Hjelpeløse midler

Etter å ha gått gjennom forslagene Hjelpemiddelutvalgets utredning var det umulig å tenke seg annet enn at organisasjoner og folk som kjenner området ville reagere med vantro på arbeidet. Gjennomgående er en desentralisering av tilbudet, pulverisering av ansvar for fjerning av rettighetsfesting. Utvalget går inn for å gjøre tilbudet kvalitetsmessig forskjellig etter den enkelte kommunes prioriteringer.

Hjelpemidler er ikke en hvilken som helst tjeneste. Hjelpemidler er et av virkemidlene vi bruker for å utjevne forskjeller i muligheter som oppstår som følge av en funksjonsnedsettelse. Den klare tenkningen som ligger i bunn er at samfunnet påfører den enkelte en funksjonshindring når vi ikke har klart å tilrettelegge godt nok. Det er ikke sjelden. Dersom utvalget var opptatt av best mulig tjenester ville en rettighetsfesting vært helt nærliggende. Den gang ei.

Utvalget foreslår å flytte reguleringen ut fra folketrygdloven og over i forskjellige særlover. Opplæringsloven  for skoleverket og så videre. Den enkelte kommune, det enkelte system skal gis ansvar for å besørge hjelpemindler for sitt felt.

Grunnen til at man rettighetsfester ordninger er jo nettopp at økonomi og kortsiktige majoritetsinteresser ikke skal få ødelegge et tilbud som sørger for grunnleggende likestilling. At et utvalg som skal styrke hjelpemiddelområdet ender med å gå så grunnleggende i grøfta er helt utrolig.

Når utvalget er ferdig med å foreslå ødeleggende endringer i ansvarsstrukturen går de løs på det som sikrer svake forbrukere i et litt spesielt marked. Forslaget er å bruke mye mer tilskudd til utstyr. Da sender vi folk ut i et marked med tekniske løsninger de ikke kjenner, vi fjerner stordriftsfordeler og vi ender opp med marginale markeder for marginale produkter som gir alt annet enn marginale priser. I verste fall går leverandører konkurs og vi ender med enda mindre tilgang på hjelpemidler.

Mangt kunne vært sagt. Overordnet sett har utvalget sviktet sin målsetning. La oss håpe at utredningen har vekket organisasjoner og ressurspersoner til en innsats for å se på hvordan hjelpemiddelområdet kan videreutvikles og forbedres. Så får vi tro at nok en NOU tar steget inn i en mørk departemental skuff.