De aller fleste som trenger økonomisk sosialhjelp får det bare en kort stund.

Fakta og fordom

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Statistisk sentralbyrå om at alle mottakere av økonomisk sosialhjelp skulle innskrives i den statistiske årboken. Det var noen journalister der i nærheten, som var ute på internett og holdt vakt over de potensielle nyhetssakene. Med ett stod en konsernets redaktør foran dem. De ble overveldet av en redselens nyhetstrang.

Det kan i alle fall virke som det er sånn det henger sammen, den ene gangen i året vi får ny statistikk over mottakere av økonomisk sosialhjelp. Flere medier har omtalt tallene, nær sagt alle faller for fristelsen til å dra på litt ekstra.

”120 000 lever på sosialhjelp” melder NRK. Som om 120 000 av befolkningen er mottakere av sosialhjelp, året gjennom. Det er selvsagt helt feil. Godt over 20 prosent får bare sosialhjelp i en eneste måned, når det har gått tre måneder er vi nesten på femti prosent. To tredeler har støtte i seks måneder eller mindre.

For hva er økonomisk sosialhjelp for noe? Jo, det er det aller siste sikkerhetsnettet vårt. Det er dit vi kan vende oss når vi ikke har noen andre rettigheter, når krisen rammer. Det er det som skal holde oss på føttene når grunnen raser ut. Det er samfunnets siste skanse mot total ulykke, mot uendelig fattigdom og sult. Sosialhjelpen er det som skiller et sivilisert samfunn fra et som lar de som får trøbbel seile sin egen sjø.

Men sosialhjelpen er utsatt. De som mottar den blir mistenkeliggjort, ledende politikere kappes om å være tøffest i klypa. Her skal det ”stås opp om morran”, man skal ha plikt til aktivitet. Som om det å motta sosialhjelp betyr at man er en slask som ikke gidder å ta et tak.

Høyrepartiene er spesielt opptatt av dette. Aktivitetsplikt, sier de. Markert rynke i panna, rykninger i den moralske pekefingeren. Som om det ikke er mulig å kreve aktivitet i dag. Loven forteller at man kan stille vilkår for å motta sosialhjelp, det kan selvsagt være arbeid. Loven hindrer ingen av høyrekommunene fra å gi folk god aktivitet når de mottar sosialhjelp.

Dette selv om alle med fornuften i behold skjønner at når nesten 22 prosent bare trenger en måned på å komme over kneika så er det kanskje viktigere at de får bruke tiden på å finne seg en skikkelig jobb, i stedet for å tråkke rundt i tvangsarbeid som bare gjennomføres fordi noen politikere har så stort behov for å tøffe seg.

I Norge har vi et system, noen år gammelt nå, for å hjelpe folk til å kvalifisere seg til arbeid dersom de ikke klarer det selv. Det heter Kvalifiseringsprogrammet. Her kan folk få en litt høyere inntekt enn hva sosialhjelpen kan gi dem, mot at de deltar i kvalifisering. Trygghet og kvalifisering sammen. Det funker. I stedet for mer av det, kan vi nå vente oss mer meningsløs aktivitet for aktivitetens skyld, sånn er det når hylet mot å hjelpe folk møter politikere som ønsker noen å tråkke på.

Sosialhjelp hjelper de fleste når det er akutt. Vi betaler vår skatt, vi står i arbeid og deltar i samfunnet. Så er samfunnet der for oss når krisen rammer oss.

Derfor er det så viktig at ikke medienes sløvhet, eller jakt på sensasjon, sammen med høyresidens stadige mistenkeliggjøring av folk som trenger sosialhjelp, får lov til å undergrave det som er der for å redde oss alle når vi ikke har andre steder å vende oss. Derfor er det så viktig å påpeke det når NRK helt feilaktig får oss til å tro at hele 120 000 mennesker lever av sosialhjelp. For det handler ikke om en faktafeil her og der, det handler om å redde sikkerhetsnettet vårt.