Kategoriarkiv: Statsstyrelsen

Frihet for hvem?

For en sosialist er det lett å være enig i Torbjørn Røe Isaksens tre prinsipper for tillitspolitikk, men hvordan harmonerer Høyres frihetspostulater med Høyres virkelige politikk?

Ifølge kunnskapsministeren finnes det tre prinsipper som ligger til grunn for Høyres grunnleggende tillitsfulle politikk. Det første er at staten og politikere ikke skal blande seg i avgjørelser andre kan gjøre like godt. Den neste er å bygge opp under sivilt samfunn og frivillighet. Den tredje handler om at folk selv kan ta avgjørelsene som omhandler dem selv.

Hvordan kan Høyres kunnskapsminister, i fullt alvor, tørre å snakke høyt om tillit til enkeltmennesket mens Høyre i Oslo finner det riktig å avgi sentralt dekret om foreldrenes håndtering av barnas skolegang?

I Osloskolen er det nemlig sånn at «festpregede» begivenheter ikke gir mulighet til å ta en dag fri. Når oldemor i Nord-Norge feirer 90 år kan man ikke ta en dag fri for å rekke frem til feiringen, sånt kan nemlig ikke «ansvarlige og oppegående borgere» selv vurdere, når man bor i en ekte høyrekommune. Den dagen oldemor ikke lenger er blant oss og skal begraves har imidlertid samme Høyre bestemt at disse «ansvarlige og oppegående borgere» kan gis tillatelse, fra Høyre, til å ta fri. Min rett til å bestemme hvorvidt mine unger kan ha god læring i å møte eldre i slekten sin er for mye frihet for Høyre. Min vurdering av om en dag fravær er greit er greit for mitt barn, er for mye frihet for Høyre. Partiet som snakker om tillit til ansvarlige og oppegående borgere.

Også i sosialpolitikken er det visst ikke sånn at «lokalsamfunnet kan skjøtte» politikken. Dermed kan de ikke få «tillit til å gjøre det». Her skal Høyre nemlig utgi sentralt, statlig dekret om at mottakere av sosialhjelp skal i aktivitet umiddelbart, samme hva situasjonen måtte være. Med SV i regjering var tonen en annen. Vår inngang til dette var at kommunene selv måtte få tillit til å vurdere dette, til å møte det enkelte individ, til å finne riktig hjelp. Lovverket gir full rett til å pålegge aktivitet, dersom den lokale vurderingen tilsier at det er beste medisin. Det er det som er tillit, i motsetning til hva Røe Isaksens parti varter opp med.

For de som følger litt med på den praktiske politikken blir det raskt klart at Høyres «prinsipper» om tillit kun er hjemmehørende i festens taler, ikke i den praktiske virkelighet. Tillit for Høyre, kan man kanskje si, er noe folk med høy inntekt fortjener, mens folk flest tydeligvis visst ikke sitt eget beste når Høyre bestemmer.

Når bjelken i eget øye blir såpass monumental som den Høyre har pådratt seg da blir det vanskelig å se egne selvmotsigelser klart. I stedet for å skrive lange artikler i avisen om tillit burde Høyre og Røe Isaksen gjøre et forsøk på å praktisere det.

Men hvem er oppdragsgiveren?

Allerede før Høyre har klart å stable på beina en regjering har lobbyistene spist seg inn på statsministerens kontor. Nå er nemlig Julie Brodtkorb hentet inn. Hun har gått fra en sentral posisjon i Høyre, via å drive lobby for penger før hun nå er tilbake som nærmeste medarbeider til landets neste statsminister.

I dag kom nyheten om en overgang andre vei. Denne gangen er det Høyres pressesjef som gis tilbake. Det er klart det er lukrativt for First House å hyre en med tett og direkte kontakt med den nye statsministeren.

En pressesjef i Høyre må åpenbart ha vært tett på planleggingen av en ny regjering, og som kjenner den kommende statsministeren godt, er fin salgsvare for et byrå som vil ha flere kunder. Ingen av oss kommer til å vite hvor tett på høyreledelsen og statsministeren den avgåtte pressesjefen kommer til å være i årene som kommer. Kundeliste og telefonlogg er hemmelig.

Hos First House skriver de nettsiden full om «diskresjon», «konfidensialitet» og om at alle som jobber der plikter å «avklare og rapportere alle former for styreverv, eierinteresser, kjøp og salg av aksjer og opsjoner til daglig leder i First House.» Moralens vokter er altså en leder som selvsagt blir rikere av at rådgiveren får flere oppdrag.

Julie Brodtkorbs JKL er heller ikke spesielt interessert i å få lys på virksomheten sin: ”JKL har ingen offentlig kundeliste. Våre kunder får selv velge om de vil fortelle at vi er deres rådgivere. Vi arbeider ofte med oppdrag der vi betros sensitiv eller hemmelig informasjon. Derfor har alle våre konsulenter taushetsplikt, og det er vår policy aldri å kommunisere om våre kunder eller enkeltstående oppdrag.»

Når Høyre nå ser ut til å klare å stable en regjering på beina blir Julie Brodtkorb statssekretær på statsministerens kontor. Den samme Brodtkorb har altså forpliktet seg til aldri å kommunisere om sine kunder eller om enkeltstående oppdrag. Det norske folk får en helt sentral medarbeider på statsministerens kontor som har hemmelige oppdragsgivere.

Som statssekretær på statsministerens kontor vil Brodtkorb ha tilgang til informasjon om nær sagt alt som foregår i den norske regjering. Hun kan stikke fingrene bort i alle mulige saker, og er den personen i Norge som har best tilgang til statsministeren. Vi aner ikke hvem som betalte lønnen hennes, men vi vet at hun kan påvirke «alle» saker i regjeringen.

Det har vært en stor diskusjon om sentrale folk fra regjeringsapparatet og Stortinget som går til lobbybransjen. Når folk går fra å jobbe i regjeringsapparatet har man i det aller minste fått på plass en karanteneordning som gjør at folk ikke nødvendigvis får lov til å begynne i lobbystillinger direkte.

Det hjelper noe på vei. Fordi kunnskap om konkret politikk ofte er ferskvare så bremser karantene risikoen. Det betyr på ingen måte at alle overganger er uproblematiske, lobby handler vel så mye om personlig og fortrolig tilgang på maktpersoner. Bransjen selger kunnskap om prosess og kontakter mer enn konkret sakskunnskap.

Motsatt vei synes det ikke å være noen grenser. Helt uten debatt går folk, med hemmelige kundelister, rett inn i samfunnsavgjørende maktposisjoner. Ingen kundelister fremlegges, pressen har ingen mulighet til å gå spørsmål om interesser og habilitet skikkelig etter i sømmene.

Dette kan egentlig være ganske enkelt. Lobbyister som har hemmelige kundelister bør være avskåret fra å bli statsråder, statssekretærer eller politiske rådgivere for regjeringen, i det minste med mindre de fullt ut offentliggjør sine kundelister sånn at vi kan være trygge på habiliteten deres. Om listene ikke legges på bordet må disse posisjonene ganske enkelt være uaktuelle for dem.

Hva Julie Brodtkorb angår må Erna Solberg sørge for at hun avslører sine kunder før hun skal inn i regjeringsapparatet. Hvis ikke hefter det for alvor usikkerhet om hvilke interesser som styrer prioriteringene ved statsministerens kontor.

Riktige universelle milliarder

Blåfolkets fortropper (Unge høyre og FpU) er ute med sin vanlige «vi må bruke pengene på de som trenger det». NRK sluker agnet og lager sak med tittelen Et forsvarsbudsjett til barnefamiliene. Det er mye politikk i dette, men det mest imponerende er hvordan NRK ikke evner å ta til seg at overføringer til barnefamiliene er en del av et stort system. Skikkelig stort.

Hvorfor skal vi gi penger til folk som ikke trenger dem, spørres det. Barnetrygden gir jo akkurat det samme til fattig og rik. Underliggende er sannheten om at mange barnefamilier selvsagt ikke trenger å få utbetalt 970 kroner per barn hver eneste måned. Det ender rett og slett med at pengene går i det store sluket eller at foreldrene sparer pengene til en gang barnet trenger dem mer. Umiddelbart klinger det jo logisk at rikingene ikke skal få penger fra staten, de trenger dem jo ikke. Utfordringen er bare at det ikke er her problemet ligger, og da faller Rikskringkastingen av, vi kan nemlig gi masse penger til alle hvis vi vil. Spørsmålet er jo hvordan vi bruker skattesystemet til å balansere dette.

Dersom en har en inntekt på 200 000 kroner i året betaler en ikke voldsomt mye skatt i forhold til en inntekt på 700 000 kroner. Det betyr at den høytlønte betaler ganske mye skatt i forhold til de 970 kronene personen får utbetalt mens personen med 200 000 kroner betaler mye mindre skatt. Innenfor dagens system kunne vi, sånn sett, økt den progressive beskatningen ganske mye i topp samtidig som vi finansierte en økning av barnetrygden. Fordi folk får pengene direkte tilbake økes ikke det generelle skattenivået, men pengene bidrar til omfordeling. I tillegg vet vi at behovsprøving er en mye vanskeligere øvelse, det er alltid noen som faller mellom to stoler. Universelle ordninger har også den klare verdi at vi alle merker at velferdsstaten fungerer. Det er helheten rundt barnetrygd, det er det som gjør den fornuftig og det er det verken NRK eller blåungdommen skjønner.

På akkurat samme måte får vi alle, i utgangspunktet, likt skoletilbud, like helsetilbud (egenandeler er et problem) og like barnehagetjenester. Essensen er at vi bruker universelle ordninger på utgående og behovsprøver på inngående gjennom et progressivt skattesystem.

Totalitær statsledelse

Jens Stoltenberg har jo rett. Statistisk sett er det nok større sannsynlighet for at en muslim blir en ekstrem politisk islamist enn at en ateist blir det. Det er også større sannsynlighet for at en person er en muslim dersom vedkommende er asylsøker enn hvis vedkommende er fjerdegenerasjons inntrønder. Sånn sett kan man jo si at uttalelser om at færre asylsøkere fører til færre terrorister er riktig.

So far, so good, som de sier i utlandet (det er jo der alle terroristene kommer fra, må vite).

Det som er en utfordring, med det politiske sinnelaget statsministeren fremviser, er at det er utrolig mange forhold som kommer ut på denne måten. Skal vi bygge et samfunn rundt et tankesett som innebærer at vi er nødt til å nøytralisere eller kvitte oss med alle som potensielt kan være klin gale har vi en utfordring.

Her kan bygges med mange eksempler på personer og grupper som har dårligere forutsetninger for å komme gjennom livet uten trøbbel. Det handler om kjønnsroller, om klasseskiller, om tilfeldigheter og om systemfeil som fører til at noen får det verre enn andre. Det handler også om påvirkelighet og maktpersoners mulighet til å forme folk.

Det Arbeiderpartiets leder ikke synes å forstå er at noen ting ligger fast, og må fortsette å ligge fast. Retten til å være fri fra overvåkning, vilkårlig kontroll og fengsling er noe av det. Retten til å søke asyl, beskyttelse fra nettopp totalitære regimer, er en annen grunnleggende rettighet. Dersom noen av de som søker asyl, eller hvem som helst av oss andre, har dårlige hensikter har vi et politi og et rettsvesen til å ta seg av det.

Når tre gærninger nå er tatt (forutsatt at de er skyldige, det er jo ingen dom enda) burde informasjonsopplegget fra statsministerens kontor omhandle at vi har et sikkerhetspoliti som gjør jobben sin og at han er glad for pågripelsene. Pågripelsene betyr at man har brukt ressurser og kompetanse riktig.

Hvorfor dette skal kobles sammen med asyl vet nok bare statsministeren, hans rådgivere og folk på ytre høyre (FrP forsøker også ivrig å slå politisk mynt på dette). Det er på det rene at det er sannsynlig at en radikal politisk islamist har innvandret til landet, kanskje gjennom asylinstituttet, men det er utrolig langt fra det til at asylankomster må begrenses fordi noen av de som kommer kan være slemme. Kollektiv avstraffelse er både forbudt og forkastelig. Det er i tillegg farlig. Om en ønsker å skape sinne og så grobunn for ekstreme holdninger er det å straffe folk og grupper for noe de ikke har skylden for en begynnelse.

Uttalelsene fra Stoltenberg bygger på et idegrunnlag som drar oss i totalitær retning. Det er akkurat samme retorikk som Helga Pedersen bruker når hun skal forsvare det ikke særlig demokratisk anlagte Datalagringsdirektivet. Hun har påstått at Norge blir en frihavn for kriminelle og pedofile dersom vi ikke innfører et direktiv som skal sørge for at storebror ser oss. En slik retorikk er bare gyldig dersom en mener at all frihet skal veksles inn i det krefter i Arbeiderpartiet tydeligvis tror blir et samfunn fritt for problemer.

Ap har jo en lang historie med overvåkning av grupper og personer, med hardhendt behandling av flere av innbyggerne i dette landet. Det å ta lærdom av sånt må være å anbefale. Som en begynnelse på ferden mot bedre politisk gangsyn foreslår jeg å plassere en skikkelig antiautoritær sosialist i nærheten av statsministeren, det er nok beste middel for beskyttelse mot totalitære tendenser.

Tusen års arv

Snart er det tid for en rituell øvelse i Stortinget. SV foreslår å utvide demokratiet til å omfatte statsoverhodet, resten av partiene stemmer mot. Det er ganske imponerende at vi ikke evner å komme oss ut av monarkiet og inn i en eller annen form for republikk.

SVs Hallgeir Langeland skriver følgende i sin merknad:
«Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er motstander av monarkiet som statsform. Dette medlem mener det er prinsipielt galt at posisjonen som statsoverhode går i arv istedenfor å være resultat av en demokratisk prosess.»

Han understreker at SV ønsker en folkeavstemning på temaet nettopp fordi det samme var tilfelle i 1905.

Så kommer den konservative blokken (alle de andre altså):

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at monarkiet har en bred oppslutning i det norske folk. Meningsmålinger som er foretatt de senere år tyder på at monarkiet heller er styrket enn svekket blant befolkningen de siste 10 år. Det er derfor ingen signaler i tiden som skulle tilsi endring i det standpunkt som Stortinget tidligere har hatt i dette spørsmålet.»

Siden Mette-Marit har jobbet seg godt inn og kronprinsen ikke har laget skandale skal vi altså overlate nasjonens øverste embete til dem. Fordi pappaen til Haakon heter Harald. Fordi Harald er konge. Fordi pappaen til Harald het Olav (som var konge og hadde en pappa som var, ja, konge).

Videre skriver flertallet

«Flertallet viser til at monarkiet som statsform har en mer enn 1000-årig historie i Norge.»

Det er mye rart som har lang historie i dette landet.

Mye mer er det sannelig ikke å si om saken. Forstå det den som kan!

(de som vil følge behandlingen kan jo komme i Stortinget 27. mai og/eller lese innstillingen her)

Høyrefrihet til arbeidsgiverne

Så klarte Høyres mest rabiate, Linda C. Hofstad Helleland, endelig å få gjennomslag for sitt forslag om å fjerne fedrekvoten. Det er imponerende at et parti kan evne å vedta noe så bakstreversk som dette. Fedrekvoten fungerer, den gjør at vi slipper å komme krypende til den som kjøper arbeidskraften vår for å be om vi, aller nådigst, kan få lov til å ta ut permisjon for å ta del i omsorgen.

Det er noe grunnleggende uintelligent ved høyresidens frihetsoppfattelse. Det kommer kanskje ikke som noen bombe, men vi trenger ikke grave oss langt ned for å se at det å gjøre en rettighet i arbeidslivet til noe man «kan velge selv» gir arbeidsgiveren mye mer makt over den enkeltes valg. Vi vet det jo: foreldrepermisjon er vanskelig for mange arbeidsgivere, vikarer skal inn, arbeid skal omfordeles, opplæring skal gis. Det er en grunn til at permisjon gjør kvinner i en viss alder mindre attraktive på arbeidsmarkedet. Det er nettopp derfor vi må legge sterke reguleringer i bunn for disse ordningene.

Her har folk kjempet frem en rettighet, en mulighet til å delta i ungenes liv tidlig. Så kommer monsterhøyre med et forslag som bare gir valgfrihet for arbeidsgiverne og later som om det handler om valgfrihet for folk flest. Det er bedrag, det er løgn og jeg klarer ikke engang tro at de tror på dette selv.

Målet for foreldrepermisjonen må være gode vilkår, mer rettferdig fordeling og reell mulighet for likestilling. Det må vi ordne og jeg tror vi har alle som har gått til sin arbeidsgiver for å be om permisjon med oss: Når du er i en skjev maktposisjon så trenger du noen som passer på dine rettigheter. Dersom ikke staten kan gjøre det, hvem tar da oppgaven? Høyrekvinnene?

Jeg ville satt pengene på staten.

PS: i sitt representantforslag om foreldrepermisjon slår høyrefolket fast følgende: «Det er ikke staten som føder barn, men foreldre.»

Hjemmestemme

Frank Aarebrot går i rette med forsøkene med elektronisk stemmegivning. Professoren er bekymret for 16-åringer som bedriver dataspilling og useriøs stemming på gutterommet. Aarebot har unektelig gode poenger, men athans argumentasjon skal henges så tundt på de yngste er – hva skal man kalle det – barnslig.

Det kunne like gjerne vært en damegjeng i femtiåra som tullestemmer. Jeg ser liten grunn til at en professor i demokratibransjen skal underminere det som kan være begynnelsen på en demokratiutvidelse av stort omfang på denne måten. Det er på tide at 16-åringene får slippe til nå (og jeg har bruk for at det skjer litt kjapt: jo eldre man blir dess mindre tro har man på ungdommen og deres dømmekraft, jeg merker det allerede).

Elektronisk stemmegivning er en annen skål. Det er, for å si det med Aarebrot, hodeløst å smelle til med noe sånt. Heldigvis er det bare et forsøksprosjekt i første omgang. Elektronisk stemmegivning, og stemmegivning uten at det offentlige er til stede som observatør, hører ikke hjemme i et demokrati. Det åpner for ektefellekontroll, for pater familias som styrer flere enn sin ene stemme og for lettere tilgang til kjøpte stemmer. Det er både alvorlig, uforsvarlig og grunnleggende sett udemokratisk.

Så er jo intensjonen å bringe flere stemmer inn i urnene. Det er vanskelig ikke å ha sympati med det standpunktet. Da må vi heller bruke flere kroner på dette, gjøre valglokalene mer tilgjengelige (mitt valglokale lå to-tre etasjer under bakkeplan med trapper, ikke akkurat enkelt for barnefamilier, funksjonshemmede og eldre), jobbe hardere for det interne partidemokratiet og sørge for sterkere demokratiopplæring og mer deltagende prosesser.

Det handler ikke nødvendigvis om å gjøre selve prosessen enklere, det handler om å invitere sterkere til deltagelse. Elektronisk stemmegivning, i den form vi nå er på vei inn i, er et blindspor og en uthuling av demokratiet. Det er lov å ta til vettet.

Fritak for politiske verv

I et forsøk på å unngå pensumlesing endte jeg med å surfe på inneliggende endringsforslag til Grunnloven. Carl I. Hagen, med et bredt utvalg medforslagsstillere, har foreslått å grunnlovsfeste muligheten til å fritas for vervet som stortingsrepresentant underveis i perioden. Forslaget begrunnes med viktigheten av å kunne få folk over i nye jobber som ikke er forenelige med vervet.

Det er av viktigste prinsipielle karakter at de representanter folket velger gjennomfører sin periode. Særlig med et parti som FrP er sannsynligheten for at representanter som ikke ter seg vel kan presses ut underveis i perioden. Dette er en klar motsetning til dagens praksis der partiene er innrømmet mye (all) makt i nominasjonsprosessene mens velgernes dom er endelig for perioden. Det er prinsipielt betenkelig at en får slike åpninger i Grunnloven.

Dersom argumentasjonen bak forslaget skal holde mål, kan en heller legge til rette for at det kan gis fritak for verv i en situasjon der kongen tildeler posisjon, verv eller embet, mens det i øvrig ikke kan gis fritak. Det mildeste forslaget sier at forretningsordenen skal lage generelle retningslinjer for fritak, det må være et minstemål for et slikt vedtak.