Kategoriarkiv: Skole

By: Alan Taylor - CC BY 2.0

Parker bussene

I dag var datteren min på karneval sammen med klassen sin på en skole i Oslo. Elevene i klassen har foreldre som kommer fra hele verden, noen er flinke i norsk mens andre mestrer det dårlig. Halvparten av elevene på skolen er så dårlige i norsk at de har fått vedtak om at særskilt norskopplæring er nødvendig, og enda flere av elevene har et annet morsmål enn norsk.

Som far til to unger som går på en av disse skolene som er ”nærmest rene innvandrerskoler” har jeg kanskje noe å tilføre debatten. Å sette barna på bussen er den lettvinte løsningen, det er plaster på såret når det er årsaken til skadene som trenger å forebygges.

Hva er problemet?
Når halvparten av elevene i en klasse trenger ekstra norskopplæring er det åpenbart at de skulle hatt flere lærerressurser. Høyrebyrådet i Oslo velger å bevilge alt for lite penger til dette, noe som betyr at vi verken får inn nok kvalifisert personell eller den oppfølging ungene har krav på. Dermed er det mange som ikke lærer seg språket skikkelig, og de andre ungene blir skadelidende av det.

Hvis en elev går gjennom skolegangen uten å lære seg godt norsk har samfunnet sviktet. Det er et svik mot eleven selv som har rett til en opplæring som gjør henne klar for samfunnet og videre skolegang, og det er et svik mot de andre elevene i klassen som mister ressurser fordi læreren må bruke mye tid på de ungene som trenger det aller mest. Alle taper.

Buss er feil svar
Når noen foreslår å busse elever til andre siden av byen (sist Mimir Kristjánsson) mener de faktisk at myndighetene velge at noen unger skal ha et mindre stabilt og nært sosialt liv. Hvordan skal en sånn politikk forstås av barna som busses, og av barna som blir igjen? Dette er ikke integrering, det er et kraftfullt signal om at unger med innvandrerbakgrunn er et problem som må fordeles utover byen.

Det er i nabolagene våre ungene hører hjemme. Trygge oppvekstvilkår handler om venner å leke med og et helhetlig oppvekstmiljø. Om barna skal gå i klasse på andre siden av byen kan de ikke leke med klassekameratene på fritiden, samtidig svekkes nærheten til ungene i nabolaget. Trivsel og tilhørighet er en viktig forutsetning for læring, den viktigste integreringen foregår i nærmiljøene.

Byrådet velger å svikte både unger som trenger ekstra hjelp og de andre ungene, som mister ressurser fordi lærerne må bruke tida på dem som trenger mer hjelp på grunn av dårlig norsk språk. Vedtak om språkopplæring må bety reell hjelp til den enkelte elev og skolen ungen går på.

Vi må sørge for at sånne som meg, som nok har både penger og mulighet til å flytte hvis jeg synes skolen svikter ungene mine, kan være helt trygg på at mine unger får fullgod opplæring, til tross for at mange i klassen trenger ekstra språkhjelp. Men mest av alt må vi sørge for at de som er dårlige i norsk får den hjelpen de trenger for å lykkes i skolen og samfunnet. Da må skolen og lokalsamfunnene få de ressursene de trenger til å gi riktig opplæring til alle ungene, så kan bussfantasiene parkeres for godt.

Teksten var på trykk i Osloby 3. april 2014

Frihet for hvem?

For en sosialist er det lett å være enig i Torbjørn Røe Isaksens tre prinsipper for tillitspolitikk, men hvordan harmonerer Høyres frihetspostulater med Høyres virkelige politikk?

Ifølge kunnskapsministeren finnes det tre prinsipper som ligger til grunn for Høyres grunnleggende tillitsfulle politikk. Det første er at staten og politikere ikke skal blande seg i avgjørelser andre kan gjøre like godt. Den neste er å bygge opp under sivilt samfunn og frivillighet. Den tredje handler om at folk selv kan ta avgjørelsene som omhandler dem selv.

Hvordan kan Høyres kunnskapsminister, i fullt alvor, tørre å snakke høyt om tillit til enkeltmennesket mens Høyre i Oslo finner det riktig å avgi sentralt dekret om foreldrenes håndtering av barnas skolegang?

I Osloskolen er det nemlig sånn at «festpregede» begivenheter ikke gir mulighet til å ta en dag fri. Når oldemor i Nord-Norge feirer 90 år kan man ikke ta en dag fri for å rekke frem til feiringen, sånt kan nemlig ikke «ansvarlige og oppegående borgere» selv vurdere, når man bor i en ekte høyrekommune. Den dagen oldemor ikke lenger er blant oss og skal begraves har imidlertid samme Høyre bestemt at disse «ansvarlige og oppegående borgere» kan gis tillatelse, fra Høyre, til å ta fri. Min rett til å bestemme hvorvidt mine unger kan ha god læring i å møte eldre i slekten sin er for mye frihet for Høyre. Min vurdering av om en dag fravær er greit er greit for mitt barn, er for mye frihet for Høyre. Partiet som snakker om tillit til ansvarlige og oppegående borgere.

Også i sosialpolitikken er det visst ikke sånn at «lokalsamfunnet kan skjøtte» politikken. Dermed kan de ikke få «tillit til å gjøre det». Her skal Høyre nemlig utgi sentralt, statlig dekret om at mottakere av sosialhjelp skal i aktivitet umiddelbart, samme hva situasjonen måtte være. Med SV i regjering var tonen en annen. Vår inngang til dette var at kommunene selv måtte få tillit til å vurdere dette, til å møte det enkelte individ, til å finne riktig hjelp. Lovverket gir full rett til å pålegge aktivitet, dersom den lokale vurderingen tilsier at det er beste medisin. Det er det som er tillit, i motsetning til hva Røe Isaksens parti varter opp med.

For de som følger litt med på den praktiske politikken blir det raskt klart at Høyres «prinsipper» om tillit kun er hjemmehørende i festens taler, ikke i den praktiske virkelighet. Tillit for Høyre, kan man kanskje si, er noe folk med høy inntekt fortjener, mens folk flest tydeligvis visst ikke sitt eget beste når Høyre bestemmer.

Når bjelken i eget øye blir såpass monumental som den Høyre har pådratt seg da blir det vanskelig å se egne selvmotsigelser klart. I stedet for å skrive lange artikler i avisen om tillit burde Høyre og Røe Isaksen gjøre et forsøk på å praktisere det.

Frihet til å senke kisten

Hvem tror Høyres Torger Ødegård han er til å kontrollere livet til meg og min familie ned i minste detalj?

By: Municipal Archives of TrondheimCC BY 2.0

Oslo styres av tre partier. At KrF er opptatt av å kontrollere folk er ikke noe nytt, men både Venstre og Høyre har jo tradisjon for å late som de er opptatt av frihet. Noen av dem snakker sågar om prinsipper. Senest i går var det en venstremann på TV som snakket om «det liberale prinsipp». Prinsipp der altså. Mon det.

De siste dagene har dette skinnet av frihet riktig piplet frem i lyset. På vei mot ny regjering skal folk nemlig få lov til å slå hjerneskade på hverandre, om de bare er profesjonelle boksere og man skal få lov til å kjøre Segway, jeg tipper det kommer mer. Høyresiden jobber for den uviktige friheten, og bekjemper den friheten som er viktig for oss.

Det nye fraværsreglementet i Osloskolen er et klassisk eksempel på høyresidens ekle behov for å kontrollere meg langt inn i hverdagens små valg. Nå har nemlig Oslos politikere satt seg som mål at mine unger ikke skal få dra i 80-årsdagen til oldemor, det er nemlig en hendelse som har preg av fest og som dermed ikke slipper gjennom nåløyet. Den dagen oldemor dør, derimot, så har Høyre og Venstre bestemt at da kan ungene få lov til å gå. Sorgpreget er nemlig greit nok for høyresiden.

Det de kanskje ikke skjønner i Venstre og Høyre er hvordan dette nye fraværsregelverket er et monument over skolepolitikken de fører. Deres største frykt synes å være at ungene skal trives, at unger skal få utvikle seg utenfor det rommet Høyre selv kontrollerer. Som om det å få andre inntrykk skader skolegangen. Hadde en sosialist argumentert som Ødegård ville de hjertekjærende skrikene fra rasende liberalere boret seg inn i ryggmargen til oss alle.

Noen av de mest spennende stunder i et barneliv er møtene med liv som er levd, møtene med erfaringer og historier. Knytte bånd til tider og mennesker som snart er historie. Man må nesten være høyremann for å skjønne hvorfor det å bruke en dag eller to av skoletiden for å få til disse møtene liksom skulle sette hele skolegangen i fare.

Det er nærmest noe grotesk over at å møte oldemor nærmest bare er greit den dagen vi bærer henne til graven. Det er politikk som tar fra meg retten til å vurdere hva som er bra, eller ikke bra, for mitt barn. Et kraftfullt inngrep i min individuelle frihet, i min rett til å oppdra og sørge for mine barn.

Hver gang denne debatten kommer opp så begynner Ødegård, og hans bande av frihetsrøvere, med eksempler på unger som drar på ferie i ukesvis, midt i skoleåret. De lekser opp tall på antall skoledager og antall fridager for barn. Feighet i møtet med foreldrene til de barna som trenger at noen sier nei på deres vegne gjør at sunn fornuft og frihet knebles.

Det er nok mange tullete forbud og reguleringer som sikkert aldri skulle vært innført. Blant de dummeste er høyresidens behov for å kontrollere helt normale vurderinger i en familie. Det burde vært langt opp på listen til Solberg og Jensen på Sundvolden hotell, men det motsatte er nok tilfellet.