Kategoriarkiv: Helse

Fordi

En rask stemmeforklaring

Fordi jeg vil at mine barn skal vokse opp i et trygt samfunn. Fordi jeg vil at de skal gå i en skole som skjønner at man må trives for å lære, og at man må lære for å trives. Fordi at når man er far til to jenter så vet man at vi trenger skikkelige feminister iStemmeseddel regjeringen for at de skal være sikre på å få leve frie liv.

Fordi mitt parti ikke er et sånt parti som lover at det aldri skal inngå kompromisser, men som heller velger å bruke de stemmene vi får til å jobbe for best mulig løsninger. Fordi vi er mindre opptatt av å være rene å ranke enn å få til politiske resultater vi tror på.

Fordi grønn utvikling aldri kommer til å skje med mindre vi får til rød fordeling, og fordi det er fri fantasi å tro at de økonomiske motsetningene ikke har noen politisk betydning. Fordi vi trenger partier med ærlige svar i alle politiske spørsmål, ikke bare i noen få.

Fordi de økonomiske forskjellene i Norge er blitt mindre, men fordi vi trenger å gjøre dem enda mindre. Fordi vi vet at samfunn med små økonomiske forskjeller er bedre for alle.

Fordi vi har klart å stagge andelen fattige og den er på vei ned, og fordi vi trenger å gjøre mye mer og fordi høyrepartiene og Ap alene kan finne på skrekkelig mye galt.

Fordi vi berget uføretrygden som 300 000 mennesker lever av fra brutale kutt, og klarte å forbedre den for mange. Men fordi vi trenger å hjelpe flere til å skaffe seg arbeid.

Fordi vi har klart å sikre et offentlig helsevesen, og fordi høyresidens privatisering kommer til å føre til sentralisering og mer utrygghet for folk i distriktene.

Fordi vi er for sterkere ytringsfrihet og utvidelse av demokratiet. Fordi vi vet at i Norge må staten bruke penger på pressen for at en virkelig ytringsfrihet skal overleve og utvikles.

Fordi vi riskerer fullstendig privatisering av fiskeressursene våre og fordi vi må kjempe for at kystsamfunnene får leveranser som holder folk i arbeid og verdiskapningen oppe.

Fordi at i et land som Norge kan ikke markedet løse alle mulige spørsmål hvis vi mener alvor med at alle skal ha like rettigheter og rettferdig tilgang.

Fordi de farlige klimagassutslippene faktisk går ned selv om befolkningen øker, men fordi vi trenger å gå enda lenger enn vi har kommet til nå.

Fordi vi trenger at kommunene får bedre råd sånn at velferden kan bestå og forbedres.

Fordi vi trenger et landbruk som kan gi oss trygg mat i en stadig mer utrygg verden.

Fordi jeg synes folk skal få bo der de vil uten at noen kommer for å sentralisere dem.

Fordi vi har fått norske bidrag til utvikling kraftig opp og fordi vi prioriterer makt, velferd og skatt i utviklingspolitikken.

Fordi vi endelig har fått trøkk på studentboligutbyggingen, har laget en studiefinansieringsordning for folk med funksjonsnedsettelser og har fått til prisjustering av lån og stipend etter høyresidens stopp.

Fordi det er viktig for unger å få være med foreldrene sine den første tiden. Begge foreldrene.

Fordi det bare er ett parti som virkelig har sørget for retten til barnehageplass og fordi det bare er ett parti du kan stole på hvis flere opptak og mer kvalitet i barnehagene skal komme på plass.

Fordi vi fikk stoppet høyresidens ville privatskoleeksperimenter og fordi 600 ekstralærere vi har fått på plass penger til nå begynner i de ungdomsskolene som trenger dem mest.

Fordi vi har fikset gratis lærebøker i videregående, frukt til flere elever, leksehjelp og fordi vi må gi bedre stipender til yrkesfagelevene.

Fordi jeg vil at ungene, mine og alle andre, skal ha nok lærere i klasserommene, fysisk aktivitet hver dag og et sunt måltid, fordi vi er på vei med alle de tingene, men må kjempe for å beholde og videreutvikle dem.

Fordi vi har fått til tre store planer mot sosial dumping, doblet fagforeningsfradraget og har styrket retten til heltid kraftig, men også fordi mange fortsatt går til utrygge jobber hos fæle arbeidsgivere.

Fordi homokampen ikke er sluttført.

Fordi kvinner fortsatt utsettes for vold og trenger sterke forkjempere med makt. Fordi de som er mot at kvinner skal bestemme over egen kropp truer retten til selvbestemt abort.

Fordi barnevernet måtte få SV i regjering før den helt nødvendige økningen i antall ansatte startet.

Fordi vi har fått til gratis helsehjelp for alle under 16 år, men trenger å gi det samme til alle barn.

Fordi mange barn som har søkt asyl har fått bli, men fordi Ap, Høyre og FrP ikke må få drive sin brutale politikk i fred.

Fordi jeg vet at de som stiller til valg for SV står opp om morran og at de ikke kommer til å legge seg før slagene er vunnet.

Derfor.

Og la meg legge til:

Fordi mange mennesker fortsatt opplever ufrihet. Fordi religiøse mørkemenn kontrollerer kvinner og barn.

Fordi vi har fått til studiefinansiering for folk med nedsatt funksjonsevne og mange nye og gode tiltak for at flere skal få jobbe, men vi må fortsette fordi mange med nedsatt funksjonsevne ikke får delta i hverdagen, fordi mange nærmest er fanger i eget hjem, fordi kampen for rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse enda ikke er vunnet og fordi terskler overalt i samfunnet hindrer frihet.

Fordi vi har økt antall som jobber for eldre i sykehjem annen pleie og omsorg med over 20 000 mennesker, mens vi vet at høyresiden presterte å redusere antall ansatte på slutten av sin regjeringstid.

(blant uendelig annet)

Sykemeldt horekunde dropper sommerjobb

Når det er påske er det god tid til å følge nyhetssendinger. I går fikk vi se tre eksempler på hvordan mediene roter sammen en grøt av elendig statistikk, politisk grums og annet tullball til saker med en klar politisk misjon. La oss ta en titt på den sykemeldte horekundens sommerjobb.

Sykemelding
NRK kjører på med en sak om at det onde folket svindler NAV for 2 milliarder sykemeldingskroner hvert eneste år. Dette er basert på en rapport fra Proba samfunnsanalyse.

Disse milliardene er basert på følgende konklusjon fra analysefolket: «Det er over 50 % sannsynlig at misbruket av sykepenger (…) ligger på minst 6 % av utbetalingene.» Dette igjen er basert på intervjuer med 375 ansatte ved Nav lokalt eller Nav forvaltning som gir sine antagelser om svindel på sykepenger. Disse antagelsene forelegges et ekspertpanel bestående av 6 Nav-ansatte, en fastlege og en forsker. Disse åtte menneskene gjør så sine egne antagelser.

Den ene av dem mener at halvparten av alle utbetalinger er svindel. Det følger en lang gjennomgang om hvorvidt dennes utbrudd skal tas med i grunnlaget. Til sist konkluderer ”analysen” med at det er 86 prosent sannsynlig at svidel av sykepenger ligger på mellom 2 og 28 prosent av utbetalingene.

Oppslag som dette, basert på sviktende fakta med bryske politikere som sier at grepet må strammes er med på å undergrave velferdsstaten. Den gir høyresiden vann på det hjulet som har gitt brutale forhold i Sverige. De skaper et bilde at noen som snylter på fellesskapet, noen som snylter på ”skattepengene våre”, noen som vi må ta. Disse noen blir grunnlaget for å foreslå innstramninger på sykelønn og trygder. Disse noen, som analysen mener å finne, er de som stjeler fra oss. Det er på grunn av dem vi må få karensdager, midlertidige ytelser og alle disse grepene som har ført til så mye ulykke og fattigdom i vårt naboland.

Det er åpenbart at en må ha gode systemer og oppfølging for å ta svindel. Det er imidlertid ingen grunn til å tegne fanden på veggen, det skaper bare grobunn for krefter som vil ta ned velferden.

Sommerjobb
VG bidrar med en sak som sier at en av tre ungdommer nekter å ta seg en sommerjobb. Det er selvsagt alarm og ungdommens sløvskap kommenteres av forbrukerøkonomer i DNB (som bestilte undersøkelsen for å få gratisreklame – gratulerer med det) og direktører i NHO og HSH.

Undersøkelsen tar for seg skoleelever og studenter over 15 år. Av disse sier altså 70 prosent at ser for seg at de skal ha en sommerjobb i år. Sett at det er snakk om aldersgruppen 15 til 25 år.

364 000 i gruppen 16 til 24 er registrert i arbeidslivet (i arbeid eller ledige). Totalt finner vi 580 000 mennesker i gruppen. Da skulle det være, om vi forenkler litt, litt over 200 000 unge som er klare for sommerjobb. Om DnBs undersøkelse holder vann ønsker 140 000 unge sommerjobb.

I følge Nav hadde de 9400 sommerjobber ledige. Om alle disse 140 000 ungdommene får sommerjobb er det kjempebra. Så er det mange som har ferie i ferien. Det er lett å være enig med NHO-Bernander i at sommerjobb er en smart investering, men å utlede at ungdommen er sløve uten å ha sett på historiske tall (jeg finner ingen i farten) eller å ta inn over seg at 70 prosent vil forsøke å skaffe seg arbeid er ganske mange (yrkesfrekvensen i Norge ligger rundt 80 prosent i gruppen 15 til 64 år).

Horekunder
Så er det TV2 da. De siste to dagene har kanalen drevet kampanjejournalistikk mot loven som forbyr kjøp av sex. De intervjuer en som har vært horekunde i 30. Dette sjarmtrollet sier at han mener han gjør en god gjerning med sine sexkjøp fordi kvinnene er fattige og ”95 prosent gjør det helt frivillig”.

I tillegg viser TV2 til at det er ganske få som blir tatt og bøtelagt etter loven. Dermed mener TV2 og Høyre at må loven oppheves. Deres bevisførsel ligger altså i en gammel gris som har kjøpt sex i 30 år. Logikken er at mange bryter forbudet og dermed må loven bort. Jeg lar være å dra sammenligningen med fartsgrenser som brytes uten at folk blir tatt.

Så kommer det en harang der en sier at sexkjøpsloven ble innført for å gi prostituerte bedre vern og oppfølging. Nei, TV2, den ble innført fordi det å kjøpe seksuelle tjenester er galt, det innebefatter ofte menneskehandel og innebærer risiko for de som må selge kroppen sin. Så er det svært viktig med god oppfølging, godt hjelpeapparat, gode muligheter til å komme seg ut av prostitusjon og sikkerhet for at samfunnet stiller opp for ofre for menneskehandel. Det er imidlertid ikke sånn at forbudet mot kjøp henger sammen med hjelpetilbud direkte. Det er heller ikke sånn at røykeavvenningsprogrammer henger sammen med røykelovgivningen, men de kompletterer hverandre.

Hvorfor i all verden bruker ikke TV2 energien sin på å gå løs på hjelpetlibudet, behandlingen av ofre for menneskehandel eller på å gå bak kulissene: hvordan er livet som prostituert egentlig er. Eller kanskje på hvordan politiet prioriterer sine ressurser?

Om det er politikk som driver disse oppslagene eller om det er journalistisk sløvskap er det litt vanskelig å få øye på. Politikk handler om å eie virkeligheten, eie sannheten. Det er den som får medienes gehør for sin tolkning av statistikk og analyse som vinner en sak. Mediene har et tungt ansvar å forvalte, gårsdagen var en dårlig dag.

Om helseforetak og styringsrom

Noen ganger, for eksempel når diskusjonen om lokalsykehus, fødetilbud og politisk styring går ganske høyt, kan det vært lurt å ta en titt på hvordan helseforetakssystemet faktisk er bygget opp. Foretaksmodellen for helsesektoren lider åpenbart av gigantomani og styringsproblemer, den fremelsker en absurd stor samling direktører med store lønninger og, kan det virke som, tilsvarende liten kobling til virkeligheten.

Når vi nå ser en masse forslag om å legge ned fødeavdelinger, kutte akuttfunksjoner og gjøre andre store endringer er det lurt å huske at det er regjeringen og Stortinget som sitter med endelig ansvar, endelig beslutningsmyndighet. La oss ta en strukturkikk:

Dette er fra Lov om helseforetak
Ӥ 30. Saker av vesentlig betydning
Foretaksmøtet i regionalt helseforetak treffer vedtak i saker som antas å være av vesentlig betydning for foretakets virksomhet eller løsningen av fastsatte målsettinger eller oppgaver. Det samme gjelder andre saker som antas å ha prinsipielle sider av betydning eller som antas å kunne ha vesentlige samfunnsmessige virkninger. Hvilke saker foretaksmøtet i regionalt helseforetak skal fatte vedtak i etter denne bestemmelsen fastsettes det nærmere bestemmelser om i vedtektene.
I helseforetak skal saker som nevnt i første ledd forelegges departementet, som eier, av styret i det regionale helseforetak som eier helseforetaket. ”

Foretaksmøtet tilsvarer det en bedrift ville kalle en generalforsamling, der er det helseministeren som bestemmer. I praksis kan hjemmelen vanskelig forstås annerledes enn av statsråden skal gå inn i spørsmål som endringer i struktur, endringer i grunnleggende funksjoner og funksjoner som har stor innvirkning på andre funksjoner (for eksempel er det sånn at når man legger ned fødetilbudet et sted, så har det åpenbare konsekvenser for hva man trenger av personell på anestesi, dermed svekkes sykehusets tilbud på andre felter også).

Forarbeider
For å forstå hvordan man skal tolke forskjellige bestemmelser i en lov er det nyttig å se på arbeidet som ligger til grunn. Hva sier proposisjonen fra regjeringen? Hvilke merkader har tilkommet under Stortingets behandling.

Proposisjonen
Beslutningsgrunnlaget kommer fra Ot.prp. 66 (00-01). I den fremgår det tydelig at paragrafen er ment som en begrensning av styrets kompetanse og det presiseres at dette gjelder saker som er av vesentlig betydning både for foretakets virksomhet og for oppfølging av politiske målsetninger. Videre er saker av samfunnsmessig eller prinsipiell betydning fremhevet. Det er vanskelig å skjønne store nedleggelser og endringer som annet enn dette. Slik er departementets beskrivelse av paragraf 30:

Merknad til § 30
Bestemmelsen innebærer en begrensning i styrets kompetanse. Den fastsetter at foretaksmøtet fatter vedtak i en del saker. Dette gjelder foruten saker som er av vesentlig betydning for foretakets egen virksomhet, også saker som er av vesentlig betydning for å ivareta politiske målsettinger, og saker av vesentlig prinsipiell eller samfunnsmessig betydning. Det skal foretas en nærmere regulering av hvilke saker dette gjelder i vedtektene til det enkelte foretak.

Hvilke saker som er av vesentlig betydning, må vurderes konkret i den enkelte sak. Vurderingen vil variere etter hvorledes forholdet mellom eier og foretak er organisert i det enkelte tilfellet, for eksempel hvor detaljerte vedtekter foretaket har. Slike saker kan være salg eller utskilling av større deler av virksomheten, vedtak som vil endre virksomhetens karakter, deltagelse i omfattende samarbeidsvirksomhet som vil påføre foretaket omfattende ansvar, avtaler med tredjemann som får vesentlig betydning for foretaket eller andre større omlegginger av driften. Beslutning om nedleggelse av sykehus kan være et eksempel på vedtak som skal fattes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak i henhold til bestemmelsen.

Etter bestemmelsens annet ledd er ansvaret for å forelegge saker som angår helseforetak, lagt på det regionale helseforetaket som er eier av helseforetaket. Saken vil dermed bli behandlet i styret i regionalt helseforetak før saken kommer til foretaksmøtet. Denne bestemmelsen avviker fra regelene som gjelder for statsforetak. Begrunnelsen er at foretakene etter lovforslaget ikke utøver næringsvirksomhet, men ivaretar ansvaret for virksomheter innenfor en sektor som er av grunnleggende betydning for velferden i samfunnet. Det er derfor nødvendig at departementet som eier har mer omfattende overordnet tilsyn og kontroll med virksomheten enn det statsforetaksloven legger opp til. Viktigheten av dette kan synliggjøres med at omfattende endringer i sykehusstrukturen i regionene kan ha stor innflytelse på behovsdekningen og hverdagen til mange pasienter og andre brukere. Forslag til slike tiltak bør derfor besluttes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak.”

Når departementet og regjeringen har sagt sitt er det Stortinget som behandler. I innstillingen kan en lese hva lovgiver legger i det forskjellige bestemmelsene. Jeg tillater meg noen løpende kommentarer under:

Innstillingen (Innst. O. nr. 118 2000-2001):
Merknadene slår fast akkurat det samme som proposisjonen gjør. Her er samtlige merknader på paragrafen:

Ӥ 30 Saker av vesentlig betydning
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet , Høyre og Fremskrittspartiet , har merket seg at på tross av at ansvar og beslutningsprosesser er delegert så langt ned i systemet som mulig, så kan ikke saker av vesentlig betydning både for foretaket selv eller vesentlig betydning for å ivareta politiske målsetninger, avgjøres i helseforetaket.

Dette innebærer at større saker i praksis går helt til Storting og Regjering. Eksempelvis kan ikke et sykehus legges ned bare med lokal beslutning. Begrunnelsen er bl.a. at foretakene etter lovforslaget ikke utfører næringsvirksomhet, men ivaretar virksomheter innenfor en sektor som er av grunnleggende verdi for velferden i samfunnet.

Min kommentar: Det er vanskelig å misforstå dette. Flertallet er klare på at det er en store forskjell mellom dette og andre statsforetak, dette handler om trygghet og sikkerhet. Frittstående strukturer innrømmes ikke myndighet til å fatte store beslutninger.

Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at departementet i sine merknader til § 30 viser til beslutning om nedleggelse av sykehus som et eksempel på vedtak som skal fattes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak i henhold til bestemmelsen om at vedtak i saker av vesentlig betydning skal fattes i foretaksmøtet. Disse medlemmer legger til grunn at listen for hvilke saker som må bringes inn for foretaksmøtet i regionalt helseforetak, ikke legges lavere enn dette.

Min kommentar: dette er interessant. Når komiteene arbeider med innstillinger vurderes alle merknader. Kan man «gå inn» på denne, skal vi «gå ut» av denne. Det er rundt alle de fremlagte merknadene forhandlingene spinner seg. Det betyr at det ikke er sånn at Høyre har skrevet noe og så står de for det alene. I det man ser Høyre legge inn en egen merknad er det deres forslag til hva hele komiteen bør mene. Arbeiderpartiet og FrP som stod inne på merknaden over har aktivt tatt stilling mot Høyres harde forståelse hva som skal behandles i foretaksmøte. Ap og FrP har en annen forståelse, en forståelse av at det er veldig mange flere beslutninger som hører hjemme hos regjeringen eller på Stortinget.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.”

Når vi bruker energi på beslutningene er det viktig at vi er helt klare på at det er helseministeren, regjeringen og Stortinget som har ansvaret. Det ligger ikke, etter loven, noen anledning for å sitte stille helt til man bestemmer seg for å gripe inn i et eller annet spørsmål, det var det bare Høyre som støttet.

Høyres prøveballong?

Verdens gang bidrar jo ikke alltid med den mest fengende litteraturen. I dag slår avisen til med en kronikk fra en Høyre-politiker fra Gamle Oslo med følgende innhold: er du feit får du betale helseutgiftene dine selv. Underlaget er at kronikøren har kommet til at overvekt og en del andre livsstilssykdommer er så selvforskyldt at selveste velferdsstaten kommer til å bukke under for vekten av de overvektige.

Det er interessant at det er nettopp overvekt som fanger interessen. Det er klart vist at overvekt både har elementer av arv og miljø. Det er ikke interessant for denne Lundegaard. Feite folk er late, sier han. Det er ikke komplisert å skjønne at vi alle må ta ansvar for egen helse og at det er viktig at hver enkelt gjør det man kan. Det er imidlertid langt derfra over til Lundegaards forunderlige verden.

Her står nemlig selvmotsigelsene i kø. La oss se på noe av det:
1. Feite (eller «fete» som Lundegaard skriver) har selv skylda og bør derfor betale selv. Dette er interessant, følgespørsmålet blir nemlig: hvor stopper vi og hvordan avgjør vi hva som er selvpåført? Hva om vi går ut på glattisen uten brodder under skoene? Når jeg blir påkjørt av en bil, skal vi se på hvem som hadde skylden før vi avgjør hvor regningen går? Gitt at Lundesgaard går med på at fedme og biologi kan ha en sammenheng: skal vi inn på kjøkkenet til folk for å sjekke om kiloene er selvpåført på en uansvarlig måte?

2. Først spør Lundesgaard om ikke folk som har livsstilssykdommer bør betale selv. Så viser han til folketrygdens 300 milliarder. Som om dette var penger til behandling av livsstilssykdommer. Han hopper glatt over alderspensjon (128 milliarder) foreldrepermisjon og engangsstønad (ca. 15 mrd), barnetrygd (ca. 15 mrd), enslige forsørgerer (4 milliarder), dagpenger til arbeidsledige (13 mrd).

Når Lundesgaard er ferdig med anklager og moralisering mener han det kommer til å komme et opprør mot skattesystemet som følge av alle de feite folkene som grafser til seg av sykebudsjettene. Dette mener han skal løses ved å tvinge folk til å betale selv.

Helseproblemer, også overvekt, har en sterk sosial skjevfordeling. Dersom de sosiale helseforskjellene ble utjevnet til et nivå som tilsvarer de høyt utdannede regner Folkehelseinstituttet med at over 10152 dødsfall som følge av vanlige hjertesykdommer ville vært unngått. Hvert eneste år. Tilsvarende tall for alle sykdomsgrupper er 43 132 mennesker. Barn i arbeiderklassefamilier har vesentlig større sannsynlighet for smertesykdommer. Forskjellene er så store at vi snakker om mange års forskjell i forventet levealder mellom øst og vest i Oslo.

Med dette bakteppet er det bare en løsning: vi er nødt til å løse problemene i fellesskap. Det skal vi både fordi det er til beste for den enkelte og fordi det er til beste for fellesskapet.

Når man, som Lundesgaard foreslår, fjerner det offentliges ansvar for sykdommer, tilstander og problemer som rammer tungt sosialt skjevt oppnår man at de menneskene, barn og voksne, som aller mest trenger tilgang til helsetjenester ikke benytter dem. Det er forferdelig for de det gjelder. Folk blir sykere, får lavere livskvalitet, de får kanskje problemer med å holde på arbeid og kan få dårligere psykisk helse. Det er en oppskrift på dårligere kår.

Med dette på plass vil de samme menneskene som man har presset ut av helsevesenet ha større behov for offentlige tjenester. Da kan vi snakke om innhogg i trygdebudsjettene, om vesentlig flere som står utenfor arbeidslivet og som vil ha behov for offentlige ytelser. Da vil sånne som Lundesgaard for alvor begynne å snakke om et system som ikke fungerer, et system som må strammes inn og da er vi inne i den dansen der de som vil ta ned velferdsstaten brikke for brikke har gode vilkår.

Rusa på makt?

Det er sommer, mange er enda på ferie, men Oslo-politiet hviler ikke. Ordensmakten skal nemlig ut for å hakke på de svakeste i samfunnet.

I Dagsavisen kan Kåre Stølen berette at han har fått nok. Nok av folk som er ute for å hjelpe rusavhengige. Folk som jobber med helsehjelp, med smittevern og andre lavterskeltilbud. Folk som tar seg tid til å snakke med noen av de vi, samfunnet, har skjøvet aller nederst på stigen. Må man besitte voldsmakt for å bli så brutal?

Det er tid for en ny debatt rundt narkotika, det er tid for en debatt som ikke handler om at noen føler ubehag ved at andres rusproblemer kommer i deres synsvinkel. Jeg tror vi, på mange måter, skal være glade for at vi har et åpent rusmiljø. Ikke fordi det er bra at folk ikke har steder å være, ikke fordi folk fortjener en plass på Plata, men fordi det hindrer oss i å glemme at folk lever slik.

Jeg har tidligere skrevet om dette . Det er så uendelig brutalt å møte den virkeligheten vi tillater at noen mennesker må leve i. Lavterskeltiltakene som finnes trenger massiv utbygging, men når Oslo-politiet viser til, for eksempel, sprøyterommet så må det være mot bedre vitende. Sprøyterommet i Oslo er åpent for inntak fra 0900 til 1500, det er (om jeg ikke husker feil) seks båser for de som bruker rommet. Kapasiteten er sprengt. Når vi i tillegg vet at folk trenger sine doser på andre tidspunkt enn i kontortiden da blir politiets løsning bare dum. Klarer en å gi et fullt tilbud vil vi fortsatt ha folk som ruser seg utenom, men vi må i alle fall begynne der.

Det er forstemmende å se holdningene i politiet vårt. Det er skremmende å se TV-innslag der politifolk, fulle av seg selv og makt, jager folk rundt som de skulle være dyr. Jeg håper justisministeren nå tar seg bryet med å forklare politiet noe om prioriteringer, sunn fornuft og det enkle faktum at alle borgere har krav på respekt, uavhengig av hva Kåre Stølen måtte mene.

Det burde forbys ved lov å gripe inn mot folk som leverer helsetjenester til mennesker. Når en fjerner sykepleiere og frivillige som er på gata for å hjelpe fjerner en siste rest av anstendighet. Det er forjævlig.

Når man bare blir lei seg

Jeg for en tid siden ut sammen med Arild Knudsen fra Foreningen for en human narkotikapolitikk for å lære mer om hvordan norsk ruspolitikk fungerer i praksis og for å se hvordan den virkelige verden forholder seg.

Sammen med ham fikk jeg muligheten til å se på noen av tiltakene som finnes i byen. Kirkens bymisjons prosjekt 24sju. 24sju er en åpen dør for folk som sliter med rus og som kanskje også sliter med psykiske lidelser i tillegg. Her er det mulighet til å hvile, til å få lappet på sår, til å snakke med noen. De som jobber der har massivt engasjement og de kan beskrive et system som slår folk i bakken, som straffer de av oss som ikke passer helt inn i systemet.

Etter å ha pratet med folk på gata og folk som er innom i noen av rustiltakene i sentrum sitter jeg igjen og er forbannet. Vi vet alle at de folkene vi ser nesten hver dag ikke har det bra, at rusmisbruk fører med seg fysiske, psykiske og sosiale problemer. Mange er mennesker som  er sviktet av samfunnet, folk med historier om misbruk, historier om et barnevern som har sviktet.

Jeg lar meg sjelden sette ut av spill, men i møte med denne virkeligheten – som jeg godt vet eksisterer – blir jeg først og fremst bare lei meg, fortvilet og kjenner maktesløshet. Det jeg antok var riktig: Politikken på området fungerer ikke. Det er mye som tyder på at moralisme og forutinntatthet styrer et felt som burde vært styrt av hard realisme og konkrete fungerende tiltak.

Det er derfor vi må bort fra regimer som baserer seg på moralisme, regimer som er mer opptatt av å opprettholde egne fiendebilder enn å gi et skikkelig tilbud til folk som er så utstøtt som vi klarer å gjøre dem. Jeg håper inderlig at Stoltenberg-utvalget får konsekvenser for hvordan vi forstår politikken.

Det  vi må gjøre er å sørge for en tilnærming der det aller første vi gjør er å sørge for at folk kan stå oppreist. Om det fordrer medisiering med heroin, metadon eller annet er det helt fint. Vi skal gi folk styrke og støtte, tilbudene må være tilpasset en utradisjonell hverdag, ikke koblet til kontoråpningstiden. Moral må bort, verden inn. Da kommer vi en vei med denne politikken.

Det er fortsatt folk som, i fullt alvor, mener at sprøyterom er et onde. Jeg forstår det ikke og håper vi nå har vunnet massiv oppmerksomhet og forståelse for en ny linje.

Ønskede misforståelser

Debatten etter lanseringen av Stoltenberg-utvalgets utredning har landet i en strøm av villede misforståelser. Mitt forslag er at vi nå leser rapporten (den er både kort og lettlest) og så debatterer vi det faktiske innholdet. La oss se på noen punkter

Gratis heroin
Dagfinn Høybråten sa det godt i dagens politiske kvarter på P2: ”Det bryter en viktig skanse ved å gjøre heroin til en slags legalisert legemiddel” (her er resten av resonnementet, for ordens skyld, ”så bidrar det til å ta fokus vekk fra det som må være det aller viktigste: å gi sterkt hjelpetrengende rusavhengige et behandlingstilbud som først og fremst har rusfrihet som mål, men som også gir tilbud om bolig, arbeid og aktivitet og hjelp til å komme tilbake til et mer normalt liv.”)

Hva er det Stoltenberg og utvalgets flertall skriver? De vil at man skal bruke heroin som, nettopp, et legemiddel for de aller sterkest rammede. Dette skal være del av det programmet der vi medisinerer rusavhengige for å gi en mer normal hverdag. Det er, skriver utvalget, kanskje snakk om 200 mennesker. Det vil gi mindre jag for å få tak i heroin, det vil gi mindre kriminalitet og det vil gi mindre lidelse. Som om ikke det var nok: syntetisk fremstilt heroin har mindre avhengighetsdannende virkning og det er garantert rent. Frykten for rottegift eller annen møkk er borte. Dette handler om helse, om verdighet og om anstendighet overfor folk som har det fryktelig vanskelig.

Det er uanstendig at Høybråten, og mange med ham, nekter å vurdere dette som en mulig behandlingsform. Det handler ikke om hva som er best for folk, men om hva som passer best i hans forstokkede verdensbilde.

Avkriminalisering
Dette ble selvsagt en debatt om avkriminalisering. Det kan man mene både det ene og det andre om, men hva er det egentlig utvalget sier om temaet?

Utvalget skriver: ”Vi diskuterer ikke legalisering eller avkriminalisering, men praktiske løsninger i forbindelse med utøvelsen av narkotikapolitikken”.

De vil opprettholde et straffesystem i bunn, men vil at samfunnet skal opprette kommisjoner som tilbyr informasjon, oppfølging av eventuelt behandling som alternativ til bøter og fengsel. Bak behandling og oppfølging ligger fortsatt straffebestemmelsene i Legemiddelloven. Det foregår allerede slike forsøk i Norge, Portugal har drevet med det i flere år.

Dette handler om å innse at rene straffereaksjoner for rusbruk ikke fører til noe godt. Det fører unge mennesker inn i fengsel og dårlige miljøer, det fører til gjeldsproblemer og stigmatisering. Det er ikke overraskende om mange flere enn nødvendig havner ut i en svært vanskelig russituasjon fordi samfunnet bruker straff i stedet for oppfølging og behandling. Det er dette Stoltenberg vil til livs. Det er både human, rettferdig og fornuftig.

Sprøyterom
I dag har vi ett sprøyterom i Norge. Det ligger i Storgata i Oslo, har seks timers åpningstid hver dag og er stadig under angrep fra Høyre og FrP i Oslo. Sprøyterommet har ingen overdosedødsfall, de følger opp folk, passer på at det går greit for seg, veileder til og med om dosering og har en faglighet som gir bedre helse for de som benytter tilbudet. Da jeg var innom hadde de over 1 900 registrerte brukere.

Stoltenberg-utvalget vil utvide åpningstiden (man er ikke rusavhengig mellom ni og tre) og de vil åpne røykerom for å vende bruk fra injeksjon til røyking av heroin. De vil videre utvide det helse- og sosialfaglige tilbudet. Alt dette er viktige tiltak, men de går ikke inn i problematikken rundt blandingsbruk og tung rusavhengighet med andre stoffer.

Behandling
Utvalget gir særlig fokus på bolig. Det er et av de viktigste tiltakene man kan gi folk. Når boligsituasjonen stabiliseres, utkastelsesspøkelset fjernes og man sørger for god faglig booppfølging har vi tatt et viktig steg. Det gir en stabilitet som, sammen med god behandling og medisinering, kan gi folk det overskuddet som skal til for å komme ut av rusavhengighet.

I tillegg fremmer utvalget gode forslag rundt egenandeler i helsevesenet for rusavhengige, om egne ungdomsmottak, om god oppfølging etter behandling eller fengsel og om ansvarsdeling mellom psykisk helse og rusfeltet.

Det er all grunn til å ta rapporten på fullt alvor. Sånn debatten utvikler seg nå gjør en rekke aktører det motsatte. Rusavhengige fortjener ikke at det er fordommer, konservatisme og annet tullball som kupper debatten.

Her er lenke til PDFen av rapporten.

Individets rett til å velge fattigdom og undergang

Det er begrenset behov for å skrive noe om dette. Under følger et innlegg fra FrPs Christian Tybring-Gjedde (som har følgende skatteprofil og en far som også har det greit, det kan kanskje forklare litt av det følgende). Det er sakset fra dagens debatt om samhandlingsreformen:

«Så en replikk til representanten Geir-Ketil Hansen: Han sa i debatten tidligere i dag, da han snakket om forventningene til levealder i Oslo – den debatten har man stadig vekk i Oslo bystyre, og den er veldig interessant – at i noen bydeler i Oslo er det 12 år lenger forventet levetid. Vestre Aker er tatt ut, og Sagene har 12 år kortere levetid.

Så lurer jeg på: Er det genetisk? Tror man at det er et langtlivsgen som finnes i Vestre Aker, som man ikke har funnet i noen andre bydeler? Det er neppe det. Er det slik at det er finansielt, slik at det er de som har god råd som lever lenge, eller at de kan kjøpe seg livslengde? Neppe! I så fall ville det være slik at hvis man bodde på Sagene og vant i Lotto, burde man umiddelbart flyttet til Vestre Aker, slik at man kunne leve i gjennomsnitt 12 år lenger. Det hadde vært en greie.

Er det mulig at det skyldes livsførsel? Kanskje det – kanskje det er livsførsel. Da er det jo kosthold, mosjon og livsstil generelt som kanskje gjør at man lever lenger i gjennomsnitt enn andre gjør. Spørsmålet er: Er det politikernes oppgave å få folk til å leve lenger, få folk til å spise epler, få folk til å spise gulrøtter i skolen eller grønnsaker til middag, eller få folk til å slutte å røyke osv.? Er dette politikernes oppgave, eller er det folk flest som må ta ansvar for egne liv hvis man har informasjon nok om dette? Da vil jeg si at det først og fremst er ansvaret til den enkelte. Vi kan legge til rette for visse politiske grep, men vi kan altså ikke tvinge folk til å spise grønnsaker eller slutte å røyke for at de skal leve lenger. Det er et valg folk tar selv, og det har ingenting å si hvor man lever – det er hvordan man lever livene sine som betyr noe.»

Et par punkter kan en koste på seg:

En gutt som fødes på Sagene i dag kan vente å leve til han er 68 år. En gutt som fødes i Vestre-Aker kan vente å leve til han blir 80. Dette skyldes, i følge FrP, at frie enkeltindivider på Sagene ikke spiser epler. Ikke kan vi tvinge dem til det heller.

Det at yrke, utdanning, geografi og inntekt er helt avgjørende for den enkeltes helse burde ikke være en overraskelse. På veeeldig enkelt nivå kan vi si at dersom en har en årslønn på 250 000 kroner så er det vanskelig å kjøpe seg villa på Vindern. Om en arver penger eller har en godt betalt jobb er det lettere. Hvorfor slår det ut? Vel, det er for eksempel fordi at en bolig i rike strøk har littegranne mindre sannsynlighet for å ligge inntil en diger vei som det kjører mange forurensende biler på. Og hva skjer når du bor nært en stor, stor vei, Christian? Jo, da øker sannsynligheten for luftveissykdommer.

Det er ikke sånn at millionjobber vokser på trær, ikke sånn at alle kan velge seg et liv med full konto, sunne omgivelser og tjohei over hekken til naboen. Bare det å være født inn i et hjem som ligger i fysisk dårlige omgivelser gjør noe med din helse, det å vokse opp i et hjem som bare har begrenset med penger gir nødvendigvis mindre til den beste maten. Dårlig kosthold fører til dårligere helse.

Elementært er det. Elementært. Dette vet Christian Tybring-Gjedde. Han vet det og han synes det er greit. Greit at noen folk lever fett mens andre blir sittende med møkka etter eliten. Sånn for å riktig smøre det inn legger han skylda på de frie enkeltindividene som gjør sine individuelle valg helt uten ytre påvirkning. Det er stygt, men det er det sanne ansiktet til Fremskrittspartiet.

Stykkpris på liv

Det er en brutal virkelighet som åpenbarer seg på sykehuset Asker og Bærum. Velferd, helse og til og med levetid for folk er ofret i et system som enten er en merkelig form for massiv systematisk slurv (dersom en velger å tro det beste om systemet) eller en omfattende manipulering med ventelister for å komme seg ut av budsjettproblemer.

Det er snakk om snart to tusen tilfeller av manipulering med tidsfrister. To tusen. Sykehuset har selv meldt inn 47 tilfeller som har fått eller kan ha fått alvorlige konsekvenser for pasientene. Hundrevis av pasienter er hasteinnkalt til undersøkelser siden ballen begynte å rulle.

Når helsen svikter er vi avhengige av et system som tar hensyn til de medisinske forholdene. Derfor har vi en prioriteringsforskrift og en pasientrettighetslov. Her slås grunnleggende rettigheter fast. Det er faglige vurderinger som skal ligge til grunn. Har du kreft skal du ha behandling innen en frist som gir deg best mulighet til å bli frisk, mulighet til å overleve.

Det lukter stykkprisfinansiering og markedsstyring lang vei. Dersom det er sånn at markedsprinsipper og budsjettbalansen fører til at lederne i helseforetak og sykehus er villige til å gå over lik har vi et alvorlig problem. Det er all grunn til å være dypt skeptisk til den modellen som ligger til grunn i helsevesenet. Regjeringen går i alle fall i riktig retning. Rammefinansieringen skal opp til 70 prosent med samhandlingsreformen, høyresiden vil ha stykkprisfinansieringen opp til 60 prosent. Høyresiden vil ha mer av en løsning som kanskje bidrar til at liv ofres. Det er ikke ofte konsekvensene av politikk og politiske valg er så tydelige i Norge…

Hva er samhandling?

I sitt påskenummer smeller Klassekampen til med reproduksjon av en historie som begynner å bli tre uker gammel. Det i seg selv er jo spesielt. Det som gjør det hele en dose mer merkverdig er at en radikal avis sluker det som for lenge siden er avslørt som skuespill.

Normalt politisk arbeid foregår ved at partene snakker sammen. Ved behandlingen av Samhandlingsreformen er opposisjonen invitert til samtaler ved flere anledninger. Dagen det endelig var avtalt et møte for å se hva en kunne enes om innkaller KrF, Høyre og FrP til pressekonferanse i stedet for å møtes for å forhandle.

Noe av konseptet med forhandlinger faller tross alt bort når en går til frontalangrep i stedet. Med et 42-punkts program fullt av forslag, mange av dem hører hjemme alle andre steder enn i innstillingen til Samhandlingsreformen, smeller de løs.

Regjeringspartiene har, på tross av dette, gått i reell dialog med disse partiene. Troen på at en reform kan styrkes om en kan være enige om store linjer sitter tungt i norsk politikk.

Ved et hovedpunkt skilles veiene mellom rødgrønt og borgerlig: regjeringen vil ha mindre stykkprisfinansiering med de skremmende resultatene dette kan gi, Høyre og FrP vil øke andelen Innsatsstyrt finansiering (KrF tok ut dissens på dette helt avgjørende punktet i presseutspillet). På tross av et slikt grunnleggende skille kan en komme til enighet om mangt, men da må en snakke sammen i stedet for å bedrive pressekonferanser over en lav sko.

Så er det jo å håpe at Klassekampen bruker en snutt på den siden av saken også.

Her finnes opposisjonens presseutspill  (PDF)