Høyre og FrPs lærerløgner

Siden Siv Jensen og Erna Solberg ikke vil fortelle sannheten om hvorvidt de vil kutte de 600 lærerne SV har fått gjennomslag for i regjering kan jeg jo gjengi dette.

Høyres alternative budsjett for 2013:

«Reversere forslag om 600 nye lærerstillinger på utvalgte ungdomsskoler – 157 mill. kr Høyre mener regjeringens forslag om 600 nye lærerstillinger på utvalgte ungdomsskoler er et lite målrettet tiltak.» Dette er klippet fra side 102 i dette dokumentet på Høyres nettside: http://www.hoyre.no/filestore/Filer/Politikkdokumenter/Alternative_statsbudsjett/121116AlternativtSB2013.pdf

FrPs alternative budsjett

«Kap. 226 Post 62, Tilskudd for økt lærertetthet: -157 000 000.» Du finner det på side 100 i dette dokumentet på FrPs nettside: http://www.frp.no/nor/content/download/9369/68645/file/FrPsalternativebudsjett2013v2%5B1%5D.pdf

Fordi

En rask stemmeforklaring

Fordi jeg vil at mine barn skal vokse opp i et trygt samfunn. Fordi jeg vil at de skal gå i en skole som skjønner at man må trives for å lære, og at man må lære for å trives. Fordi at når man er far til to jenter så vet man at vi trenger skikkelige feminister iStemmeseddel regjeringen for at de skal være sikre på å få leve frie liv.

Fordi mitt parti ikke er et sånt parti som lover at det aldri skal inngå kompromisser, men som heller velger å bruke de stemmene vi får til å jobbe for best mulig løsninger. Fordi vi er mindre opptatt av å være rene å ranke enn å få til politiske resultater vi tror på.

Fordi grønn utvikling aldri kommer til å skje med mindre vi får til rød fordeling, og fordi det er fri fantasi å tro at de økonomiske motsetningene ikke har noen politisk betydning. Fordi vi trenger partier med ærlige svar i alle politiske spørsmål, ikke bare i noen få.

Fordi de økonomiske forskjellene i Norge er blitt mindre, men fordi vi trenger å gjøre dem enda mindre. Fordi vi vet at samfunn med små økonomiske forskjeller er bedre for alle.

Fordi vi har klart å stagge andelen fattige og den er på vei ned, og fordi vi trenger å gjøre mye mer og fordi høyrepartiene og Ap alene kan finne på skrekkelig mye galt.

Fordi vi berget uføretrygden som 300 000 mennesker lever av fra brutale kutt, og klarte å forbedre den for mange. Men fordi vi trenger å hjelpe flere til å skaffe seg arbeid.

Fordi vi har klart å sikre et offentlig helsevesen, og fordi høyresidens privatisering kommer til å føre til sentralisering og mer utrygghet for folk i distriktene.

Fordi vi er for sterkere ytringsfrihet og utvidelse av demokratiet. Fordi vi vet at i Norge må staten bruke penger på pressen for at en virkelig ytringsfrihet skal overleve og utvikles.

Fordi vi riskerer fullstendig privatisering av fiskeressursene våre og fordi vi må kjempe for at kystsamfunnene får leveranser som holder folk i arbeid og verdiskapningen oppe.

Fordi at i et land som Norge kan ikke markedet løse alle mulige spørsmål hvis vi mener alvor med at alle skal ha like rettigheter og rettferdig tilgang.

Fordi de farlige klimagassutslippene faktisk går ned selv om befolkningen øker, men fordi vi trenger å gå enda lenger enn vi har kommet til nå.

Fordi vi trenger at kommunene får bedre råd sånn at velferden kan bestå og forbedres.

Fordi vi trenger et landbruk som kan gi oss trygg mat i en stadig mer utrygg verden.

Fordi jeg synes folk skal få bo der de vil uten at noen kommer for å sentralisere dem.

Fordi vi har fått norske bidrag til utvikling kraftig opp og fordi vi prioriterer makt, velferd og skatt i utviklingspolitikken.

Fordi vi endelig har fått trøkk på studentboligutbyggingen, har laget en studiefinansieringsordning for folk med funksjonsnedsettelser og har fått til prisjustering av lån og stipend etter høyresidens stopp.

Fordi det er viktig for unger å få være med foreldrene sine den første tiden. Begge foreldrene.

Fordi det bare er ett parti som virkelig har sørget for retten til barnehageplass og fordi det bare er ett parti du kan stole på hvis flere opptak og mer kvalitet i barnehagene skal komme på plass.

Fordi vi fikk stoppet høyresidens ville privatskoleeksperimenter og fordi 600 ekstralærere vi har fått på plass penger til nå begynner i de ungdomsskolene som trenger dem mest.

Fordi vi har fikset gratis lærebøker i videregående, frukt til flere elever, leksehjelp og fordi vi må gi bedre stipender til yrkesfagelevene.

Fordi jeg vil at ungene, mine og alle andre, skal ha nok lærere i klasserommene, fysisk aktivitet hver dag og et sunt måltid, fordi vi er på vei med alle de tingene, men må kjempe for å beholde og videreutvikle dem.

Fordi vi har fått til tre store planer mot sosial dumping, doblet fagforeningsfradraget og har styrket retten til heltid kraftig, men også fordi mange fortsatt går til utrygge jobber hos fæle arbeidsgivere.

Fordi homokampen ikke er sluttført.

Fordi kvinner fortsatt utsettes for vold og trenger sterke forkjempere med makt. Fordi de som er mot at kvinner skal bestemme over egen kropp truer retten til selvbestemt abort.

Fordi barnevernet måtte få SV i regjering før den helt nødvendige økningen i antall ansatte startet.

Fordi vi har fått til gratis helsehjelp for alle under 16 år, men trenger å gi det samme til alle barn.

Fordi mange barn som har søkt asyl har fått bli, men fordi Ap, Høyre og FrP ikke må få drive sin brutale politikk i fred.

Fordi jeg vet at de som stiller til valg for SV står opp om morran og at de ikke kommer til å legge seg før slagene er vunnet.

Derfor.

Og la meg legge til:

Fordi mange mennesker fortsatt opplever ufrihet. Fordi religiøse mørkemenn kontrollerer kvinner og barn.

Fordi vi har fått til studiefinansiering for folk med nedsatt funksjonsevne og mange nye og gode tiltak for at flere skal få jobbe, men vi må fortsette fordi mange med nedsatt funksjonsevne ikke får delta i hverdagen, fordi mange nærmest er fanger i eget hjem, fordi kampen for rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse enda ikke er vunnet og fordi terskler overalt i samfunnet hindrer frihet.

Fordi vi har økt antall som jobber for eldre i sykehjem annen pleie og omsorg med over 20 000 mennesker, mens vi vet at høyresiden presterte å redusere antall ansatte på slutten av sin regjeringstid.

(blant uendelig annet)

Norges kaldeste sted

På Veitvet i Oslo sitter det en dame. Hun sitter helt stille. Hun smiler til deg om du ser på henne. Foran seg har hun en kopp. Hun ber om penger. Det er hun som er invasjonen av tiggere, det er hun Arbeiderpartiet og FrP i Oslo jakter på.

By: robertsharpCC BY 2.0

Midt i kappestriden om hvem som er tøffest mot folk som ber om hjelp sitter det mennesker på fortauene. De aller fleste sitter i ro med koppen sin, møter blikket ditt om du velger å møte deres. Noen ganger også et stille ”please”.

Det er jo dette som er den situasjonen som enkelte påstår er ute av kontroll. Tigging foregår i et marked, derfor er det begrenset hvor mange tiggere som oppholder seg på samme sted. Alle som har gått rundt i sentrale gater i Oslo har sett tiggere, både her og der, men noen invasjon? Masser? Tusenvis? Det stemmer bare ikke.

Nå har også nyheten nådd avisene, det er ingen ”invasjon” ingen situasjon som blir mye verre i år enn i fjor, ingen ”solid økning”. Måneder med knallhard debatt, mer og mer aggressive utspill og sterkere og sterkere advarsler har i alle fall vist oss en ting: man trenger ikke å bekymre seg for at Oslo-politikken legger fakta til grunn for sine beslutninger.

Til tross for at virkeligheten er ganske tydelig, vi har en del som tigger, men ingen store mengder, har avisene vært jevnlig besøkt av bilder der politikere med blankpussede sko og glinsende dresser tramper forbi et av disse menneskene som ber om hjelp i en nødens stund. Bildene er klassiske, de er like. Politikerne holder god avstand til den fattige som brukes som illustrasjon, blikket er rettet ned, men ikke direkte på den tiggende. Det er nærmest som de skammer seg fordi de bruker et annet menneskes ulykke på denne måten. Man kan håpe de faktisk kjenner på skammen.

De utenlandske menneskene som tigger i Oslos gater er vår flik av Europas krise og historie. Særlig er romfolk trukket frem. En folkegruppe som er hundset gjennom historien, utryddet i hundretusenvis under forrige verdenskrig og som fortsatt er utsatt for fattigdom og brutal diskriminering. Noen av disse menneskene har valgt turen til Norge, for å be om vår hjelp.

Det er ingen som liker tigging, det skulle jo ikke vært nødvendig. Likevel kommer vi neppe til å komme unna tigging, noen vil alltid være fattige. Det er heller ingen som ønsker at folk skal bo på gata, eller at noen skal måtte gå på do i parken. Nærværet av fattigdom sliter alltid på den som ikke er fattig. Møtet med den som ber om hjelp tvinger oss til å vurdere forespørselen om hjelp, selv den som minst har lyst til å gi kan ikke gå helt tankeløs forbi den som tigger.

Når man leser avisen skulle man tro det var vi som hadde problemer, vi som er velfødde, har arbeid og rimelig trygghet. Man skulle tro tiggingens blotte nærvær ødelegger vår livskvalitet på en sånn måte at det må forbys. Det er virkeligheten snudd på hodet.

Løsningen for politikerne i byen jeg bor i har vært kappestrid i tøff tilnærming. Først tok de fortauene og gatene. Reglene sa nemlig ikke noe om overnatting der. Parkene hadde selvsagt et campingforbud, det kunne de fleste skjønne. Nå skulle de siste stumper av samfunnet få sitt forbud, nåde den som våger en blund på asfalten.

Dette er jaging av de som ikke har noe sted å bo. Likevel påstår politikerne som stod bak forslaget at dette bare var en mindre regulering. Det alle som holdt øynene åpne så var at det var den siste lille fliken som ble ryddet unna. Et ryddig og organisert samfunn må alltid ha rom for annerledeshet, for den som ikke klarer seg i systemet. Derfor må forbud også ha rom for skjønn, åpning for slark. Det hadde man for den som trengte å legge seg nedpå ute i Oslo by. Nå er det over.

Neste steg var Arbeiderpartiets litt hjelpeløse forsøk på å forby tigging uten å forby tigging. Regjeringens politikk er nemlig at det skal være lovlig å be et annet menneske om økonomisk hjelp i nødens stund. Arbeiderpartiet i Oslo foreslo så store forbudssoner at det er jevngodt med et forbud mot å be et annet menneske om hjelp.

Og mens forslagene bølger frem, og nesten hele Oslo-politikken, alle partier fra Arbeiderpartiet, via byrådspartiene, KrF, Venstre og Høyre, til FrP sloss om å være tøffest mot den påståtte bølgen av tiggere så viser det seg altså at flommen bare var en bekk.

I stedet for å rydde opp ved å gi folk et billig sted å sove, en do å gå på og mulighet til å holde seg rimelig ren på en verdig måte velger Oslos politikere å stramme til, å gjøre situasjonen verre. Man velger å skape konflikter mellom de som ber om hjelp og oss som blir bedt om hjelp.

Det finnes vel knapt noe mindre modig enn politikere med rause honorarer som går løs på de aller fattigste. Men sånn er visst politikken blitt, drevet av frykten for å være for bløt mot de som ber oss om en tier.

Og mens bystyret i Oslo er blitt Norges kaldeste sted sitter en dame ved t-banen på Veitvet. Hun sitter helt stille, med blikket rettet ned. Det er visst hun som er problemet.

Så sett i gang da, Venstre!

Trafikken i Veitvetveien øker hele tiden, ungene får farligere skolevei og foreldrene blir reddere. Samtidig er byrådspartiene mest opptatt av å bortforklare.

SV har tatt foreldrene på Veitvet på alvor, vi har fremmet forslag som vil gi tryggere Veitvetvei med en gang de blir gjennomført. På Veitvet er det nemlig sånn at mange foreldre er redde når ungene skal gå til skolen.

Jeg trodde saken skulle være enkel, at alle partiene selvsagt ville støtte forslagene om tryggere vei. Der tok jeg feil. Først stemte byrådspartiene mot nesten alle forslagene, så blir de sinte når det står i avisen.

Om Venstre var opptatt av sikkerheten til ungene på Veitvet burde de jo stemt for smalere vei, bedre fotgjengerfelt og for å sette inn tiltak som skal begrense tungtransporten som dundrer gjennom skoleveien til 500 barn. Det gjorde ikke Venstre, KrF og Høyre.

Det er ganske frekt av Venstre å påstå at de tar sikkerheten til ungene på Veitvet på alvor. Venstre skylder til og med på at de ikke har myndighet til å sette opp nye skilt for å dempe farten, som om det er en unnskyldning for å være mot smalere kjørebane og bedre fotgjengeroverganger. Da Aksjon Veitvetveien kontaktet politiet om å få satt ned farten fikk de i svar at aksjonen måtte kontakte byrådet. Mener Venstre alvor med trygghet for ungene tar Venstres samferdselsbyråd kontakt med politiet for å rydde skiltproblemene av veien.

Det er på tide at Venstre slutter å snakke seg bort. Bystyret har pålagt byrådet å få på plass trygg skolevei, nå er det Venstre, Høyre og KrF som sitter med ansvaret. Det er tid for å handle.

Innlegget svarer på et leserbrev som stod på trykk i Akers avis Groruddalen 5. juni 2013

En løgnaktig 17. mai

I dag benyttet sannelig Siv Jensen selveste nasjonaldagen til å komme med et utspill der hun sier at FrP er for noe som FrP er mot. Ikke hver grunnlovsdag som får æren av å få servert løgn fra en partileder midt i fineste sendetid.

FrP vil jobbe for likelønn, sa Siv Jensen. Endatil på sin oldemors grav.

Alle vet at FrP egentlig ikke er for likelønn. De er et parti som er opptatt av at enkeltindividet får stange mot kapital og arbeidsgivere i ensom majestet. Det er det ideologiske grunnlaget for prosjektet. Forslaget til nytt partiprogram er klart og ærlig, i motsetning til partilederen deres. Der står nemlig følgende: ”Det er ikke en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.”  Likelønn er ikke nevnt ved et eneste ord, og da snakker vi ikke bare handlingsprogram, da snakker vi alle de 399 sidene med landsmøtepapirer.

Likestilling da? Kan det være noe der. Det FrP skriver om den saken er at markedet fikser alt og at det offentlige må holde sine fingre langt unna: ”Forholdet mellom kjønn, grupperinger og enkeltmennesker bør derfor tilpasse seg naturlig i arbeidsliv, fritid og privatliv, uten innblanding av offentlige organer.” (…) ”Konkurranse innenfor et fritt markedsøkonomisk system er derfor den beste garanti mot diskriminering.”

Likevel går saken på NRK helt uten at politikken i dette berøres. Siv Jensen får lov til å lyve velgerne rett opp i ansiktet.

Skal vi komme noen vei må vi ta tak to steder, når vi snakker om offentlig sektor som politikken har best styring på. Det er i staten og i kommunene. Endringene må komme gjennom at Kommunenes sentralforbund tar ansvar for å begynne hevingen av ansatte i for eksempel barnehager og helsetjeneste. Samtidig må statsoppgjørene dras mot likelønn i sterkere grad. Det krever tung sentral styring. Sagt enklere må velferdsstatens viktigste yrker får det løftet som fortjenes, da flyttes samfunnet i retning likelønn.

Det er mye politikken kan gjøre for privat sektor også, først og fremst å gi fagbevegelsen sterkere mulighet til å få opp organisasjonsgraden i næringer der den er lav. Uansett om oppgjørene tidligere har bidratt til likelønn eller ikke er det nødvendig med en kraftfull fagbevegelse for i det hele tatt å kunne snakke om likelønn, og heving av lavtlønnsgruppene, i privat sektor.

Likelønn krever politikk. Hvis likelønn er målet er åpenbart ikke FrPs metoder veien å gå. De mener nemlig at det offentlige skal holde seg unna ”å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.”

Derfor skulle jeg ønske at NRK, blant annet, spurte Siv Jensen om følgende:

  • Nå er du på riksdekkende fjernsyn, Siv Jensen. Du påstår nå at du vil jobbe for en politikk som ditt eget partiprogram sier at du ikke skal jobbe for. Hvorfor denne løgnen?
  • FrP styrer flere kommuner, blant annet har dere inntil nylig ledet Oslo kommune med 40 000 ansatte. Hva har FrP gjort for å fremme likelønn i Oslo og andre kommuner dere styrer og har styrt? Ber om konkrete svar.

Den nye hardheten

By: HaPe_GeraCC BY 2.0

”Loven, i sin majestetiske streben etter likhet, forbyr så vel den rike som den fattige å sove under broene, å tigge i gatene og å stjele brød.” Utsagnet er det forfatteren Anatole France  som står bak. Lover kan tilsynelatende se rettferdige ut, fordi alle i teorien behandles likt, men likevel fungere urettferdig. Størst er faren for at likhet gir ulikhet, at rett gir urett, i de lovene som regulerer hvordan hver enkelt av oss lever.

Ofte vil de skjeve utslagene være en følge av at vi som fellesskap ikke har klart å utjevne urettferdige forskjeller enda, at det handler om dårlig arbeid fra de som vedtar lovene. Slike skjevheter kan kanskje være lettere å tilgi, fordi kunnskap om skjevhet vil føre til at det blir jobbet for å rette opp uretten.

Andre ganger lages regler som gir teoretisk likhet, men som i praksis gir ordensmakten lov til å slå ned på former for liv som det velfødde politiske flertall finner ubehagelig. Norske kommuner har mulighet til å lage lokale politivedtekter der opprettholdelse av ro og orden reguleres. I Oslo er disse reglene nå til behandling.

Nylig behandlet finanskomiteen i Oslo nettopp et slikt forslag. På forslag fra Arbeiderpartiet gikk FrP, Høyre, Venstre og Ap inn for å stramme inn reglene for den som sover ute.

Arbeiderpartiets opprinnelige forslag ville forby ”overnatting under broer eller andre konstruksjoner, i motorvogn, i telt, under presenning eller i provisoriske byggverk.” Det er rett og slett slik at Arbeiderpartiet gjør det forbudt for ”så vel den rike som den fattige å sove under broene”. Dette er kriminalisering av fattigdom og en form for renovasjon. Man griper til lovforbud for å stoppe noe man ikke liker.

I behandlingen ble det dannet en jernblokk i Oslo. Høyre, KrF, Venstre, FrP og Ap gikk sammen om et felles forslag, et forslag som sier at I offentlige parker, grøntarealer, friområder, på veier eller plasser i tettbebygd strøk er overnatting, camping, telting eller lignende forbudt, uten særskilt tillatelse fra kommunal myndighet.”

I prinsippet en nøytral bestemmelse, men sannheten er jo at det bare er fattigfolk som rammes. Politi og politikk burde jobbe for verdige muligheter og anstendige boforhold for alle. Men medmenneskelighet og anstendighet ofres i konkurransen for å fremstå tøffest. I enden av sommeren er det nemlig valg.

Ifølge ordboka er det å tigge at noen ”ber tynt om” eller ”bønnfaller”. Fra nå av skal de som ber tynt om økonomisk hjelp like mye be tynt om politiets nåde. Om ikke den fattige innretter seg forskriftsmessig skal det å søke søvn på et sted som ikke tilfredsstiller maktelitens forskrifter straffes med bøter.

Oslos maktelite perfeksjonerer det Anatole Frances sarkasme ble laget for å ramme: Det blir like forbudt for rik som fattig å sove under broen eller tigge i gatene, og det rammer like skjevt som i et historisk Frankrike. Dette visste Oslos politiske flertall godt når bystyret – varme og mette etter en god middagspause – kom tilbake til salen for å forby det å sove ute.

Mens bystyret vedtar å forby de livene fattige lever betales hver enkelt av dem 5 176 kroner, kun for dette ene møtet.

Oslos politikere – som i dag også behandlet en sak om ”Oslo Extra Large” – mener at fattigdom er et ordensproblem, at det er viktigere å bekjempe fattige enn å bekjempe fattigdom.

Vi har et byråd som nekter å ta ansvar for å sikre anstendige tilbud. Et byråd som heller enn å hjelpe til med noen toaletter ønsker å bruke kommunalt ansatte for å plukke opp avføringen til folk som ikke hadde en do å gå på.

Det er ingen som liker tigging og eller som ønsker seg mer av det. Samtidig må et godt samfunn tåle både forskjellighet og mange ting man ikke liker. Så lenge fattigdom finnes må mennesker med gode liv må tåle å se den.

Norge har mange skamfulle kapitler i historien knyttet til minoriteter som er blitt hundset rundt og behandlet dårlig. Kunnskapen om historien gjør at det burde ringe en bjelle hos enhver med politisk makt når man behandler et forslag der konsekvensen er at politiet kommer til å bruke sin tid og sine ressurser til å forfølge fattige som sover, i stedet for å beskytte dem.

I stedet for å forby søvn burde Oslos politikere søke om penger til å opprette nye overnattingsmuligheter der fattige kan overnatte for en billig penge. Man kan alliere seg med gode krefter og sørge for at både renovasjonsproblemer og rent sanitære forhold løses på en god måte, både for tiggere og for den øvrige befolkning.

For mange politikere, ikke minst Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre, KrF og Høyre i Oslo, er det nå på høy tid å ta en rast i bakken, puste godt inn og tenke seg nøye om. Kan hende er de i ferd med å trå alvorlig feil, til tross for historiens lærdommer.

Finnes det ingen grense?

Avisene fylles med spørsmålet om vi i Norge skal forby folk i økonomisk nød å be om hjelp. Meningene er mange, de er sterke. Nå er det i ferd med å bære galt avsted, nå kommer rasismen til overflaten.

By: robertsharpCC BY 2.0

Forbudet mot tigging var en etterlevning etter en tid vi har lagt bak oss. Derfor var det helt riktig da Stortinget, etter forslag fra SV, vedtok  å avskaffe løsgjengerloven. Det var så riktig at hele Justiskomiteen på Stortinget var enig: «komiteen [vil] vise til at det bør benyttes sosialpolitiske virkemidler, i

kke kriminalpolitiske, for å gjøre noe med utfordringen knyttet til tigging.»

I går var Per Sandberg fra FrP ute på tokt med TV2-nyhetene. Sandberg ønsker å forby at et menneske som har det vanskelig skal få be andre om økonomisk hjelp. Det er et standpunkt som er umoralsk og galt, men likefullt et politisk forslag det er mulig å forholde seg til. Jeg er mot å forby et menneske å be om medmenneskelighet, men det må være lov å mene det motsatte.

Per Sandberg stoppet ikke der. Per Sandberg stod frem som en renspikka rasist. Han vil nemlig stenge mennesker ute fra Norge basert på deres etnisitet. Det begrunner han med at Norge tidligere har stengt ute hele grupper fordi risikoen for kriminalitet var stor. Per Sandberg vil bruke loven til å nekte romfolk adgang til riket fordi han mener en folkegruppe er kriminelle.

Norge har hatt sånne lovbestemmelser før. De kommer fra en mørk tid. Grunnloven vår fra 1814 hadde en paragraf som var rent rasistisk. «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Dette grunnlovsfedrene skrev i 1814. Henrik Wergeland tok opp kampen mot denne rasistiske paragrafen. I 1851 ble den fjernet, men den ble gjeninnført i 1942 av Vidkun Quisling, og forsvant på ny med nedkjempelsen av nazistene.

Sånn kunne man håpe det ville fortsette. At Norge ble et land der vi ikke sorterer folk etter etnisitet. Kanskje kunne man håpe at historien hadde lært norske politikere, også i FrP, at forfølgelse og utestenging av mennesker på grunnlag av etnisitet er en farlig vei å gå.

Nå er grensen passert. Per Sandberg har vist oss at rasister igjen har tatt plass i nasjonalforsamlingen. Rasister er farlige. De trekker opp hat og demoniserer medmennesker, de skaper grobunn for farlige situasjoner. Det begynner alltid på denne måten, med de små utspillene som brygger opp under mistenksomhet. Får det lov til å øke i styrke kan det til slutt bli svært farlig.

Det er tid for oppgjør med rasisme i Norge. Vi må begynne med Per Sandberg.

Vi trenger ikke mer religion

I dag skriver Norsk luthersk misjonssamband, på NRK ytring, at de vil opprette en kristen privatskole i Groruddalen.

Det er ikke mer religion vi

By: Municipal Archives of TrondheimCC BY 2.0

trenger vi som bor i Groruddalen. Det vi trenger er trygge og gode lokalmiljøer. Vi trenger skoler som er faglig solide og som bidrar til at ungene våre er trygge og lærer det de skal. De fleste av oss har det helt fint der vi bor, men vi mangler ressurser i skolene, vi trenger gode kollektivløsninger og en kommune som stiller opp når det trengs.

Vi trenger fellesskap, ikke enfold. Derfor er det bare en bakdel at misjonsfolket kommer trekkende med en religiøs privatskole. Osloskolen har store utfordringer. Vi har et byråd som velger å kutte i bevilgningene til skolen gjennom å senke bevilgningene for nye elever. Dermed blir skolene dårligere og pengene som skulle gått til å hjelpe de som trenger ekstra norskopplæring ender med å brukes å sikre et minimumstilbud til alle elevene i stedet.

Jeg kunne ønske meg større ressurser til skolene våre, og jeg kunne ønske meg at det virkelig ble lagt inn ressurser for å hjelpe de elevene som strever med norsk, eller andre fag.

I stedet brukes tiden på test etter test, kutt etter kutt. I stedet for at alt skal telles hele tiden kunne vi kanskje heller konsentrere oss om det som teller: fremtiden til ungene våre.

Jeg sitter selv i driftsstyret på en skole. Ressursene Høyre, Venstre og KrF tildeler oss strekker rett og slett ikke til. Det gjør at mange elever nok går gjennom skolen med mindre oppfølging enn de skulle hatt. Det handler ikke om verken rektorer eller lærere som ikke gjør jobben sin, det handler om at Oslo prioriterer dårlig kommuneøkonomi og luftige OL-søknader i stedet for å gi penger til skolene.

Vi kunne trengt en skikkelig dugnad. En dugnad der befolkningen sier ja til å ruste opp Osloskolen gjennom at de som har aller mest bidrar litt mer til fellesskapet gjennom eiendomsskatt. Vi kunne sørget for gode arbeidsforhold for elever og lærere, vi kunne gitt spesialundervisning og norskopplæring for de som trenger det mest. Men byrådet er mest opptatt av at mye skal ha mer, og at rikfolk skal slippe billig.

Det kan være trange forhold for fellestjenestene mange steder, men om byrådet lar en elev gå gjennom skolen uten at å få den hjelp han eller hun trenger har det samme byrådet vært en aktiv medskyldig i å gjøre et helt liv vanskeligere enn det burde vært.

Oslo skulle prioritert elevene. Oslo skulle særlig prioritert elever kanskje ikke kan norsk godt nok. En kristen privatskole, som kommer til å flytte flere hundre elever fra fellesskap og inn i privatskoler, er nok et steg på veien mot et dårligere tilbud for alle oss som ikke vil la religiøse få styre hvordan skoledag og hverdagsliv skal organiseres.

Misjonssambandet sier at «noen må lære ungene de ti bud». Det er helt greit at de vil det, men religion bør være en privatsak. Foreldre kan sende ungene til søndagsskoler eller selv undervise dem i de religiøse forestillingene de synes ungene bør lære om.

Hvis Norsk Luthersk Misjonssamband virkelig mener alvor med at hensynet til mangfold er viktigst så må de legge privatskoleplanen i skuffen. Vi har nemlig bruk for alle gode krefter til å skape gode skoler for alle barna i dalen, ikke bare for noen få utvalgte.

I tåkeheimen, lukt på vei til helvete

Det må gå hardt for seg under etikkstudiene ved Universitetet i Oslo. Stipendiat Ole Martin Moen har rotet seg så langt inn i teoritåka at enhver videreføring av hans logiske tankerekker vil føre oss alle lukt til helvete.

By: Lali MasrieraCC BY 2.0

Det er nemlig slik, ifølge stipendiaten, at dersom man gir penger til en som, på gaten, ber om din hjelp så har man forfeilet sitt mål: Et sted i verden sitter det nemlig en annen som trenger din hjelp mer.

Den logiske følge av denne doktrine er jo at den samvittighetsfulle sykepleier må legge fra seg den skadde for å dø; et sted ligger nemlig en som er verre stilt. Vi kan ikke stoppe der heller, blomsten i stuevinduet får tørste, et sted i verden står nemlig en annen plante mer tørst. Sånn kan soga fortsette, skal man følge den etiske rettsnor fra Moen.

Debatten om hvem som skal kunne be om hjelp, og ikke be om hjelp, har gått langt i dette landet. Den har gått så langt at kald tåke har lagt seg dypt ned i sinnene. Vi har politikere, fra forskjellige partier, som morskt marsjerer forbi tiggere med blankpussede sko og pene jakker for å avbildes i avisen. Strenge budskap, lange pekefingre. Vi har fått en tone og en holdning som kan bringe oss til et farligere sted, et sted der menneskeverdet kanskje forsvinner. Det er vanskelig å se om den ytterste nøds etikk, eller hva man skal kalle Moens teorier, tar opp i seg avhumaniseringen som er i ferd med å ramme de som ber om økonomisk hjelp i en stund av økonomisk krise og nød.

Mens Moen teoretiserer fra sitt kontor lever folk under uverdige forhold. Folk sulter og sliter. Ingen av oss kan bidra med alt for alle. Men når en tier i koppen går fra å handle om konkret støtte til et enkeltmenneske, og kanskje det samme menneskets familie, til å være en teoribefengt øvelse om hvor den ultimate lidelse er å finne slik at skillingen kan treffe helt riktig, er intet annet enn et blindspor.

Her finner du innlegget fra etikk-Moen i Aftenposten.

I tilfelle forvirring: «Lukt» som i beint eller rett, ikke som i duft. Mer i ordboka.

Arbeidsmiljø? Oslo? Hæ?

Når mediene jager i flokk overser man sammenhengene. Trondheim og arbeidsmiljøloven er et klassisk eksempel på hvordan høyresiden får lov til å male opp en agenda i en sak der de selv kan ha skogen full av svin, men nekter å undersøke saken.

SVs Ivar Johansen tok opp bekymringen for brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo i vår. Han ønsket en kartlegging av forholdene for å finne ut om det var mange brudd på loven. Høyresidens respons er at det vil være «omfattende» og «svært ressurskrevende». En ganske saftig ansvarsfraskrivelse, vil man kunne fremholde. Likevel vil ingen medier sette tennene i saken.

I april nektet FrP, Høyre og Venstre i Oslo å gå med på en kartlegging av brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo kommune. Det er altså umulig å vite hvordan situasjonen er i hovedstaden fordi de samme høyrepartiene som nå er svært harde i ordbruken mot Trondheim nekter å kartlegge forholdene.

Da bystyrets finanskomité fikk saken opp i vår var høyreflertallet helt tydelige, sjekking av faktiske forhold skulle de ikke ha noe av (det følgende er komitemerknaden i finanskomiteens innstilling):
”Komiteens flertall, medlemmene fra H, F og V er enig i at det er viktig at arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven overholdes både i private og offentlige virksomheter. Det forslaget som er fremsatt vil imidlertid innebære en svært omfattende kartlegging bakover i tid og være svært ressurskrevende å gjennomføre. Disse medlemmer mener det er bedre å tilpasse eksisterende aktiviteter og rapportering på området, slik at disse i større grad framskaffer den informasjonen som etterlyses i forslaget. Det vises i den forbindelse til notat 37/2011 fra byråd Vinje.”

13. april vedtok et enstemmig bystyre å pålegge byrådet følgende:
”Byrådet bes legge fram en oversikt for bystyrets organer over hvordan kommunens etater/virksomheter jobber for å forhindre brudd på arbeidsmiljøloven med særlig fokus på:

- brudd på sammenhengende arbeid utover 13 timer pr. døgn
- arbeid på flere søndager etter hverandre enn loven tillater
- brudd på kortere ukefritid enn hva loven tillater”

Siden vedtaket over har ingen hørt mer fra byrådet om saken.

Du finner sakens hjemmeside her.

Det sier noe om hvor ensporet offentligheten kan gjøres når Adeccos Ammerudlunden alene stod for 11 275 doble vakter mens hele Trondheim kommune er anmeldt for 26 000 brudd. Det siste er alvorlig nok og det er på det rene at kommunen har jobbet i månedsvis, siden mars, med å rydde opp. I nært samarbeid, selvsagt, med fagbevegelsen lokalt.