Kategoriarkiv: Oslopolitikk

By: Alan Taylor - CC BY 2.0

Parker bussene

I dag var datteren min på karneval sammen med klassen sin på en skole i Oslo. Elevene i klassen har foreldre som kommer fra hele verden, noen er flinke i norsk mens andre mestrer det dårlig. Halvparten av elevene på skolen er så dårlige i norsk at de har fått vedtak om at særskilt norskopplæring er nødvendig, og enda flere av elevene har et annet morsmål enn norsk.

Som far til to unger som går på en av disse skolene som er ”nærmest rene innvandrerskoler” har jeg kanskje noe å tilføre debatten. Å sette barna på bussen er den lettvinte løsningen, det er plaster på såret når det er årsaken til skadene som trenger å forebygges.

Hva er problemet?
Når halvparten av elevene i en klasse trenger ekstra norskopplæring er det åpenbart at de skulle hatt flere lærerressurser. Høyrebyrådet i Oslo velger å bevilge alt for lite penger til dette, noe som betyr at vi verken får inn nok kvalifisert personell eller den oppfølging ungene har krav på. Dermed er det mange som ikke lærer seg språket skikkelig, og de andre ungene blir skadelidende av det.

Hvis en elev går gjennom skolegangen uten å lære seg godt norsk har samfunnet sviktet. Det er et svik mot eleven selv som har rett til en opplæring som gjør henne klar for samfunnet og videre skolegang, og det er et svik mot de andre elevene i klassen som mister ressurser fordi læreren må bruke mye tid på de ungene som trenger det aller mest. Alle taper.

Buss er feil svar
Når noen foreslår å busse elever til andre siden av byen (sist Mimir Kristjánsson) mener de faktisk at myndighetene velge at noen unger skal ha et mindre stabilt og nært sosialt liv. Hvordan skal en sånn politikk forstås av barna som busses, og av barna som blir igjen? Dette er ikke integrering, det er et kraftfullt signal om at unger med innvandrerbakgrunn er et problem som må fordeles utover byen.

Det er i nabolagene våre ungene hører hjemme. Trygge oppvekstvilkår handler om venner å leke med og et helhetlig oppvekstmiljø. Om barna skal gå i klasse på andre siden av byen kan de ikke leke med klassekameratene på fritiden, samtidig svekkes nærheten til ungene i nabolaget. Trivsel og tilhørighet er en viktig forutsetning for læring, den viktigste integreringen foregår i nærmiljøene.

Byrådet velger å svikte både unger som trenger ekstra hjelp og de andre ungene, som mister ressurser fordi lærerne må bruke tida på dem som trenger mer hjelp på grunn av dårlig norsk språk. Vedtak om språkopplæring må bety reell hjelp til den enkelte elev og skolen ungen går på.

Vi må sørge for at sånne som meg, som nok har både penger og mulighet til å flytte hvis jeg synes skolen svikter ungene mine, kan være helt trygg på at mine unger får fullgod opplæring, til tross for at mange i klassen trenger ekstra språkhjelp. Men mest av alt må vi sørge for at de som er dårlige i norsk får den hjelpen de trenger for å lykkes i skolen og samfunnet. Da må skolen og lokalsamfunnene få de ressursene de trenger til å gi riktig opplæring til alle ungene, så kan bussfantasiene parkeres for godt.

Teksten var på trykk i Osloby 3. april 2014

Frihet for hvem?

For en sosialist er det lett å være enig i Torbjørn Røe Isaksens tre prinsipper for tillitspolitikk, men hvordan harmonerer Høyres frihetspostulater med Høyres virkelige politikk?

Ifølge kunnskapsministeren finnes det tre prinsipper som ligger til grunn for Høyres grunnleggende tillitsfulle politikk. Det første er at staten og politikere ikke skal blande seg i avgjørelser andre kan gjøre like godt. Den neste er å bygge opp under sivilt samfunn og frivillighet. Den tredje handler om at folk selv kan ta avgjørelsene som omhandler dem selv.

Hvordan kan Høyres kunnskapsminister, i fullt alvor, tørre å snakke høyt om tillit til enkeltmennesket mens Høyre i Oslo finner det riktig å avgi sentralt dekret om foreldrenes håndtering av barnas skolegang?

I Osloskolen er det nemlig sånn at «festpregede» begivenheter ikke gir mulighet til å ta en dag fri. Når oldemor i Nord-Norge feirer 90 år kan man ikke ta en dag fri for å rekke frem til feiringen, sånt kan nemlig ikke «ansvarlige og oppegående borgere» selv vurdere, når man bor i en ekte høyrekommune. Den dagen oldemor ikke lenger er blant oss og skal begraves har imidlertid samme Høyre bestemt at disse «ansvarlige og oppegående borgere» kan gis tillatelse, fra Høyre, til å ta fri. Min rett til å bestemme hvorvidt mine unger kan ha god læring i å møte eldre i slekten sin er for mye frihet for Høyre. Min vurdering av om en dag fravær er greit er greit for mitt barn, er for mye frihet for Høyre. Partiet som snakker om tillit til ansvarlige og oppegående borgere.

Også i sosialpolitikken er det visst ikke sånn at «lokalsamfunnet kan skjøtte» politikken. Dermed kan de ikke få «tillit til å gjøre det». Her skal Høyre nemlig utgi sentralt, statlig dekret om at mottakere av sosialhjelp skal i aktivitet umiddelbart, samme hva situasjonen måtte være. Med SV i regjering var tonen en annen. Vår inngang til dette var at kommunene selv måtte få tillit til å vurdere dette, til å møte det enkelte individ, til å finne riktig hjelp. Lovverket gir full rett til å pålegge aktivitet, dersom den lokale vurderingen tilsier at det er beste medisin. Det er det som er tillit, i motsetning til hva Røe Isaksens parti varter opp med.

For de som følger litt med på den praktiske politikken blir det raskt klart at Høyres «prinsipper» om tillit kun er hjemmehørende i festens taler, ikke i den praktiske virkelighet. Tillit for Høyre, kan man kanskje si, er noe folk med høy inntekt fortjener, mens folk flest tydeligvis visst ikke sitt eget beste når Høyre bestemmer.

Når bjelken i eget øye blir såpass monumental som den Høyre har pådratt seg da blir det vanskelig å se egne selvmotsigelser klart. I stedet for å skrive lange artikler i avisen om tillit burde Høyre og Røe Isaksen gjøre et forsøk på å praktisere det.

Kor e hammaren, Edvard?

By: homespot hqCC BY 2.0

Selve målet for politikken er å sørge for at hver enkelt av oss får leve gode, trygge og frie liv. Frihet til å bo der vi vil og leve det livet vi ønsker. Frihet til å ha trygge helsetjenester, godt barnevern og en god eldreomsorg.

Jeg skulle ønske politikken var enige om at friheten er det viktigste målet, men det går en tvangsvind over landet. Helt fra sosialdemokratiet og langt ut på høyresiden har mange fått det for seg at skal folket sentraliseres, enten det vil eller ikke. Midt i valgkampen gikk det så langt at NRK, av alle, fikk noen såkalte eksperter til å lage nytt kart over riket, sammenslåingsforslagene var absurde.

Det er som om disse menneskene tror at økt avstand til et kommunesenter, og flere innbyggere per ordfører, gir bedre omsorg. Misforståelsen er åpenbar. Det blir nemlig ikke kortere mellom stedene, færre fjell, fjorder og daler av færre ordførerkjeder. Skal vi ha friheten i behold må folk uansett ha helsetjenester, skole og omsorg der de bor, ikke i en by langt unna. Flyttes tjenestene for å sentralisere tvinges folk rett og slett til å flytte etter, da er friheten borte.

I Dagsavisen her om dagen skrev Arbeiderpartiets Oslo-politiker Khamshajiny Gunaratnam seg varm om det farlige livet i små kommuner, som om intet barn i byen er blitt glemt eller sviktet. Her skal det slås sammen, med hard justis. Tvang mot folk er nemlig veien til sosialdemokratiets fornyelse. En merkelig fornying, spør du meg. I stedet for at systemet tilpasses folk så skal folk presses inn i det systemet som sosialdemokrater og høyrefolk finner mest behagelig når de skal styre.

Frihet må handle om å få bo der man vil, selv om det ikke bor så mange andre der. Da får samfunnet innen rimelighet stille opp, vi må dele godene. Sentraldirigerte kommunesammenslåinger er det motsatte av demokrati og frihet. Det bør alle holde seg unna, selv sosialdemokrater fra Oslo med sterkt utviklet sammenslåingsbehov.

La meg legge til disse ordene av Jan Arild Skogholt, satt i tone av Jack Berntsen.

«Kor er hammaren, Edvard, du treng han vel no
når døra skal spikrast igjen?
For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo.
Du skal reise til byen, min venn.
(…)
De har avgjort, du Edvard, innpå et kontor,
at den bygda du bor i skal bort.
Men det kunne du vanskelig vette i fjor.
Då var valg-friar-løftet for stort.»

Den nye hardheten

By: HaPe_GeraCC BY 2.0

”Loven, i sin majestetiske streben etter likhet, forbyr så vel den rike som den fattige å sove under broene, å tigge i gatene og å stjele brød.” Utsagnet er det forfatteren Anatole France  som står bak. Lover kan tilsynelatende se rettferdige ut, fordi alle i teorien behandles likt, men likevel fungere urettferdig. Størst er faren for at likhet gir ulikhet, at rett gir urett, i de lovene som regulerer hvordan hver enkelt av oss lever.

Ofte vil de skjeve utslagene være en følge av at vi som fellesskap ikke har klart å utjevne urettferdige forskjeller enda, at det handler om dårlig arbeid fra de som vedtar lovene. Slike skjevheter kan kanskje være lettere å tilgi, fordi kunnskap om skjevhet vil føre til at det blir jobbet for å rette opp uretten.

Andre ganger lages regler som gir teoretisk likhet, men som i praksis gir ordensmakten lov til å slå ned på former for liv som det velfødde politiske flertall finner ubehagelig. Norske kommuner har mulighet til å lage lokale politivedtekter der opprettholdelse av ro og orden reguleres. I Oslo er disse reglene nå til behandling.

Nylig behandlet finanskomiteen i Oslo nettopp et slikt forslag. På forslag fra Arbeiderpartiet gikk FrP, Høyre, Venstre og Ap inn for å stramme inn reglene for den som sover ute.

Arbeiderpartiets opprinnelige forslag ville forby ”overnatting under broer eller andre konstruksjoner, i motorvogn, i telt, under presenning eller i provisoriske byggverk.” Det er rett og slett slik at Arbeiderpartiet gjør det forbudt for ”så vel den rike som den fattige å sove under broene”. Dette er kriminalisering av fattigdom og en form for renovasjon. Man griper til lovforbud for å stoppe noe man ikke liker.

I behandlingen ble det dannet en jernblokk i Oslo. Høyre, KrF, Venstre, FrP og Ap gikk sammen om et felles forslag, et forslag som sier at I offentlige parker, grøntarealer, friområder, på veier eller plasser i tettbebygd strøk er overnatting, camping, telting eller lignende forbudt, uten særskilt tillatelse fra kommunal myndighet.”

I prinsippet en nøytral bestemmelse, men sannheten er jo at det bare er fattigfolk som rammes. Politi og politikk burde jobbe for verdige muligheter og anstendige boforhold for alle. Men medmenneskelighet og anstendighet ofres i konkurransen for å fremstå tøffest. I enden av sommeren er det nemlig valg.

Ifølge ordboka er det å tigge at noen ”ber tynt om” eller ”bønnfaller”. Fra nå av skal de som ber tynt om økonomisk hjelp like mye be tynt om politiets nåde. Om ikke den fattige innretter seg forskriftsmessig skal det å søke søvn på et sted som ikke tilfredsstiller maktelitens forskrifter straffes med bøter.

Oslos maktelite perfeksjonerer det Anatole Frances sarkasme ble laget for å ramme: Det blir like forbudt for rik som fattig å sove under broen eller tigge i gatene, og det rammer like skjevt som i et historisk Frankrike. Dette visste Oslos politiske flertall godt når bystyret – varme og mette etter en god middagspause – kom tilbake til salen for å forby det å sove ute.

Mens bystyret vedtar å forby de livene fattige lever betales hver enkelt av dem 5 176 kroner, kun for dette ene møtet.

Oslos politikere – som i dag også behandlet en sak om ”Oslo Extra Large” – mener at fattigdom er et ordensproblem, at det er viktigere å bekjempe fattige enn å bekjempe fattigdom.

Vi har et byråd som nekter å ta ansvar for å sikre anstendige tilbud. Et byråd som heller enn å hjelpe til med noen toaletter ønsker å bruke kommunalt ansatte for å plukke opp avføringen til folk som ikke hadde en do å gå på.

Det er ingen som liker tigging og eller som ønsker seg mer av det. Samtidig må et godt samfunn tåle både forskjellighet og mange ting man ikke liker. Så lenge fattigdom finnes må mennesker med gode liv må tåle å se den.

Norge har mange skamfulle kapitler i historien knyttet til minoriteter som er blitt hundset rundt og behandlet dårlig. Kunnskapen om historien gjør at det burde ringe en bjelle hos enhver med politisk makt når man behandler et forslag der konsekvensen er at politiet kommer til å bruke sin tid og sine ressurser til å forfølge fattige som sover, i stedet for å beskytte dem.

I stedet for å forby søvn burde Oslos politikere søke om penger til å opprette nye overnattingsmuligheter der fattige kan overnatte for en billig penge. Man kan alliere seg med gode krefter og sørge for at både renovasjonsproblemer og rent sanitære forhold løses på en god måte, både for tiggere og for den øvrige befolkning.

For mange politikere, ikke minst Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre, KrF og Høyre i Oslo, er det nå på høy tid å ta en rast i bakken, puste godt inn og tenke seg nøye om. Kan hende er de i ferd med å trå alvorlig feil, til tross for historiens lærdommer.