Kategoriarkiv: Økonomien

Fordi

En rask stemmeforklaring

Fordi jeg vil at mine barn skal vokse opp i et trygt samfunn. Fordi jeg vil at de skal gå i en skole som skjønner at man må trives for å lære, og at man må lære for å trives. Fordi at når man er far til to jenter så vet man at vi trenger skikkelige feminister iStemmeseddel regjeringen for at de skal være sikre på å få leve frie liv.

Fordi mitt parti ikke er et sånt parti som lover at det aldri skal inngå kompromisser, men som heller velger å bruke de stemmene vi får til å jobbe for best mulig løsninger. Fordi vi er mindre opptatt av å være rene å ranke enn å få til politiske resultater vi tror på.

Fordi grønn utvikling aldri kommer til å skje med mindre vi får til rød fordeling, og fordi det er fri fantasi å tro at de økonomiske motsetningene ikke har noen politisk betydning. Fordi vi trenger partier med ærlige svar i alle politiske spørsmål, ikke bare i noen få.

Fordi de økonomiske forskjellene i Norge er blitt mindre, men fordi vi trenger å gjøre dem enda mindre. Fordi vi vet at samfunn med små økonomiske forskjeller er bedre for alle.

Fordi vi har klart å stagge andelen fattige og den er på vei ned, og fordi vi trenger å gjøre mye mer og fordi høyrepartiene og Ap alene kan finne på skrekkelig mye galt.

Fordi vi berget uføretrygden som 300 000 mennesker lever av fra brutale kutt, og klarte å forbedre den for mange. Men fordi vi trenger å hjelpe flere til å skaffe seg arbeid.

Fordi vi har klart å sikre et offentlig helsevesen, og fordi høyresidens privatisering kommer til å føre til sentralisering og mer utrygghet for folk i distriktene.

Fordi vi er for sterkere ytringsfrihet og utvidelse av demokratiet. Fordi vi vet at i Norge må staten bruke penger på pressen for at en virkelig ytringsfrihet skal overleve og utvikles.

Fordi vi riskerer fullstendig privatisering av fiskeressursene våre og fordi vi må kjempe for at kystsamfunnene får leveranser som holder folk i arbeid og verdiskapningen oppe.

Fordi at i et land som Norge kan ikke markedet løse alle mulige spørsmål hvis vi mener alvor med at alle skal ha like rettigheter og rettferdig tilgang.

Fordi de farlige klimagassutslippene faktisk går ned selv om befolkningen øker, men fordi vi trenger å gå enda lenger enn vi har kommet til nå.

Fordi vi trenger at kommunene får bedre råd sånn at velferden kan bestå og forbedres.

Fordi vi trenger et landbruk som kan gi oss trygg mat i en stadig mer utrygg verden.

Fordi jeg synes folk skal få bo der de vil uten at noen kommer for å sentralisere dem.

Fordi vi har fått norske bidrag til utvikling kraftig opp og fordi vi prioriterer makt, velferd og skatt i utviklingspolitikken.

Fordi vi endelig har fått trøkk på studentboligutbyggingen, har laget en studiefinansieringsordning for folk med funksjonsnedsettelser og har fått til prisjustering av lån og stipend etter høyresidens stopp.

Fordi det er viktig for unger å få være med foreldrene sine den første tiden. Begge foreldrene.

Fordi det bare er ett parti som virkelig har sørget for retten til barnehageplass og fordi det bare er ett parti du kan stole på hvis flere opptak og mer kvalitet i barnehagene skal komme på plass.

Fordi vi fikk stoppet høyresidens ville privatskoleeksperimenter og fordi 600 ekstralærere vi har fått på plass penger til nå begynner i de ungdomsskolene som trenger dem mest.

Fordi vi har fikset gratis lærebøker i videregående, frukt til flere elever, leksehjelp og fordi vi må gi bedre stipender til yrkesfagelevene.

Fordi jeg vil at ungene, mine og alle andre, skal ha nok lærere i klasserommene, fysisk aktivitet hver dag og et sunt måltid, fordi vi er på vei med alle de tingene, men må kjempe for å beholde og videreutvikle dem.

Fordi vi har fått til tre store planer mot sosial dumping, doblet fagforeningsfradraget og har styrket retten til heltid kraftig, men også fordi mange fortsatt går til utrygge jobber hos fæle arbeidsgivere.

Fordi homokampen ikke er sluttført.

Fordi kvinner fortsatt utsettes for vold og trenger sterke forkjempere med makt. Fordi de som er mot at kvinner skal bestemme over egen kropp truer retten til selvbestemt abort.

Fordi barnevernet måtte få SV i regjering før den helt nødvendige økningen i antall ansatte startet.

Fordi vi har fått til gratis helsehjelp for alle under 16 år, men trenger å gi det samme til alle barn.

Fordi mange barn som har søkt asyl har fått bli, men fordi Ap, Høyre og FrP ikke må få drive sin brutale politikk i fred.

Fordi jeg vet at de som stiller til valg for SV står opp om morran og at de ikke kommer til å legge seg før slagene er vunnet.

Derfor.

Og la meg legge til:

Fordi mange mennesker fortsatt opplever ufrihet. Fordi religiøse mørkemenn kontrollerer kvinner og barn.

Fordi vi har fått til studiefinansiering for folk med nedsatt funksjonsevne og mange nye og gode tiltak for at flere skal få jobbe, men vi må fortsette fordi mange med nedsatt funksjonsevne ikke får delta i hverdagen, fordi mange nærmest er fanger i eget hjem, fordi kampen for rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse enda ikke er vunnet og fordi terskler overalt i samfunnet hindrer frihet.

Fordi vi har økt antall som jobber for eldre i sykehjem annen pleie og omsorg med over 20 000 mennesker, mens vi vet at høyresiden presterte å redusere antall ansatte på slutten av sin regjeringstid.

(blant uendelig annet)

Riktige universelle milliarder

Blåfolkets fortropper (Unge høyre og FpU) er ute med sin vanlige «vi må bruke pengene på de som trenger det». NRK sluker agnet og lager sak med tittelen Et forsvarsbudsjett til barnefamiliene. Det er mye politikk i dette, men det mest imponerende er hvordan NRK ikke evner å ta til seg at overføringer til barnefamiliene er en del av et stort system. Skikkelig stort.

Hvorfor skal vi gi penger til folk som ikke trenger dem, spørres det. Barnetrygden gir jo akkurat det samme til fattig og rik. Underliggende er sannheten om at mange barnefamilier selvsagt ikke trenger å få utbetalt 970 kroner per barn hver eneste måned. Det ender rett og slett med at pengene går i det store sluket eller at foreldrene sparer pengene til en gang barnet trenger dem mer. Umiddelbart klinger det jo logisk at rikingene ikke skal få penger fra staten, de trenger dem jo ikke. Utfordringen er bare at det ikke er her problemet ligger, og da faller Rikskringkastingen av, vi kan nemlig gi masse penger til alle hvis vi vil. Spørsmålet er jo hvordan vi bruker skattesystemet til å balansere dette.

Dersom en har en inntekt på 200 000 kroner i året betaler en ikke voldsomt mye skatt i forhold til en inntekt på 700 000 kroner. Det betyr at den høytlønte betaler ganske mye skatt i forhold til de 970 kronene personen får utbetalt mens personen med 200 000 kroner betaler mye mindre skatt. Innenfor dagens system kunne vi, sånn sett, økt den progressive beskatningen ganske mye i topp samtidig som vi finansierte en økning av barnetrygden. Fordi folk får pengene direkte tilbake økes ikke det generelle skattenivået, men pengene bidrar til omfordeling. I tillegg vet vi at behovsprøving er en mye vanskeligere øvelse, det er alltid noen som faller mellom to stoler. Universelle ordninger har også den klare verdi at vi alle merker at velferdsstaten fungerer. Det er helheten rundt barnetrygd, det er det som gjør den fornuftig og det er det verken NRK eller blåungdommen skjønner.

På akkurat samme måte får vi alle, i utgangspunktet, likt skoletilbud, like helsetilbud (egenandeler er et problem) og like barnehagetjenester. Essensen er at vi bruker universelle ordninger på utgående og behovsprøver på inngående gjennom et progressivt skattesystem.

Rett til heltid – en løsning for alle

LO peker på Soria moria og går ut med krav om lovfestet rett til heltid. Det som skjer hver gang noen går inn på dette området er at det går bølge av sympati for de svakeste på arbeidsmarkedet gjennom høyresiden. Styrking av faglige rettigheter går ut over sysselsettingen (Ja til deltid og vikarer, skriver Gunnar Stavrum), mener de.

Jeg lurer på om de alvorlig mener at svekkede faglige rettigheter handler om å tilrettelegge for folk utenfor arbeidslivet. For meg er det en kobling som er noe komplisert å følge, men la nå endelig det ligge.

Dette kan vi nemlig løse på enkel og grei måte. En måte som bør tilfredsstille både de som tror på overføring av mer makt til arbeidsgiverne som løsning og oss andre som mener at maktforholdene i arbeidslivet allerede gir arbeidsgiverne stor makt over livene til folk.

Dersom en lovfester rett til mertidsbetaling (kanskje på en noe lavere sats enn ordinær overtidsbetaling) for alt arbeid utover kontraktsfestet stillingsbrøk oppnår vi tre ting:
1. Fordelen ved å beskytte seg mot overtidsgodtgjørelse med lave stillingsbrøker reduseres eller forsvinner.
2. Folk får noe kompensasjon for lavere forutsigbarhet på vaktoppsett.
3. Flere arbeidsgivere vil levere hele stillinger.

Folk som argumenterer for det de kaller fleksible løsninger bør smile bredt mens de støtter slike tiltak: de sikrer muligheter til å snu og vende på staben og vil, når de får virket litt, minimere det problemet som fører oss mot krav om lovfesting av rett til heltid.

Argumentasjonen rundt behovet for rask opp og nedskalering er ikke sammenhengende i helsevesen, i svært mange servicebedrifter (det er jo anledning til midlertidighet i spesielle situasjoner) og lignende. Dette er et spørsmål om maktstrukturer, om hvor stor makt staten skal tillate arbeidsgiverne å ha.

Den massive bruken av deltid i mange bransjer fører til svakere muligheter til organisering av arbeidstakerne, det fører til vesentlig mer usikkerhet i hverdagen, det fører til vansker med å komme inn på boligmarkedet (ja, sannelig: det undergraver selve muligheten til å oppnå makt gjennom privat eiendomsbesittelse) og det medfører at felleskapet taper både arbeidskraft og skatteinntekter.

Heltid har en personlig side og det har en samfunnsmessig side. Helsesektoren vil, i løpet av få år, ha bruk for over 100 000 nye årsverk. Vi trenger mer arbeidskraft, hva er mer naturlig enn å begynne med undersysselsatte?

Ny statlig arbeidsgiverpolitikk

Arbeidsgiverforeningen Spekter har utviklet seg til å bli en høyreaksjonist. Det er påfallende at en regjering må kjempe mot sin «egen» arbeidsgiverorganisasjon.

En ideell løsning er nedleggelse av Spekter med påfølgende opprettelse av en fullt kontrollert Statens arbeidsgiverorganisasjon. Organisasjonen må ha som formål å håndheve den arbeidsgiverpolitikken regjeringen ønsker å føre. Et slikt grep vil gi en forutsigbar politikk som gjør at folk, gjennom valg og andre kanaler, har mulighet til å påvirke arbeidsiverpolitikken fullt ut. Dagens bilde der mange fristilte aktører kombineres med dårlig styringslyst gir oss en situasjon der arbeidsgiverforeningen fører høyrepolitikk på tross av regjeringens ønske.

Et klart og tydelig eksempel kom med årets lønnsoppgjør, det var lite som tydet på at likestilling av skift og turnus ville komme på plass. Dette på tross av at Stortinget i fjor gjorde grep for å få dette på plass og det var klart og tydelig regjeringens politikk å få dette på plass.

Det var ingen overraskelse at Spekter ikke var på riktig side: de uttalte klart og tydelig at Norge ikke har noe likelønnsproblem. Deres analyser av, nær sagt, enhver problemstilling bærer preg av at de har sørget for å gjøre seg selv til en svært politisert aktør i arbeidsgiverorganisasjonsmarkedet.

I eksistens er Spekter en slags anti-funksjon til progressiv politikk. Uansett retning og farge på regjeringen skulle en tro at arbeidsgiverpolitikken er en såpass sentral styringsmekanisme at regjeringen besørger kontroll med den.

Ren slakt av Spekter vil kanskje sitte langt inne. Det er derfor mulig å se for seg mellomløsninger. Spekter styres av medlemsorganisasjonene gjennom generalforsamlingen. Stemmevekt avgjøres av antall ansatte i den enkelte medlemsbedrift.

La oss ta en titt på noen av medlemmene:
31 av medlemmene er sykehus eller regionale helseforetak. I spesialisthelsetjenesten som helhet snakker vi om rundt 100 000 årsverk, og vesentlig flere ansatte.
Flere av medlemmene er store selskap heleid av staten. Blant disse er Vinmonopolet (nesten 2000 ansatte), NRK (3400 ansatte i 2008), NSB (nesten 12 000 ansatte) og Avinor (nesten 3000 ansatte).
Ytterligere er det svært mange i transportsektoren og svært mange med omfattende kontrakter med det offentlige.

Dersom regjeringen skal måtte fortsette å kjempe mot monstre den selv burde ha full kontroll på har den ikke bruk for opposisjonen. Det er kanskje på tide å fokusere kreftene der de skal være: på utvikling og gjennomføring av fornuftig arbeidsgiverpolitikk. Kontroll over Spekter er en god begynnelse.

Den kortsiktige løsningen kan være å sørge for at tildelingsbrev og styringssignaler pålegger alle offentlig eide strukturer å gå inn for nye styringsmål og poilitiske målsetninger for Spekter.

Nå endte lønnsoppgjøret med likestilling av skift og turnus, men det hadde vært bra med en organisasjon som la dette til grunn, som gikk åpent inn for regjeringens politikk.

En statlig arbeidsgiverorganisasjon som følger styringssignaler, som dropper forsøk på å knuse lovlig streik og som ikke bruker krefter på å piske opp til tvungen lønnsnemnd hadde sannelig vært et godt steg i riktig retning.

Høyrefrihet til arbeidsgiverne

Så klarte Høyres mest rabiate, Linda C. Hofstad Helleland, endelig å få gjennomslag for sitt forslag om å fjerne fedrekvoten. Det er imponerende at et parti kan evne å vedta noe så bakstreversk som dette. Fedrekvoten fungerer, den gjør at vi slipper å komme krypende til den som kjøper arbeidskraften vår for å be om vi, aller nådigst, kan få lov til å ta ut permisjon for å ta del i omsorgen.

Det er noe grunnleggende uintelligent ved høyresidens frihetsoppfattelse. Det kommer kanskje ikke som noen bombe, men vi trenger ikke grave oss langt ned for å se at det å gjøre en rettighet i arbeidslivet til noe man «kan velge selv» gir arbeidsgiveren mye mer makt over den enkeltes valg. Vi vet det jo: foreldrepermisjon er vanskelig for mange arbeidsgivere, vikarer skal inn, arbeid skal omfordeles, opplæring skal gis. Det er en grunn til at permisjon gjør kvinner i en viss alder mindre attraktive på arbeidsmarkedet. Det er nettopp derfor vi må legge sterke reguleringer i bunn for disse ordningene.

Her har folk kjempet frem en rettighet, en mulighet til å delta i ungenes liv tidlig. Så kommer monsterhøyre med et forslag som bare gir valgfrihet for arbeidsgiverne og later som om det handler om valgfrihet for folk flest. Det er bedrag, det er løgn og jeg klarer ikke engang tro at de tror på dette selv.

Målet for foreldrepermisjonen må være gode vilkår, mer rettferdig fordeling og reell mulighet for likestilling. Det må vi ordne og jeg tror vi har alle som har gått til sin arbeidsgiver for å be om permisjon med oss: Når du er i en skjev maktposisjon så trenger du noen som passer på dine rettigheter. Dersom ikke staten kan gjøre det, hvem tar da oppgaven? Høyrekvinnene?

Jeg ville satt pengene på staten.

PS: i sitt representantforslag om foreldrepermisjon slår høyrefolket fast følgende: «Det er ikke staten som føder barn, men foreldre.»

Radikal nedbryting

Det er den klassiske øvelsen. Radikale krefter går ut med antydninger om at SV har rotet til en eller annen viktig fordelingspolitisk sak. Selv om det ikke sies direkte antydes det tydelig at her er det et fordelingspolitisk nederlag på gang. I dag skriver Manifest analyse artikkelen «På vei inn i et uføre«. Det skrives ikke direkte, men reaksjonene viser klart hvordan artikkelen leses.

Det vi trenger er et radikalt miljø som er med på strategiarbeid, inviterer seg inn i prosessen i stedet for å bruke energien utenfor den, som passer på å servere de fakta som trengs for å være i front og bidrar til å understøtte aktører som står midt i denne jobben. SV trenger den støtten som er mulig å få i disse sakene. I Manifest finnes det folk som kjenner betydningen av riktig dramaturgi for det politiske ordskiftet, uføreytelsene er et spørsmål av enorm viktighet for de som mottar ytelsene, da må alle gode krefter spille sine kort riktig fremover. Saken tapes ikke av seg selv.

Interessante perspektiver

I januar la regjeringen frem sin perspektivmelding. Dette er det som tidligere het langtidsprogrammet. Nå er det mer et prognosedokument som forteller oss hvordan økonomien og demografien kommer til å te seg de neste årtiene. Det påstås at finansdepartementet ikke lar seg merke alt for mye av hvilken statsråd de måtte ha.

Perspektivmeldingen fremlegger en hel haug med selvfølgeligheter: befolkningen blir eldre, flere må jobbe, insentiver for å stå lengre i arbeidslivet må til (pensjonsreformen skal stramme folk inn i mer arbeid). Mangt kan sikkert sies om meldingen, men det er vanskelig å skjønne hvordan et SV-styrt departement klarer å få inn følgende passus i den langsiktige økonomiske politikken:

«En viktig del av den første oppgaven er å sørge for fellesgoder som forsvar og rettsvesen, som vanskelig kan stykkes opp og omsettes i et marked.»

Vanskelig. Vanskelig. Det er det som er ordet. Vanskelig. Ordensmakten. Statens voldsmonopol kan vanskelig stykkes opp og omsettes i et marked. Voldsmakt kan ikke annet enn kontrolleres av demokratiet. Privatisert, profittorienterte grupperinger med offentlig tillatelse til å bruke vold er selvsagt fullstendig uakseptabelt.

SV i Finansdepartementet burde legge klart at voldsmonopolet består på offentlige hender. En burde gå en lengre også: vi lager felles løsninger i dette samfunnet. Denne linjen ligger fast, også i et langsiktig løp. Offentlig økonomisk politikk skal bygge opp under frihet for borgerne gjennom gode fellesløsninger.

Norske politistyrker har allerede trukket på gaten, fullt uniformert, for å kjempe for egne lønnsvilkår. Tenk hva et privatisert politi vil kunne begi seg ut på. Det minste en kunne be om er en perspektivmelding som der «vanskelig» er byttet til fordel for «ikke». 7. mai 2009 legger finanskomiteen frem sin innstilling i saken. Kan hende en presisering av voldsmonopolets funksjon er på sin plass`?