthet styrer et felt som burde vært styrt av hard realisme og konkrete fungerende tiltak.

Det er derfor vi må bort fra regimer som baserer seg på moralisme, regimer som er mer opptatt av å opprettholde egne fiendebilder enn å gi et skikkelig tilbud til folk som er så utstøtt som vi klarer å gjøre dem. Jeg håper inderlig at Stoltenberg-utvalget får konsekvenser for hvordan vi forstår politikken.

Det  vi må gjøre er å sørge for en tilnærming der det aller første vi gjør er å sørge for at folk kan stå oppreist. Om det fordrer medisiering med heroin, metadon eller annet er det helt fint. Vi skal gi folk styrke og støtte, tilbudene må være tilpasset en utradisjonell hverdag, ikke koblet til kontoråpningstiden. Moral må bort, verden inn. Da kommer vi en vei med denne politikken.

Det er fortsatt folk som, i fullt alvor, mener at sprøyterom er et onde. Jeg forstår det ikke og håper vi nå har vunnet massiv oppmerksomhet og forståelse for en ny linje.

Individets rett til å velge fattigdom og undergang

Det er begrenset behov for å skrive noe om dette. Under følger et innlegg fra FrPs Christian Tybring-Gjedde (som har følgende skatteprofil og en far som også har det greit, det kan kanskje forklare litt av det følgende). Det er sakset fra dagens debatt om samhandlingsreformen:

«Så en replikk til representanten Geir-Ketil Hansen: Han sa i debatten tidligere i dag, da han snakket om forventningene til levealder i Oslo – den debatten har man stadig vekk i Oslo bystyre, og den er veldig interessant – at i noen bydeler i Oslo er det 12 år lenger forventet levetid. Vestre Aker er tatt ut, og Sagene har 12 år kortere levetid.

Så lurer jeg på: Er det genetisk? Tror man at det er et langtlivsgen som finnes i Vestre Aker, som man ikke har funnet i noen andre bydeler? Det er neppe det. Er det slik at det er finansielt, slik at det er de som har god råd som lever lenge, eller at de kan kjøpe seg livslengde? Neppe! I så fall ville det være slik at hvis man bodde på Sagene og vant i Lotto, burde man umiddelbart flyttet til Vestre Aker, slik at man kunne leve i gjennomsnitt 12 år lenger. Det hadde vært en greie.

Er det mulig at det skyldes livsførsel? Kanskje det – kanskje det er livsførsel. Da er det jo kosthold, mosjon og livsstil generelt som kanskje gjør at man lever lenger i gjennomsnitt enn andre gjør. Spørsmålet er: Er det politikernes oppgave å få folk til å leve lenger, få folk til å spise epler, få folk til å spise gulrøtter i skolen eller grønnsaker til middag, eller få folk til å slutte å røyke osv.? Er dette politikernes oppgave, eller er det folk flest som må ta ansvar for egne liv hvis man har informasjon nok om dette? Da vil jeg si at det først og fremst er ansvaret til den enkelte. Vi kan legge til rette for visse politiske grep, men vi kan altså ikke tvinge folk til å spise grønnsaker eller slutte å røyke for at de skal leve lenger. Det er et valg folk tar selv, og det har ingenting å si hvor man lever – det er hvordan man lever livene sine som betyr noe.»

Et par punkter kan en koste på seg:

En gutt som fødes på Sagene i dag kan vente å leve til han er 68 år. En gutt som fødes i Vestre-Aker kan vente å leve til han blir 80. Dette skyldes, i følge FrP, at frie enkeltindivider på Sagene ikke spiser epler. Ikke kan vi tvinge dem til det heller.

Det at yrke, utdanning, geografi og inntekt er helt avgjørende for den enkeltes helse burde ikke være en overraskelse. På veeeldig enkelt nivå kan vi si at dersom en har en årslønn på 250 000 kroner så er det vanskelig å kjøpe seg villa på Vindern. Om en arver penger eller har en godt betalt jobb er det lettere. Hvorfor slår det ut? Vel, det er for eksempel fordi at en bolig i rike strøk har littegranne mindre sannsynlighet for å ligge inntil en diger vei som det kjører mange forurensende biler på. Og hva skjer når du bor nært en stor, stor vei, Christian? Jo, da øker sannsynligheten for luftveissykdommer.

Det er ikke sånn at millionjobber vokser på trær, ikke sånn at alle kan velge seg et liv med full konto, sunne omgivelser og tjohei over hekken til naboen. Bare det å være født inn i et hjem som ligger i fysisk dårlige omgivelser gjør noe med din helse, det å vokse opp i et hjem som bare har begrenset med penger gir nødvendigvis mindre til den beste maten. Dårlig kosthold fører til dårligere helse.

Elementært er det. Elementært. Dette vet Christian Tybring-Gjedde. Han vet det og han synes det er greit. Greit at noen folk lever fett mens andre blir sittende med møkka etter eliten. Sånn for å riktig smøre det inn legger han skylda på de frie enkeltindividene som gjør sine individuelle valg helt uten ytre påvirkning. Det er stygt, men det er det sanne ansiktet til Fremskrittspartiet.