By: Alan Taylor - CC BY 2.0

Parker bussene

I dag var datteren min på karneval sammen med klassen sin på en skole i Oslo. Elevene i klassen har foreldre som kommer fra hele verden, noen er flinke i norsk mens andre mestrer det dårlig. Halvparten av elevene på skolen er så dårlige i norsk at de har fått vedtak om at særskilt norskopplæring er nødvendig, og enda flere av elevene har et annet morsmål enn norsk.

Som far til to unger som går på en av disse skolene som er ”nærmest rene innvandrerskoler” har jeg kanskje noe å tilføre debatten. Å sette barna på bussen er den lettvinte løsningen, det er plaster på såret når det er årsaken til skadene som trenger å forebygges.

Hva er problemet?
Når halvparten av elevene i en klasse trenger ekstra norskopplæring er det åpenbart at de skulle hatt flere lærerressurser. Høyrebyrådet i Oslo velger å bevilge alt for lite penger til dette, noe som betyr at vi verken får inn nok kvalifisert personell eller den oppfølging ungene har krav på. Dermed er det mange som ikke lærer seg språket skikkelig, og de andre ungene blir skadelidende av det.

Hvis en elev går gjennom skolegangen uten å lære seg godt norsk har samfunnet sviktet. Det er et svik mot eleven selv som har rett til en opplæring som gjør henne klar for samfunnet og videre skolegang, og det er et svik mot de andre elevene i klassen som mister ressurser fordi læreren må bruke mye tid på de ungene som trenger det aller mest. Alle taper.

Buss er feil svar
Når noen foreslår å busse elever til andre siden av byen (sist Mimir Kristjánsson) mener de faktisk at myndighetene velge at noen unger skal ha et mindre stabilt og nært sosialt liv. Hvordan skal en sånn politikk forstås av barna som busses, og av barna som blir igjen? Dette er ikke integrering, det er et kraftfullt signal om at unger med innvandrerbakgrunn er et problem som må fordeles utover byen.

Det er i nabolagene våre ungene hører hjemme. Trygge oppvekstvilkår handler om venner å leke med og et helhetlig oppvekstmiljø. Om barna skal gå i klasse på andre siden av byen kan de ikke leke med klassekameratene på fritiden, samtidig svekkes nærheten til ungene i nabolaget. Trivsel og tilhørighet er en viktig forutsetning for læring, den viktigste integreringen foregår i nærmiljøene.

Byrådet velger å svikte både unger som trenger ekstra hjelp og de andre ungene, som mister ressurser fordi lærerne må bruke tida på dem som trenger mer hjelp på grunn av dårlig norsk språk. Vedtak om språkopplæring må bety reell hjelp til den enkelte elev og skolen ungen går på.

Vi må sørge for at sånne som meg, som nok har både penger og mulighet til å flytte hvis jeg synes skolen svikter ungene mine, kan være helt trygg på at mine unger får fullgod opplæring, til tross for at mange i klassen trenger ekstra språkhjelp. Men mest av alt må vi sørge for at de som er dårlige i norsk får den hjelpen de trenger for å lykkes i skolen og samfunnet. Da må skolen og lokalsamfunnene få de ressursene de trenger til å gi riktig opplæring til alle ungene, så kan bussfantasiene parkeres for godt.

Teksten var på trykk i Osloby 3. april 2014