Når man bare blir lei seg

Jeg for en tid siden ut sammen med Arild Knudsen fra Foreningen for en human narkotikapolitikk for å lære mer om hvordan norsk ruspolitikk fungerer i praksis og for å se hvordan den virkelige verden forholder seg.

Sammen med ham fikk jeg muligheten til å se på noen av tiltakene som finnes i byen. Kirkens bymisjons prosjekt 24sju. 24sju er en åpen dør for folk som sliter med rus og som kanskje også sliter med psykiske lidelser i tillegg. Her er det mulighet til å hvile, til å få lappet på sår, til å snakke med noen. De som jobber der har massivt engasjement og de kan beskrive et system som slår folk i bakken, som straffer de av oss som ikke passer helt inn i systemet.

Etter å ha pratet med folk på gata og folk som er innom i noen av rustiltakene i sentrum sitter jeg igjen og er forbannet. Vi vet alle at de folkene vi ser nesten hver dag ikke har det bra, at rusmisbruk fører med seg fysiske, psykiske og sosiale problemer. Mange er mennesker som  er sviktet av samfunnet, folk med historier om misbruk, historier om et barnevern som har sviktet.

Jeg lar meg sjelden sette ut av spill, men i møte med denne virkeligheten – som jeg godt vet eksisterer – blir jeg først og fremst bare lei meg, fortvilet og kjenner maktesløshet. Det jeg antok var riktig: Politikken på området fungerer ikke. Det er mye som tyder på at moralisme og forutinntatthet styrer et felt som burde vært styrt av hard realisme og konkrete fungerende tiltak.

Det er derfor vi må bort fra regimer som baserer seg på moralisme, regimer som er mer opptatt av å opprettholde egne fiendebilder enn å gi et skikkelig tilbud til folk som er så utstøtt som vi klarer å gjøre dem. Jeg håper inderlig at Stoltenberg-utvalget får konsekvenser for hvordan vi forstår politikken.

Det  vi må gjøre er å sørge for en tilnærming der det aller første vi gjør er å sørge for at folk kan stå oppreist. Om det fordrer medisiering med heroin, metadon eller annet er det helt fint. Vi skal gi folk styrke og støtte, tilbudene må være tilpasset en utradisjonell hverdag, ikke koblet til kontoråpningstiden. Moral må bort, verden inn. Da kommer vi en vei med denne politikken.

Det er fortsatt folk som, i fullt alvor, mener at sprøyterom er et onde. Jeg forstår det ikke og håper vi nå har vunnet massiv oppmerksomhet og forståelse for en ny linje.