Hva er samhandling?

I sitt påskenummer smeller Klassekampen til med reproduksjon av en historie som begynner å bli tre uker gammel. Det i seg selv er jo spesielt. Det som gjør det hele en dose mer merkverdig er at en radikal avis sluker det som for lenge siden er avslørt som skuespill.

Normalt politisk arbeid foregår ved at partene snakker sammen. Ved behandlingen av Samhandlingsreformen er opposisjonen invitert til samtaler ved flere anledninger. Dagen det endelig var avtalt et møte for å se hva en kunne enes om innkaller KrF, Høyre og FrP til pressekonferanse i stedet for å møtes for å forhandle.

Noe av konseptet med forhandlinger faller tross alt bort når en går til frontalangrep i stedet. Med et 42-punkts program fullt av forslag, mange av dem hører hjemme alle andre steder enn i innstillingen til Samhandlingsreformen, smeller de løs.

Regjeringspartiene har, på tross av dette, gått i reell dialog med disse partiene. Troen på at en reform kan styrkes om en kan være enige om store linjer sitter tungt i norsk politikk.

Ved et hovedpunkt skilles veiene mellom rødgrønt og borgerlig: regjeringen vil ha mindre stykkprisfinansiering med de skremmende resultatene dette kan gi, Høyre og FrP vil øke andelen Innsatsstyrt finansiering (KrF tok ut dissens på dette helt avgjørende punktet i presseutspillet). På tross av et slikt grunnleggende skille kan en komme til enighet om mangt, men da må en snakke sammen i stedet for å bedrive pressekonferanser over en lav sko.

Så er det jo å håpe at Klassekampen bruker en snutt på den siden av saken også.

Her finnes opposisjonens presseutspill  (PDF)