Høyres prøveballong?

Verdens gang bidrar jo ikke alltid med den mest fengende litteraturen. I dag slår avisen til med en kronikk fra en Høyre-politiker fra Gamle Oslo med følgende innhold: er du feit får du betale helseutgiftene dine selv. Underlaget er at kronikøren har kommet til at overvekt og en del andre livsstilssykdommer er så selvforskyldt at selveste velferdsstaten kommer til å bukke under for vekten av de overvektige.

Det er interessant at det er nettopp overvekt som fanger interessen. Det er klart vist at overvekt både har elementer av arv og miljø. Det er ikke interessant for denne Lundegaard. Feite folk er late, sier han. Det er ikke komplisert å skjønne at vi alle må ta ansvar for egen helse og at det er viktig at hver enkelt gjør det man kan. Det er imidlertid langt derfra over til Lundegaards forunderlige verden.

Her står nemlig selvmotsigelsene i kø. La oss se på noe av det:
1. Feite (eller «fete» som Lundegaard skriver) har selv skylda og bør derfor betale selv. Dette er interessant, følgespørsmålet blir nemlig: hvor stopper vi og hvordan avgjør vi hva som er selvpåført? Hva om vi går ut på glattisen uten brodder under skoene? Når jeg blir påkjørt av en bil, skal vi se på hvem som hadde skylden før vi avgjør hvor regningen går? Gitt at Lundesgaard går med på at fedme og biologi kan ha en sammenheng: skal vi inn på kjøkkenet til folk for å sjekke om kiloene er selvpåført på en uansvarlig måte?

2. Først spør Lundesgaard om ikke folk som har livsstilssykdommer bør betale selv. Så viser han til folketrygdens 300 milliarder. Som om dette var penger til behandling av livsstilssykdommer. Han hopper glatt over alderspensjon (128 milliarder) foreldrepermisjon og engangsstønad (ca. 15 mrd), barnetrygd (ca. 15 mrd), enslige forsørgerer (4 milliarder), dagpenger til arbeidsledige (13 mrd).

Når Lundesgaard er ferdig med anklager og moralisering mener han det kommer til å komme et opprør mot skattesystemet som følge av alle de feite folkene som grafser til seg av sykebudsjettene. Dette mener han skal løses ved å tvinge folk til å betale selv.

Helseproblemer, også overvekt, har en sterk sosial skjevfordeling. Dersom de sosiale helseforskjellene ble utjevnet til et nivå som tilsvarer de høyt utdannede regner Folkehelseinstituttet med at over 10152 dødsfall som følge av vanlige hjertesykdommer ville vært unngått. Hvert eneste år. Tilsvarende tall for alle sykdomsgrupper er 43 132 mennesker. Barn i arbeiderklassefamilier har vesentlig større sannsynlighet for smertesykdommer. Forskjellene er så store at vi snakker om mange års forskjell i forventet levealder mellom øst og vest i Oslo.

Med dette bakteppet er det bare en løsning: vi er nødt til å løse problemene i fellesskap. Det skal vi både fordi det er til beste for den enkelte og fordi det er til beste for fellesskapet.

Når man, som Lundesgaard foreslår, fjerner det offentliges ansvar for sykdommer, tilstander og problemer som rammer tungt sosialt skjevt oppnår man at de menneskene, barn og voksne, som aller mest trenger tilgang til helsetjenester ikke benytter dem. Det er forferdelig for de det gjelder. Folk blir sykere, får lavere livskvalitet, de får kanskje problemer med å holde på arbeid og kan få dårligere psykisk helse. Det er en oppskrift på dårligere kår.

Med dette på plass vil de samme menneskene som man har presset ut av helsevesenet ha større behov for offentlige tjenester. Da kan vi snakke om innhogg i trygdebudsjettene, om vesentlig flere som står utenfor arbeidslivet og som vil ha behov for offentlige ytelser. Da vil sånne som Lundesgaard for alvor begynne å snakke om et system som ikke fungerer, et system som må strammes inn og da er vi inne i den dansen der de som vil ta ned velferdsstaten brikke for brikke har gode vilkår.