Kategoriarkiv: Journalistiske høydepunkter

Sykemeldt horekunde dropper sommerjobb

Når det er påske er det god tid til å følge nyhetssendinger. I går fikk vi se tre eksempler på hvordan mediene roter sammen en grøt av elendig statistikk, politisk grums og annet tullball til saker med en klar politisk misjon. La oss ta en titt på den sykemeldte horekundens sommerjobb.

Sykemelding
NRK kjører på med en sak om at det onde folket svindler NAV for 2 milliarder sykemeldingskroner hvert eneste år. Dette er basert på en rapport fra Proba samfunnsanalyse.

Disse milliardene er basert på følgende konklusjon fra analysefolket: «Det er over 50 % sannsynlig at misbruket av sykepenger (…) ligger på minst 6 % av utbetalingene.» Dette igjen er basert på intervjuer med 375 ansatte ved Nav lokalt eller Nav forvaltning som gir sine antagelser om svindel på sykepenger. Disse antagelsene forelegges et ekspertpanel bestående av 6 Nav-ansatte, en fastlege og en forsker. Disse åtte menneskene gjør så sine egne antagelser.

Den ene av dem mener at halvparten av alle utbetalinger er svindel. Det følger en lang gjennomgang om hvorvidt dennes utbrudd skal tas med i grunnlaget. Til sist konkluderer ”analysen” med at det er 86 prosent sannsynlig at svidel av sykepenger ligger på mellom 2 og 28 prosent av utbetalingene.

Oppslag som dette, basert på sviktende fakta med bryske politikere som sier at grepet må strammes er med på å undergrave velferdsstaten. Den gir høyresiden vann på det hjulet som har gitt brutale forhold i Sverige. De skaper et bilde at noen som snylter på fellesskapet, noen som snylter på ”skattepengene våre”, noen som vi må ta. Disse noen blir grunnlaget for å foreslå innstramninger på sykelønn og trygder. Disse noen, som analysen mener å finne, er de som stjeler fra oss. Det er på grunn av dem vi må få karensdager, midlertidige ytelser og alle disse grepene som har ført til så mye ulykke og fattigdom i vårt naboland.

Det er åpenbart at en må ha gode systemer og oppfølging for å ta svindel. Det er imidlertid ingen grunn til å tegne fanden på veggen, det skaper bare grobunn for krefter som vil ta ned velferden.

Sommerjobb
VG bidrar med en sak som sier at en av tre ungdommer nekter å ta seg en sommerjobb. Det er selvsagt alarm og ungdommens sløvskap kommenteres av forbrukerøkonomer i DNB (som bestilte undersøkelsen for å få gratisreklame – gratulerer med det) og direktører i NHO og HSH.

Undersøkelsen tar for seg skoleelever og studenter over 15 år. Av disse sier altså 70 prosent at ser for seg at de skal ha en sommerjobb i år. Sett at det er snakk om aldersgruppen 15 til 25 år.

364 000 i gruppen 16 til 24 er registrert i arbeidslivet (i arbeid eller ledige). Totalt finner vi 580 000 mennesker i gruppen. Da skulle det være, om vi forenkler litt, litt over 200 000 unge som er klare for sommerjobb. Om DnBs undersøkelse holder vann ønsker 140 000 unge sommerjobb.

I følge Nav hadde de 9400 sommerjobber ledige. Om alle disse 140 000 ungdommene får sommerjobb er det kjempebra. Så er det mange som har ferie i ferien. Det er lett å være enig med NHO-Bernander i at sommerjobb er en smart investering, men å utlede at ungdommen er sløve uten å ha sett på historiske tall (jeg finner ingen i farten) eller å ta inn over seg at 70 prosent vil forsøke å skaffe seg arbeid er ganske mange (yrkesfrekvensen i Norge ligger rundt 80 prosent i gruppen 15 til 64 år).

Horekunder
Så er det TV2 da. De siste to dagene har kanalen drevet kampanjejournalistikk mot loven som forbyr kjøp av sex. De intervjuer en som har vært horekunde i 30. Dette sjarmtrollet sier at han mener han gjør en god gjerning med sine sexkjøp fordi kvinnene er fattige og ”95 prosent gjør det helt frivillig”.

I tillegg viser TV2 til at det er ganske få som blir tatt og bøtelagt etter loven. Dermed mener TV2 og Høyre at må loven oppheves. Deres bevisførsel ligger altså i en gammel gris som har kjøpt sex i 30 år. Logikken er at mange bryter forbudet og dermed må loven bort. Jeg lar være å dra sammenligningen med fartsgrenser som brytes uten at folk blir tatt.

Så kommer det en harang der en sier at sexkjøpsloven ble innført for å gi prostituerte bedre vern og oppfølging. Nei, TV2, den ble innført fordi det å kjøpe seksuelle tjenester er galt, det innebefatter ofte menneskehandel og innebærer risiko for de som må selge kroppen sin. Så er det svært viktig med god oppfølging, godt hjelpeapparat, gode muligheter til å komme seg ut av prostitusjon og sikkerhet for at samfunnet stiller opp for ofre for menneskehandel. Det er imidlertid ikke sånn at forbudet mot kjøp henger sammen med hjelpetilbud direkte. Det er heller ikke sånn at røykeavvenningsprogrammer henger sammen med røykelovgivningen, men de kompletterer hverandre.

Hvorfor i all verden bruker ikke TV2 energien sin på å gå løs på hjelpetlibudet, behandlingen av ofre for menneskehandel eller på å gå bak kulissene: hvordan er livet som prostituert egentlig er. Eller kanskje på hvordan politiet prioriterer sine ressurser?

Om det er politikk som driver disse oppslagene eller om det er journalistisk sløvskap er det litt vanskelig å få øye på. Politikk handler om å eie virkeligheten, eie sannheten. Det er den som får medienes gehør for sin tolkning av statistikk og analyse som vinner en sak. Mediene har et tungt ansvar å forvalte, gårsdagen var en dårlig dag.

Rett til heltid – en løsning for alle

LO peker på Soria moria og går ut med krav om lovfestet rett til heltid. Det som skjer hver gang noen går inn på dette området er at det går bølge av sympati for de svakeste på arbeidsmarkedet gjennom høyresiden. Styrking av faglige rettigheter går ut over sysselsettingen (Ja til deltid og vikarer, skriver Gunnar Stavrum), mener de.

Jeg lurer på om de alvorlig mener at svekkede faglige rettigheter handler om å tilrettelegge for folk utenfor arbeidslivet. For meg er det en kobling som er noe komplisert å følge, men la nå endelig det ligge.

Dette kan vi nemlig løse på enkel og grei måte. En måte som bør tilfredsstille både de som tror på overføring av mer makt til arbeidsgiverne som løsning og oss andre som mener at maktforholdene i arbeidslivet allerede gir arbeidsgiverne stor makt over livene til folk.

Dersom en lovfester rett til mertidsbetaling (kanskje på en noe lavere sats enn ordinær overtidsbetaling) for alt arbeid utover kontraktsfestet stillingsbrøk oppnår vi tre ting:
1. Fordelen ved å beskytte seg mot overtidsgodtgjørelse med lave stillingsbrøker reduseres eller forsvinner.
2. Folk får noe kompensasjon for lavere forutsigbarhet på vaktoppsett.
3. Flere arbeidsgivere vil levere hele stillinger.

Folk som argumenterer for det de kaller fleksible løsninger bør smile bredt mens de støtter slike tiltak: de sikrer muligheter til å snu og vende på staben og vil, når de får virket litt, minimere det problemet som fører oss mot krav om lovfesting av rett til heltid.

Argumentasjonen rundt behovet for rask opp og nedskalering er ikke sammenhengende i helsevesen, i svært mange servicebedrifter (det er jo anledning til midlertidighet i spesielle situasjoner) og lignende. Dette er et spørsmål om maktstrukturer, om hvor stor makt staten skal tillate arbeidsgiverne å ha.

Den massive bruken av deltid i mange bransjer fører til svakere muligheter til organisering av arbeidstakerne, det fører til vesentlig mer usikkerhet i hverdagen, det fører til vansker med å komme inn på boligmarkedet (ja, sannelig: det undergraver selve muligheten til å oppnå makt gjennom privat eiendomsbesittelse) og det medfører at felleskapet taper både arbeidskraft og skatteinntekter.

Heltid har en personlig side og det har en samfunnsmessig side. Helsesektoren vil, i løpet av få år, ha bruk for over 100 000 nye årsverk. Vi trenger mer arbeidskraft, hva er mer naturlig enn å begynne med undersysselsatte?

Hva er samhandling?

I sitt påskenummer smeller Klassekampen til med reproduksjon av en historie som begynner å bli tre uker gammel. Det i seg selv er jo spesielt. Det som gjør det hele en dose mer merkverdig er at en radikal avis sluker det som for lenge siden er avslørt som skuespill.

Normalt politisk arbeid foregår ved at partene snakker sammen. Ved behandlingen av Samhandlingsreformen er opposisjonen invitert til samtaler ved flere anledninger. Dagen det endelig var avtalt et møte for å se hva en kunne enes om innkaller KrF, Høyre og FrP til pressekonferanse i stedet for å møtes for å forhandle.

Noe av konseptet med forhandlinger faller tross alt bort når en går til frontalangrep i stedet. Med et 42-punkts program fullt av forslag, mange av dem hører hjemme alle andre steder enn i innstillingen til Samhandlingsreformen, smeller de løs.

Regjeringspartiene har, på tross av dette, gått i reell dialog med disse partiene. Troen på at en reform kan styrkes om en kan være enige om store linjer sitter tungt i norsk politikk.

Ved et hovedpunkt skilles veiene mellom rødgrønt og borgerlig: regjeringen vil ha mindre stykkprisfinansiering med de skremmende resultatene dette kan gi, Høyre og FrP vil øke andelen Innsatsstyrt finansiering (KrF tok ut dissens på dette helt avgjørende punktet i presseutspillet). På tross av et slikt grunnleggende skille kan en komme til enighet om mangt, men da må en snakke sammen i stedet for å bedrive pressekonferanser over en lav sko.

Så er det jo å håpe at Klassekampen bruker en snutt på den siden av saken også.

Her finnes opposisjonens presseutspill  (PDF)

Jesus-habiliteten

Dette har, etterhvert, blitt et klassisk oppslag i nyhetsmediene etter valg til nasjonalforsamlingen: «Rødgrønne ikke med i statskirken». Underliggende en slags forventning om at en må være kristen, i den forstand at man har et medlemskap i statskirken (det kan en jo ha uten å vite det) for å skulle være verdig deltagelse i arbeidet rundt kirkelige spørsmål. Det er en ganske forskudd måte å forholde seg til politikk på. En ville, kan hende, stilt seg spørsmål ved habiliteten til de behandlende dersom det var en annen organisasjons statsstøtte eller rammevilkår som bare skulle behandles av organisasjonens medlemmer.

Det er nettopp dette som er bakdelen, sett fra statskirkemedlemmenes synspunkt, med å være et slags underbruk av staten. Nå har landbrukskomiteen avgått ved døden, men det er ingen som spør seg om ikke alle som behandler landbrukssaker burde være medlem av en bondeorganisasjon.

Når vi har valgt en lovgivende forsamling så har vi gitt dem myndighet til å ta avgjørelser på vegne av oss. Jeg forventer at min ateistiske stemme blir hørt, også i Kirke-, utdannings-, og forskningskomiteen. Noe annet ville vel være relativt udemokratisk?

(I parentes bemerket: problemet kan selvsagt løses godt for alle parter gjennom avvikling av statskirkeordningen, statskirkens særprivilegier og særstilling)