Norges kaldeste sted

På Veitvet i Oslo sitter det en dame. Hun sitter helt stille. Hun smiler til deg om du ser på henne. Foran seg har hun en kopp. Hun ber om penger. Det er hun som er invasjonen av tiggere, det er hun Arbeiderpartiet og FrP i Oslo jakter på.

By: robertsharpCC BY 2.0

Midt i kappestriden om hvem som er tøffest mot folk som ber om hjelp sitter det mennesker på fortauene. De aller fleste sitter i ro med koppen sin, møter blikket ditt om du velger å møte deres. Noen ganger også et stille ”please”.

Det er jo dette som er den situasjonen som enkelte påstår er ute av kontroll. Tigging foregår i et marked, derfor er det begrenset hvor mange tiggere som oppholder seg på samme sted. Alle som har gått rundt i sentrale gater i Oslo har sett tiggere, både her og der, men noen invasjon? Masser? Tusenvis? Det stemmer bare ikke.

Nå har også nyheten nådd avisene, det er ingen ”invasjon” ingen situasjon som blir mye verre i år enn i fjor, ingen ”solid økning”. Måneder med knallhard debatt, mer og mer aggressive utspill og sterkere og sterkere advarsler har i alle fall vist oss en ting: man trenger ikke å bekymre seg for at Oslo-politikken legger fakta til grunn for sine beslutninger.

Til tross for at virkeligheten er ganske tydelig, vi har en del som tigger, men ingen store mengder, har avisene vært jevnlig besøkt av bilder der politikere med blankpussede sko og glinsende dresser tramper forbi et av disse menneskene som ber om hjelp i en nødens stund. Bildene er klassiske, de er like. Politikerne holder god avstand til den fattige som brukes som illustrasjon, blikket er rettet ned, men ikke direkte på den tiggende. Det er nærmest som de skammer seg fordi de bruker et annet menneskes ulykke på denne måten. Man kan håpe de faktisk kjenner på skammen.

De utenlandske menneskene som tigger i Oslos gater er vår flik av Europas krise og historie. Særlig er romfolk trukket frem. En folkegruppe som er hundset gjennom historien, utryddet i hundretusenvis under forrige verdenskrig og som fortsatt er utsatt for fattigdom og brutal diskriminering. Noen av disse menneskene har valgt turen til Norge, for å be om vår hjelp.

Det er ingen som liker tigging, det skulle jo ikke vært nødvendig. Likevel kommer vi neppe til å komme unna tigging, noen vil alltid være fattige. Det er heller ingen som ønsker at folk skal bo på gata, eller at noen skal måtte gå på do i parken. Nærværet av fattigdom sliter alltid på den som ikke er fattig. Møtet med den som ber om hjelp tvinger oss til å vurdere forespørselen om hjelp, selv den som minst har lyst til å gi kan ikke gå helt tankeløs forbi den som tigger.

Når man leser avisen skulle man tro det var vi som hadde problemer, vi som er velfødde, har arbeid og rimelig trygghet. Man skulle tro tiggingens blotte nærvær ødelegger vår livskvalitet på en sånn måte at det må forbys. Det er virkeligheten snudd på hodet.

Løsningen for politikerne i byen jeg bor i har vært kappestrid i tøff tilnærming. Først tok de fortauene og gatene. Reglene sa nemlig ikke noe om overnatting der. Parkene hadde selvsagt et campingforbud, det kunne de fleste skjønne. Nå skulle de siste stumper av samfunnet få sitt forbud, nåde den som våger en blund på asfalten.

Dette er jaging av de som ikke har noe sted å bo. Likevel påstår politikerne som stod bak forslaget at dette bare var en mindre regulering. Det alle som holdt øynene åpne så var at det var den siste lille fliken som ble ryddet unna. Et ryddig og organisert samfunn må alltid ha rom for annerledeshet, for den som ikke klarer seg i systemet. Derfor må forbud også ha rom for skjønn, åpning for slark. Det hadde man for den som trengte å legge seg nedpå ute i Oslo by. Nå er det over.

Neste steg var Arbeiderpartiets litt hjelpeløse forsøk på å forby tigging uten å forby tigging. Regjeringens politikk er nemlig at det skal være lovlig å be et annet menneske om økonomisk hjelp i nødens stund. Arbeiderpartiet i Oslo foreslo så store forbudssoner at det er jevngodt med et forbud mot å be et annet menneske om hjelp.

Og mens forslagene bølger frem, og nesten hele Oslo-politikken, alle partier fra Arbeiderpartiet, via byrådspartiene, KrF, Venstre og Høyre, til FrP sloss om å være tøffest mot den påståtte bølgen av tiggere så viser det seg altså at flommen bare var en bekk.

I stedet for å rydde opp ved å gi folk et billig sted å sove, en do å gå på og mulighet til å holde seg rimelig ren på en verdig måte velger Oslos politikere å stramme til, å gjøre situasjonen verre. Man velger å skape konflikter mellom de som ber om hjelp og oss som blir bedt om hjelp.

Det finnes vel knapt noe mindre modig enn politikere med rause honorarer som går løs på de aller fattigste. Men sånn er visst politikken blitt, drevet av frykten for å være for bløt mot de som ber oss om en tier.

Og mens bystyret i Oslo er blitt Norges kaldeste sted sitter en dame ved t-banen på Veitvet. Hun sitter helt stille, med blikket rettet ned. Det er visst hun som er problemet.