Kategoriarkiv: Ukategorisert

Den som måtte være interessert i fenomenet fakta kan finne alt hjertet kan begjære på nav.no

Når sannheten passer dårlig

Sandra Borch har gjort det til sport å forsøke å si ting litt ekstra tøft og hardt, sånn kan nemlig en politiker få overskrifter og oppmerksomhet. Jeg har ingenting mot verken klar tale eller overskrifter, men hvis folk skal kunne ta gode valg trenger vi ærlige politikere.

Innlegget stod på trykk i Nordlys 25. mars 2014

Denne gangen er det klagesang over dagens ungdom som står på Borch-menyen. Dagens ungdom er nemlig ”for kravstor”. De ”naver” og er uføre over en lav sko.

Borch kommer med en rekke påstander. Den første er at antallet uføre mellom 18 og 19 år har doblet seg siden 2004. Her er en matematikknøtt for den som vil se om Borch snakker sant. I 2004 var det 604 unge mellom 18 og 19 som var uføre. I 2013 var tallet 984. Så er det bare å regne selv. Videre tegner Borch sammenheng mellom sin egen påstand om at norsk ungdom ikke vil jobbe i butikk og antall uføre. La meg slå det fast: Eventuell Rimi-skrekk kvalifiserer ikke til uføretrygd.

”Debatten om ungdom som velger å nave er et sykdomstegn i det norske samfunnet” skriver Borch. Det er jeg helt enig i. Men det virkelige sykdomstegnet er at det er greit å kaste rundt seg med totalt udokumenterte påstander om dagens ungdom og folk som trenger Nav. ”Naving” er visst at ungdom velger – helt fritt som om det var en konto de henter penger fra – å ta et år fri. Betalt av felleskassa. Problemet er bare at det ikke finnes en ordning i Nav for ungdom som ikke gidder å jobbe. Heldigvis.

Hvis Nav skulle gi penger til en eller annen latsabb av en ungdom da bryter Nav lovverket. Hvis Borch vet om noen som har klart å svindle dette systemet, for eksemplene finnes helt sikkert, så melder jeg meg frivillig til å hjelpe henne med å melde fra til Nav. For svindel skal vi slå ned på. Problemet med ”naving” er at vi enda ikke har sett et eneste dokumentert tilfelle, ingen av politikerne som har påstått at dette er et problem har meldt noen til Nav. Det er en myte. Og politikk basert på myter er et sykdomstegn i det norske samfunnet, politikere som lyver ødelegger tilliten til politikken.

Mitt ønske er ikke å male skyfri himmel, det er heller ikke å forsøke å skjule problemer. Vi har en plikt til å sørge for at flest mulig er i arbeid sånn at flest mulig får trygge liv. En del uføre vil kunne jobbe, men det krever et arbeidsliv som er tilpasset. Med mindre og mindre rom for forskjellighet vil flere slite i arbeidslivet. I tillegg lever folk med alvorlig sykdom lenger. Hjertesyke barn lever opp, mennesker med Down syndrom får leve lange liv. Det er fantastisk, men det krever også at de har noe å leve av gjennom sine liv. Da er uføretrygd vårt samfunns løsning. Det er jeg glad for og stolt av.

Så er din, min og alles jobb, Borch, både å legge til rette for flest mulig i arbeid og for størst mulig trygghet for de som ikke kan jobbe. Da må vi både stille krav og vi må legge til rette. En begynnelse er å sikre bred støtte til at alvorlig sykdom ikke skal bety alvorlig fattigdom. Da må vi holde oss til fakta.

By: Municipal Archives of Trondheim - CC BY 2.0

Stopp angrepet på kunnskapsskolen

Forslag til uttalelse til Oslo SVs årsmøte fra Bjerke SV.

Forslaget åpner for at kommunene kan kutte i forberedelsestid og tid til oppfølging av elever og foreldrene deres. Dette angriper selve innholdet i skolen og kommer til å gi dårligere opplæring og lærere som ikke får mulighet til å gjøre jobben sin.

Læreryrket er spesielt.  I ansvaret for å formidle kunnskap ligger det også stor faglig frihet. Dette er en kjerneverdi i en faglig sterk skole.

Norske lærere har lange arbeidsuker og en jobb som krever stort engasjement og tilgjengelighet utover normal arbeidstid. Skolens fremste oppgave er å gi elevene kunnskap, ferdigheter og holdninger.  Den skal forberede på voksenlivet og sørge for en trygg og lærerik barndom. Skolen trenger lærere som er satt i stand til å gjøre en god jobb.

Med trang kommuneøkonomi og dårligere inntekter for mange kommuner i årene som kommer, vil manglende sentral styring med lærernes arbeidstid føre til at kommunene kutter i skolen. Norge er avhengig av at læreryrket er attraktivt og gir arbeidsbetingelser som gjør at folk får gjort jobben sin på en skikkelig måte.

I dag er det slik at det er grenser for hvor mange undervisningstimer en lærer kan ha. Begrensningen sikrer læreren tid til forberedelse og etterarbeid, elev- og foreldresamtaler, journalføring, samarbeid med andre ansatte på skolen og faglig oppdatering, for å nevne noe. Dette taket på undervisningstimer vil KS fjerne. Da er det fritt fram for kommunepolitikerne til å skjære ned på skolebudsjettet. Med KS sin politikk kan kommunene pålegge lærerne flere undervisningstimer, uten å gi forsvarlig tid til oppfølging.

En arbeidsgiverpolitikk for skolen må videreføre tilliten til lærerne, den må sette pris på den viktige innsatsen landets lærere gjør for elevene og for samfunnet. Den må ha fremtidas kunnskapssamfunn for øye. KS drar i motsatt retning, mot mindre kunnskap, dårligere arbeidsvilkår, mot en dårligere skole.

Ikke bare vil forslaget til ny arbeidstidsavtale ødelegge den siste ressurssikringen som er igjen – taket på hvor mange timer en lærer kan undervise.  Forslaget vil også ødelegge for muligheten til å rekruttere unge mennesker til læreryrket. De lærerne som har mulighet til det, vil finne seg noe annet å gjøre.  Vi kan få en lærerflukt om KS får det som de vil.

Oslo kommune har et sterkt ansvar for ikke å undergrave kunnskapsskolen. SV frykter at byrådspartiene vil bruke kommende forhandlinger til å forsøke å svekke læringen i skolen på samme måte som KS ønsker. Oslo SV vil bruke alle muligheter til å jobbe for en god skole, da må forsøkene på å svekke kunnskapsskolen fjernes.

Nok er nok. Skal kunnskapsskolen bevares angrepene må slås tilbake. KS har valgt en aggressiv linje, en linje som skader tilliten til skolen, og som skader rekrutteringen til læreryrket. Norge har ikke råd til kutt i skolen og dårligere vilkår for læring. Høyrepolitikk har aldri vært bra for skolen. Også denne gangen vil SV kjempe for kunnskap og mot skolekutt.

Ukultur

Det farer en ukultur over landet. Den smyger seg under målinger og store debattprogrammer. Kjendisopprop for rødgrønn politikk blir selvsagt avfeid som rop fra en offentlig gasjert elite som gråter for sin syke lommebok.

Også publisert her: http://www.delgodene.no/ukultur/

Men det gjelder å være på vakt når noen fra høyresiden kommer for å sette noen fri fra offentlige støtteordninger. Da er det som regel noe muffens.

Jeg er ingen ekspert på kunst, knapt har jeg vel satt min fot i nærheten av en kunstutstilling, men jeg kjenner igjen et kunstran når jeg ser konturene av det.

Når er kunsten fri?

Jeg har hørt mange forslag til løsninger for å gjøre det mulig for flere å leve av kunst. Det handler jo ikke bare om at vi skal ha noen folk til å utsmykke en ny offentlig bygning, eller om at staten skal sørge for at det kommer noen som spiller gitar til en skole nær deg. Det handler om noe mer, noe større.

Kunst og kultur er noe ganske annet for et samfunn. På sitt beste provoserer kunsten, den strekker tanken vår. Den brekker opp nytt rom, eller den gir inntrykk og opplevelser som gjør hverdagen vår annerledes eller bedre.

Utenfor en av de nye regjeringsblokkene i Oslo står det et verk som heter Grass Roots Square. Det er små grønne menn og kvinner som bærer samfunnet, hundrevis av dem. Vi står mellom hellene, de holder hellene oppe. De inviterer til et nærmere blikk, til undring og beunding. Verket er fantastisk, jeg har vært der mange ganger. Det kostet samfunnet 2,8 millioner kroner. Det er mange penger, men når det selv treffer meg, som ikke er noen finkulturfantast, så har det en verdi for oss alle.

Derfor er jeg stolt inn i sjela for at SV stod bak kulturløftet. Det første. Så har det kommet et til og nå kommer det tredje, hvis vi vinner valget. Det handler om levekår for kunstnere, om tilgang til kunst og kultur for barn og unge og om at vi alle skal møte kultur i vår hverdag, både gjennom inntrykk og deltagelse.

Alternativet er høyresidens kulturpolitikk. Den handler grunnleggende sett, på litt sikt, om å at folket får håpe at rikfolket, i et øyeblikk av raushet, drypper litt kunst på dem.

Man kan selvsagt sette seg på ræva for å vente på at Christian Ringnes eller en annen riking forbarmer seg over akkurat deg og ditt verk, men for de fleste som har noe viktig å bidra med som kunstner står det ikke en riking med åpen lommebok klar. Ingen som vil fylle et skogholt med verkene dine (i seg selv et absurd prosjekt, men lå nå det ligge). For de fleste gir det kunstneriske virket små inntekter. Dermed er løsningen enkel: vil Norge ha mye kunst må fellesskapet være med på å ta regninga. Hvis ikke mister vi noe av oss selv, av det som gjør samfunnet godt og interessant å leve i.

Er det en god løsning at det offentlige kompenserer folk for så å overta åndsverket slik enkelte partier tar til orde for? Selvsagt ikke. Kunst er nemlig ikke en vare som ferdigstilles, kunst er ikke bare bildet som er malt, eller sangen som er spilt inn. Kunst er kontekst. Kunst er å kunne trø bildet gjennom makuleringsmaskinen, det er å kunne trekke tilbake verket. Om det offentlige, dog mot betaling, skulle ta eiendom i produsert kunst uten videre griper vi tungt inn i friheten til å forvalte kunst, like mye som når en kapitalist overtar et verk. Da eier ikke kunstneren lenger sitt eget, da mister kunsten noe av sin verdi. Ikke dermed sagt at man ikke skal kunne selge sitt arbeid, men dette må folk selv kontrollere. Ufrihet er aldri løsningen.

I valget mellom kunstpolitikk styrt av tilfeldig tilgang på rike lommebøker og en demokratisk støtte til en fri kultur må valget være enkelt. Vi må velge fellesskapet.

Kunsten må være fri!

Det gjør vi best gjennom å stå på for bedre levekår, gjennom frie kunstnere og frie verk. Det gjør vi gjennom å forvalte støtte og muligheter i tett samarbeid med kunstnere selv. Vi gjør det gjennom offentlige innkjøp og gjennom å støtte lokalkultur og initiativer. Det krever store offentlige budsjetter, og vilje til at forvalte mye i fellesskap.

I valget mellom kunstpolitikk styrt av tilfeldig tilgang på rike lommebøker og en demokratisk støtte til en fri kultur må valget være enkelt. Vi må velge fellesskapet.

Høyre og FrPs lærerløgner

Siden Siv Jensen og Erna Solberg ikke vil fortelle sannheten om hvorvidt de vil kutte de 600 lærerne SV har fått gjennomslag for i regjering kan jeg jo gjengi dette.

Høyres alternative budsjett for 2013:

«Reversere forslag om 600 nye lærerstillinger på utvalgte ungdomsskoler – 157 mill. kr Høyre mener regjeringens forslag om 600 nye lærerstillinger på utvalgte ungdomsskoler er et lite målrettet tiltak.» Dette er klippet fra side 102 i dette dokumentet på Høyres nettside: http://www.hoyre.no/filestore/Filer/Politikkdokumenter/Alternative_statsbudsjett/121116AlternativtSB2013.pdf

FrPs alternative budsjett

«Kap. 226 Post 62, Tilskudd for økt lærertetthet: -157 000 000.» Du finner det på side 100 i dette dokumentet på FrPs nettside: http://www.frp.no/nor/content/download/9369/68645/file/FrPsalternativebudsjett2013v2%5B1%5D.pdf

Så sett i gang da, Venstre!

Trafikken i Veitvetveien øker hele tiden, ungene får farligere skolevei og foreldrene blir reddere. Samtidig er byrådspartiene mest opptatt av å bortforklare.

SV har tatt foreldrene på Veitvet på alvor, vi har fremmet forslag som vil gi tryggere Veitvetvei med en gang de blir gjennomført. På Veitvet er det nemlig sånn at mange foreldre er redde når ungene skal gå til skolen.

Jeg trodde saken skulle være enkel, at alle partiene selvsagt ville støtte forslagene om tryggere vei. Der tok jeg feil. Først stemte byrådspartiene mot nesten alle forslagene, så blir de sinte når det står i avisen.

Om Venstre var opptatt av sikkerheten til ungene på Veitvet burde de jo stemt for smalere vei, bedre fotgjengerfelt og for å sette inn tiltak som skal begrense tungtransporten som dundrer gjennom skoleveien til 500 barn. Det gjorde ikke Venstre, KrF og Høyre.

Det er ganske frekt av Venstre å påstå at de tar sikkerheten til ungene på Veitvet på alvor. Venstre skylder til og med på at de ikke har myndighet til å sette opp nye skilt for å dempe farten, som om det er en unnskyldning for å være mot smalere kjørebane og bedre fotgjengeroverganger. Da Aksjon Veitvetveien kontaktet politiet om å få satt ned farten fikk de i svar at aksjonen måtte kontakte byrådet. Mener Venstre alvor med trygghet for ungene tar Venstres samferdselsbyråd kontakt med politiet for å rydde skiltproblemene av veien.

Det er på tide at Venstre slutter å snakke seg bort. Bystyret har pålagt byrådet å få på plass trygg skolevei, nå er det Venstre, Høyre og KrF som sitter med ansvaret. Det er tid for å handle.

Innlegget svarer på et leserbrev som stod på trykk i Akers avis Groruddalen 5. juni 2013

Arbeidsmiljø? Oslo? Hæ?

Når mediene jager i flokk overser man sammenhengene. Trondheim og arbeidsmiljøloven er et klassisk eksempel på hvordan høyresiden får lov til å male opp en agenda i en sak der de selv kan ha skogen full av svin, men nekter å undersøke saken.

SVs Ivar Johansen tok opp bekymringen for brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo i vår. Han ønsket en kartlegging av forholdene for å finne ut om det var mange brudd på loven. Høyresidens respons er at det vil være «omfattende» og «svært ressurskrevende». En ganske saftig ansvarsfraskrivelse, vil man kunne fremholde. Likevel vil ingen medier sette tennene i saken.

I april nektet FrP, Høyre og Venstre i Oslo å gå med på en kartlegging av brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo kommune. Det er altså umulig å vite hvordan situasjonen er i hovedstaden fordi de samme høyrepartiene som nå er svært harde i ordbruken mot Trondheim nekter å kartlegge forholdene.

Da bystyrets finanskomité fikk saken opp i vår var høyreflertallet helt tydelige, sjekking av faktiske forhold skulle de ikke ha noe av (det følgende er komitemerknaden i finanskomiteens innstilling):
”Komiteens flertall, medlemmene fra H, F og V er enig i at det er viktig at arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven overholdes både i private og offentlige virksomheter. Det forslaget som er fremsatt vil imidlertid innebære en svært omfattende kartlegging bakover i tid og være svært ressurskrevende å gjennomføre. Disse medlemmer mener det er bedre å tilpasse eksisterende aktiviteter og rapportering på området, slik at disse i større grad framskaffer den informasjonen som etterlyses i forslaget. Det vises i den forbindelse til notat 37/2011 fra byråd Vinje.”

13. april vedtok et enstemmig bystyre å pålegge byrådet følgende:
”Byrådet bes legge fram en oversikt for bystyrets organer over hvordan kommunens etater/virksomheter jobber for å forhindre brudd på arbeidsmiljøloven med særlig fokus på:

- brudd på sammenhengende arbeid utover 13 timer pr. døgn
- arbeid på flere søndager etter hverandre enn loven tillater
- brudd på kortere ukefritid enn hva loven tillater”

Siden vedtaket over har ingen hørt mer fra byrådet om saken.

Du finner sakens hjemmeside her.

Det sier noe om hvor ensporet offentligheten kan gjøres når Adeccos Ammerudlunden alene stod for 11 275 doble vakter mens hele Trondheim kommune er anmeldt for 26 000 brudd. Det siste er alvorlig nok og det er på det rene at kommunen har jobbet i månedsvis, siden mars, med å rydde opp. I nært samarbeid, selvsagt, med fagbevegelsen lokalt.

Senterpartiet – for og mot kraftlinjer

Det er slik dobbeltkommunikasjon drives. Mens en statsråd fra Senterpartiet er den som sørger for kraftlinjer i Hardanger later Hordaland SP som om hele Senterpartiet er tvunget inn i beslutningen.

Ganske drøyt av Hordalendingene, spør du meg.

Senterpartiet sentralt
- Forsyningssikkerheten til befolkningen i bergensregionen er ikke akseptabel. Etter en grundig behandling av de ulike alternativene har jeg kommet fram til at byggingen av linjen Sima-Samnanger er både riktig og nødvendig, sier olje- og energiminister Terje Riis-Johansen. Her finnes saken

Hordaland Senterparti:
Avgjerande for partiet sitt standpunkt er at alle partia står samla i denne vanskelege saka. Når Ap og SV røystar for, vart det uråd for Sp å vera einsam mot, utan å ha fagleg grunnlag for at noko anna er mogleg, seier Tungesvik og Toppe. Her finnes Hordaland SPs vrengebilder.

Valgvake

Det kan synes som om kommune-Norge er i ferd med å våkne. Nå er det klart at Oslo kommune ikke kommer til å delta i forsøk med elektroniske valg. Det er godt å høre. Drammen har allerede tatt til vett. Jeg sliter med å forstå at et samlet Storting går inn for et forslag som bringer politikken over på  facebook-nivå: ingen kontroll med om stemmen er avlagt under press; det skal være så enkelt som mulig.

Valg er ingen spøk. Det er selvsagt et problem at mange avstår fra å stemme, men da må man gjøre politikk og samfunn relevant for folk, ikke lempe på sikkerheten. Elektronisk valg er ikke langt fra å sende stemmeurnen rundt til folk i posten som et kjedebrev. «Putt inn din stemme og send videre til neste på listen».

Det mest spesielle med dette er at det er et samlet Storting som står bak. I budsjettinnstillingen for 2008 skriver en samlet kommunal- og forvaltningskomite følgende:

«Komiteen stiller seg positiv til at det igangsettes prosjekt der det arbeides for å tilrettelegge for elektronisk stemmegivning med sikte på å gjennomføre forsøk ved ordinære valg i 2011.

Komiteen er sterkt opptatt av sikkerheten ved gjennomføring av valg med elektronisk stemmegivning. Det er en forutsetning at dette gjennomføres på en måte som sikrer at prinsippet om hemmelige valg også gjelder her.

Komiteen har merket seg at det etter høstens lokalvalg ble gjennomført undersøkelser knyttet til kjøp og salg av stemmer. Elektronisk stemmegivning i valglokalet kan være sårbart for kjøp og salg av stemmer, og det må derfor jobbes med et eID-kort for å få systemet så sikkert som mulig.»

E-valg løser ikke sikkerhetsutfordringen. Det er fritt frem for at patriarken sørger for fellesstemme fra familien.

Det finnes en metode for å sikre prinsippet om hemmelige valg: Man plasserer datamaskinen i et stemmeavlukke i stemmelokalet, men da er kanskje noe av poenget tapt?

Hjelpeløse midler

Etter å ha gått gjennom forslagene Hjelpemiddelutvalgets utredning var det umulig å tenke seg annet enn at organisasjoner og folk som kjenner området ville reagere med vantro på arbeidet. Gjennomgående er en desentralisering av tilbudet, pulverisering av ansvar for fjerning av rettighetsfesting. Utvalget går inn for å gjøre tilbudet kvalitetsmessig forskjellig etter den enkelte kommunes prioriteringer.

Hjelpemidler er ikke en hvilken som helst tjeneste. Hjelpemidler er et av virkemidlene vi bruker for å utjevne forskjeller i muligheter som oppstår som følge av en funksjonsnedsettelse. Den klare tenkningen som ligger i bunn er at samfunnet påfører den enkelte en funksjonshindring når vi ikke har klart å tilrettelegge godt nok. Det er ikke sjelden. Dersom utvalget var opptatt av best mulig tjenester ville en rettighetsfesting vært helt nærliggende. Den gang ei.

Utvalget foreslår å flytte reguleringen ut fra folketrygdloven og over i forskjellige særlover. Opplæringsloven  for skoleverket og så videre. Den enkelte kommune, det enkelte system skal gis ansvar for å besørge hjelpemindler for sitt felt.

Grunnen til at man rettighetsfester ordninger er jo nettopp at økonomi og kortsiktige majoritetsinteresser ikke skal få ødelegge et tilbud som sørger for grunnleggende likestilling. At et utvalg som skal styrke hjelpemiddelområdet ender med å gå så grunnleggende i grøfta er helt utrolig.

Når utvalget er ferdig med å foreslå ødeleggende endringer i ansvarsstrukturen går de løs på det som sikrer svake forbrukere i et litt spesielt marked. Forslaget er å bruke mye mer tilskudd til utstyr. Da sender vi folk ut i et marked med tekniske løsninger de ikke kjenner, vi fjerner stordriftsfordeler og vi ender opp med marginale markeder for marginale produkter som gir alt annet enn marginale priser. I verste fall går leverandører konkurs og vi ender med enda mindre tilgang på hjelpemidler.

Mangt kunne vært sagt. Overordnet sett har utvalget sviktet sin målsetning. La oss håpe at utredningen har vekket organisasjoner og ressurspersoner til en innsats for å se på hvordan hjelpemiddelområdet kan videreutvikles og forbedres. Så får vi tro at nok en NOU tar steget inn i en mørk departemental skuff.