Kategoriarkiv: Fattigdom

De aller fleste som trenger økonomisk sosialhjelp får det bare en kort stund.

Fakta og fordom

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Statistisk sentralbyrå om at alle mottakere av økonomisk sosialhjelp skulle innskrives i den statistiske årboken. Det var noen journalister der i nærheten, som var ute på internett og holdt vakt over de potensielle nyhetssakene. Med ett stod en konsernets redaktør foran dem. De ble overveldet av en redselens nyhetstrang.

Det kan i alle fall virke som det er sånn det henger sammen, den ene gangen i året vi får ny statistikk over mottakere av økonomisk sosialhjelp. Flere medier har omtalt tallene, nær sagt alle faller for fristelsen til å dra på litt ekstra.

”120 000 lever på sosialhjelp” melder NRK. Som om 120 000 av befolkningen er mottakere av sosialhjelp, året gjennom. Det er selvsagt helt feil. Godt over 20 prosent får bare sosialhjelp i en eneste måned, når det har gått tre måneder er vi nesten på femti prosent. To tredeler har støtte i seks måneder eller mindre.

For hva er økonomisk sosialhjelp for noe? Jo, det er det aller siste sikkerhetsnettet vårt. Det er dit vi kan vende oss når vi ikke har noen andre rettigheter, når krisen rammer. Det er det som skal holde oss på føttene når grunnen raser ut. Det er samfunnets siste skanse mot total ulykke, mot uendelig fattigdom og sult. Sosialhjelpen er det som skiller et sivilisert samfunn fra et som lar de som får trøbbel seile sin egen sjø.

Men sosialhjelpen er utsatt. De som mottar den blir mistenkeliggjort, ledende politikere kappes om å være tøffest i klypa. Her skal det ”stås opp om morran”, man skal ha plikt til aktivitet. Som om det å motta sosialhjelp betyr at man er en slask som ikke gidder å ta et tak.

Høyrepartiene er spesielt opptatt av dette. Aktivitetsplikt, sier de. Markert rynke i panna, rykninger i den moralske pekefingeren. Som om det ikke er mulig å kreve aktivitet i dag. Loven forteller at man kan stille vilkår for å motta sosialhjelp, det kan selvsagt være arbeid. Loven hindrer ingen av høyrekommunene fra å gi folk god aktivitet når de mottar sosialhjelp.

Dette selv om alle med fornuften i behold skjønner at når nesten 22 prosent bare trenger en måned på å komme over kneika så er det kanskje viktigere at de får bruke tiden på å finne seg en skikkelig jobb, i stedet for å tråkke rundt i tvangsarbeid som bare gjennomføres fordi noen politikere har så stort behov for å tøffe seg.

I Norge har vi et system, noen år gammelt nå, for å hjelpe folk til å kvalifisere seg til arbeid dersom de ikke klarer det selv. Det heter Kvalifiseringsprogrammet. Her kan folk få en litt høyere inntekt enn hva sosialhjelpen kan gi dem, mot at de deltar i kvalifisering. Trygghet og kvalifisering sammen. Det funker. I stedet for mer av det, kan vi nå vente oss mer meningsløs aktivitet for aktivitetens skyld, sånn er det når hylet mot å hjelpe folk møter politikere som ønsker noen å tråkke på.

Sosialhjelp hjelper de fleste når det er akutt. Vi betaler vår skatt, vi står i arbeid og deltar i samfunnet. Så er samfunnet der for oss når krisen rammer oss.

Derfor er det så viktig at ikke medienes sløvhet, eller jakt på sensasjon, sammen med høyresidens stadige mistenkeliggjøring av folk som trenger sosialhjelp, får lov til å undergrave det som er der for å redde oss alle når vi ikke har andre steder å vende oss. Derfor er det så viktig å påpeke det når NRK helt feilaktig får oss til å tro at hele 120 000 mennesker lever av sosialhjelp. For det handler ikke om en faktafeil her og der, det handler om å redde sikkerhetsnettet vårt.

Fordi

En rask stemmeforklaring

Fordi jeg vil at mine barn skal vokse opp i et trygt samfunn. Fordi jeg vil at de skal gå i en skole som skjønner at man må trives for å lære, og at man må lære for å trives. Fordi at når man er far til to jenter så vet man at vi trenger skikkelige feminister iStemmeseddel regjeringen for at de skal være sikre på å få leve frie liv.

Fordi mitt parti ikke er et sånt parti som lover at det aldri skal inngå kompromisser, men som heller velger å bruke de stemmene vi får til å jobbe for best mulig løsninger. Fordi vi er mindre opptatt av å være rene å ranke enn å få til politiske resultater vi tror på.

Fordi grønn utvikling aldri kommer til å skje med mindre vi får til rød fordeling, og fordi det er fri fantasi å tro at de økonomiske motsetningene ikke har noen politisk betydning. Fordi vi trenger partier med ærlige svar i alle politiske spørsmål, ikke bare i noen få.

Fordi de økonomiske forskjellene i Norge er blitt mindre, men fordi vi trenger å gjøre dem enda mindre. Fordi vi vet at samfunn med små økonomiske forskjeller er bedre for alle.

Fordi vi har klart å stagge andelen fattige og den er på vei ned, og fordi vi trenger å gjøre mye mer og fordi høyrepartiene og Ap alene kan finne på skrekkelig mye galt.

Fordi vi berget uføretrygden som 300 000 mennesker lever av fra brutale kutt, og klarte å forbedre den for mange. Men fordi vi trenger å hjelpe flere til å skaffe seg arbeid.

Fordi vi har klart å sikre et offentlig helsevesen, og fordi høyresidens privatisering kommer til å føre til sentralisering og mer utrygghet for folk i distriktene.

Fordi vi er for sterkere ytringsfrihet og utvidelse av demokratiet. Fordi vi vet at i Norge må staten bruke penger på pressen for at en virkelig ytringsfrihet skal overleve og utvikles.

Fordi vi riskerer fullstendig privatisering av fiskeressursene våre og fordi vi må kjempe for at kystsamfunnene får leveranser som holder folk i arbeid og verdiskapningen oppe.

Fordi at i et land som Norge kan ikke markedet løse alle mulige spørsmål hvis vi mener alvor med at alle skal ha like rettigheter og rettferdig tilgang.

Fordi de farlige klimagassutslippene faktisk går ned selv om befolkningen øker, men fordi vi trenger å gå enda lenger enn vi har kommet til nå.

Fordi vi trenger at kommunene får bedre råd sånn at velferden kan bestå og forbedres.

Fordi vi trenger et landbruk som kan gi oss trygg mat i en stadig mer utrygg verden.

Fordi jeg synes folk skal få bo der de vil uten at noen kommer for å sentralisere dem.

Fordi vi har fått norske bidrag til utvikling kraftig opp og fordi vi prioriterer makt, velferd og skatt i utviklingspolitikken.

Fordi vi endelig har fått trøkk på studentboligutbyggingen, har laget en studiefinansieringsordning for folk med funksjonsnedsettelser og har fått til prisjustering av lån og stipend etter høyresidens stopp.

Fordi det er viktig for unger å få være med foreldrene sine den første tiden. Begge foreldrene.

Fordi det bare er ett parti som virkelig har sørget for retten til barnehageplass og fordi det bare er ett parti du kan stole på hvis flere opptak og mer kvalitet i barnehagene skal komme på plass.

Fordi vi fikk stoppet høyresidens ville privatskoleeksperimenter og fordi 600 ekstralærere vi har fått på plass penger til nå begynner i de ungdomsskolene som trenger dem mest.

Fordi vi har fikset gratis lærebøker i videregående, frukt til flere elever, leksehjelp og fordi vi må gi bedre stipender til yrkesfagelevene.

Fordi jeg vil at ungene, mine og alle andre, skal ha nok lærere i klasserommene, fysisk aktivitet hver dag og et sunt måltid, fordi vi er på vei med alle de tingene, men må kjempe for å beholde og videreutvikle dem.

Fordi vi har fått til tre store planer mot sosial dumping, doblet fagforeningsfradraget og har styrket retten til heltid kraftig, men også fordi mange fortsatt går til utrygge jobber hos fæle arbeidsgivere.

Fordi homokampen ikke er sluttført.

Fordi kvinner fortsatt utsettes for vold og trenger sterke forkjempere med makt. Fordi de som er mot at kvinner skal bestemme over egen kropp truer retten til selvbestemt abort.

Fordi barnevernet måtte få SV i regjering før den helt nødvendige økningen i antall ansatte startet.

Fordi vi har fått til gratis helsehjelp for alle under 16 år, men trenger å gi det samme til alle barn.

Fordi mange barn som har søkt asyl har fått bli, men fordi Ap, Høyre og FrP ikke må få drive sin brutale politikk i fred.

Fordi jeg vet at de som stiller til valg for SV står opp om morran og at de ikke kommer til å legge seg før slagene er vunnet.

Derfor.

Og la meg legge til:

Fordi mange mennesker fortsatt opplever ufrihet. Fordi religiøse mørkemenn kontrollerer kvinner og barn.

Fordi vi har fått til studiefinansiering for folk med nedsatt funksjonsevne og mange nye og gode tiltak for at flere skal få jobbe, men vi må fortsette fordi mange med nedsatt funksjonsevne ikke får delta i hverdagen, fordi mange nærmest er fanger i eget hjem, fordi kampen for rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse enda ikke er vunnet og fordi terskler overalt i samfunnet hindrer frihet.

Fordi vi har økt antall som jobber for eldre i sykehjem annen pleie og omsorg med over 20 000 mennesker, mens vi vet at høyresiden presterte å redusere antall ansatte på slutten av sin regjeringstid.

(blant uendelig annet)

Norges kaldeste sted

På Veitvet i Oslo sitter det en dame. Hun sitter helt stille. Hun smiler til deg om du ser på henne. Foran seg har hun en kopp. Hun ber om penger. Det er hun som er invasjonen av tiggere, det er hun Arbeiderpartiet og FrP i Oslo jakter på.

By: robertsharpCC BY 2.0

Midt i kappestriden om hvem som er tøffest mot folk som ber om hjelp sitter det mennesker på fortauene. De aller fleste sitter i ro med koppen sin, møter blikket ditt om du velger å møte deres. Noen ganger også et stille ”please”.

Det er jo dette som er den situasjonen som enkelte påstår er ute av kontroll. Tigging foregår i et marked, derfor er det begrenset hvor mange tiggere som oppholder seg på samme sted. Alle som har gått rundt i sentrale gater i Oslo har sett tiggere, både her og der, men noen invasjon? Masser? Tusenvis? Det stemmer bare ikke.

Nå har også nyheten nådd avisene, det er ingen ”invasjon” ingen situasjon som blir mye verre i år enn i fjor, ingen ”solid økning”. Måneder med knallhard debatt, mer og mer aggressive utspill og sterkere og sterkere advarsler har i alle fall vist oss en ting: man trenger ikke å bekymre seg for at Oslo-politikken legger fakta til grunn for sine beslutninger.

Til tross for at virkeligheten er ganske tydelig, vi har en del som tigger, men ingen store mengder, har avisene vært jevnlig besøkt av bilder der politikere med blankpussede sko og glinsende dresser tramper forbi et av disse menneskene som ber om hjelp i en nødens stund. Bildene er klassiske, de er like. Politikerne holder god avstand til den fattige som brukes som illustrasjon, blikket er rettet ned, men ikke direkte på den tiggende. Det er nærmest som de skammer seg fordi de bruker et annet menneskes ulykke på denne måten. Man kan håpe de faktisk kjenner på skammen.

De utenlandske menneskene som tigger i Oslos gater er vår flik av Europas krise og historie. Særlig er romfolk trukket frem. En folkegruppe som er hundset gjennom historien, utryddet i hundretusenvis under forrige verdenskrig og som fortsatt er utsatt for fattigdom og brutal diskriminering. Noen av disse menneskene har valgt turen til Norge, for å be om vår hjelp.

Det er ingen som liker tigging, det skulle jo ikke vært nødvendig. Likevel kommer vi neppe til å komme unna tigging, noen vil alltid være fattige. Det er heller ingen som ønsker at folk skal bo på gata, eller at noen skal måtte gå på do i parken. Nærværet av fattigdom sliter alltid på den som ikke er fattig. Møtet med den som ber om hjelp tvinger oss til å vurdere forespørselen om hjelp, selv den som minst har lyst til å gi kan ikke gå helt tankeløs forbi den som tigger.

Når man leser avisen skulle man tro det var vi som hadde problemer, vi som er velfødde, har arbeid og rimelig trygghet. Man skulle tro tiggingens blotte nærvær ødelegger vår livskvalitet på en sånn måte at det må forbys. Det er virkeligheten snudd på hodet.

Løsningen for politikerne i byen jeg bor i har vært kappestrid i tøff tilnærming. Først tok de fortauene og gatene. Reglene sa nemlig ikke noe om overnatting der. Parkene hadde selvsagt et campingforbud, det kunne de fleste skjønne. Nå skulle de siste stumper av samfunnet få sitt forbud, nåde den som våger en blund på asfalten.

Dette er jaging av de som ikke har noe sted å bo. Likevel påstår politikerne som stod bak forslaget at dette bare var en mindre regulering. Det alle som holdt øynene åpne så var at det var den siste lille fliken som ble ryddet unna. Et ryddig og organisert samfunn må alltid ha rom for annerledeshet, for den som ikke klarer seg i systemet. Derfor må forbud også ha rom for skjønn, åpning for slark. Det hadde man for den som trengte å legge seg nedpå ute i Oslo by. Nå er det over.

Neste steg var Arbeiderpartiets litt hjelpeløse forsøk på å forby tigging uten å forby tigging. Regjeringens politikk er nemlig at det skal være lovlig å be et annet menneske om økonomisk hjelp i nødens stund. Arbeiderpartiet i Oslo foreslo så store forbudssoner at det er jevngodt med et forbud mot å be et annet menneske om hjelp.

Og mens forslagene bølger frem, og nesten hele Oslo-politikken, alle partier fra Arbeiderpartiet, via byrådspartiene, KrF, Venstre og Høyre, til FrP sloss om å være tøffest mot den påståtte bølgen av tiggere så viser det seg altså at flommen bare var en bekk.

I stedet for å rydde opp ved å gi folk et billig sted å sove, en do å gå på og mulighet til å holde seg rimelig ren på en verdig måte velger Oslos politikere å stramme til, å gjøre situasjonen verre. Man velger å skape konflikter mellom de som ber om hjelp og oss som blir bedt om hjelp.

Det finnes vel knapt noe mindre modig enn politikere med rause honorarer som går løs på de aller fattigste. Men sånn er visst politikken blitt, drevet av frykten for å være for bløt mot de som ber oss om en tier.

Og mens bystyret i Oslo er blitt Norges kaldeste sted sitter en dame ved t-banen på Veitvet. Hun sitter helt stille, med blikket rettet ned. Det er visst hun som er problemet.

Den nye hardheten

By: HaPe_GeraCC BY 2.0

”Loven, i sin majestetiske streben etter likhet, forbyr så vel den rike som den fattige å sove under broene, å tigge i gatene og å stjele brød.” Utsagnet er det forfatteren Anatole France  som står bak. Lover kan tilsynelatende se rettferdige ut, fordi alle i teorien behandles likt, men likevel fungere urettferdig. Størst er faren for at likhet gir ulikhet, at rett gir urett, i de lovene som regulerer hvordan hver enkelt av oss lever.

Ofte vil de skjeve utslagene være en følge av at vi som fellesskap ikke har klart å utjevne urettferdige forskjeller enda, at det handler om dårlig arbeid fra de som vedtar lovene. Slike skjevheter kan kanskje være lettere å tilgi, fordi kunnskap om skjevhet vil føre til at det blir jobbet for å rette opp uretten.

Andre ganger lages regler som gir teoretisk likhet, men som i praksis gir ordensmakten lov til å slå ned på former for liv som det velfødde politiske flertall finner ubehagelig. Norske kommuner har mulighet til å lage lokale politivedtekter der opprettholdelse av ro og orden reguleres. I Oslo er disse reglene nå til behandling.

Nylig behandlet finanskomiteen i Oslo nettopp et slikt forslag. På forslag fra Arbeiderpartiet gikk FrP, Høyre, Venstre og Ap inn for å stramme inn reglene for den som sover ute.

Arbeiderpartiets opprinnelige forslag ville forby ”overnatting under broer eller andre konstruksjoner, i motorvogn, i telt, under presenning eller i provisoriske byggverk.” Det er rett og slett slik at Arbeiderpartiet gjør det forbudt for ”så vel den rike som den fattige å sove under broene”. Dette er kriminalisering av fattigdom og en form for renovasjon. Man griper til lovforbud for å stoppe noe man ikke liker.

I behandlingen ble det dannet en jernblokk i Oslo. Høyre, KrF, Venstre, FrP og Ap gikk sammen om et felles forslag, et forslag som sier at I offentlige parker, grøntarealer, friområder, på veier eller plasser i tettbebygd strøk er overnatting, camping, telting eller lignende forbudt, uten særskilt tillatelse fra kommunal myndighet.”

I prinsippet en nøytral bestemmelse, men sannheten er jo at det bare er fattigfolk som rammes. Politi og politikk burde jobbe for verdige muligheter og anstendige boforhold for alle. Men medmenneskelighet og anstendighet ofres i konkurransen for å fremstå tøffest. I enden av sommeren er det nemlig valg.

Ifølge ordboka er det å tigge at noen ”ber tynt om” eller ”bønnfaller”. Fra nå av skal de som ber tynt om økonomisk hjelp like mye be tynt om politiets nåde. Om ikke den fattige innretter seg forskriftsmessig skal det å søke søvn på et sted som ikke tilfredsstiller maktelitens forskrifter straffes med bøter.

Oslos maktelite perfeksjonerer det Anatole Frances sarkasme ble laget for å ramme: Det blir like forbudt for rik som fattig å sove under broen eller tigge i gatene, og det rammer like skjevt som i et historisk Frankrike. Dette visste Oslos politiske flertall godt når bystyret – varme og mette etter en god middagspause – kom tilbake til salen for å forby det å sove ute.

Mens bystyret vedtar å forby de livene fattige lever betales hver enkelt av dem 5 176 kroner, kun for dette ene møtet.

Oslos politikere – som i dag også behandlet en sak om ”Oslo Extra Large” – mener at fattigdom er et ordensproblem, at det er viktigere å bekjempe fattige enn å bekjempe fattigdom.

Vi har et byråd som nekter å ta ansvar for å sikre anstendige tilbud. Et byråd som heller enn å hjelpe til med noen toaletter ønsker å bruke kommunalt ansatte for å plukke opp avføringen til folk som ikke hadde en do å gå på.

Det er ingen som liker tigging og eller som ønsker seg mer av det. Samtidig må et godt samfunn tåle både forskjellighet og mange ting man ikke liker. Så lenge fattigdom finnes må mennesker med gode liv må tåle å se den.

Norge har mange skamfulle kapitler i historien knyttet til minoriteter som er blitt hundset rundt og behandlet dårlig. Kunnskapen om historien gjør at det burde ringe en bjelle hos enhver med politisk makt når man behandler et forslag der konsekvensen er at politiet kommer til å bruke sin tid og sine ressurser til å forfølge fattige som sover, i stedet for å beskytte dem.

I stedet for å forby søvn burde Oslos politikere søke om penger til å opprette nye overnattingsmuligheter der fattige kan overnatte for en billig penge. Man kan alliere seg med gode krefter og sørge for at både renovasjonsproblemer og rent sanitære forhold løses på en god måte, både for tiggere og for den øvrige befolkning.

For mange politikere, ikke minst Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre, KrF og Høyre i Oslo, er det nå på høy tid å ta en rast i bakken, puste godt inn og tenke seg nøye om. Kan hende er de i ferd med å trå alvorlig feil, til tross for historiens lærdommer.

Vi trenger ikke mer religion

I dag skriver Norsk luthersk misjonssamband, på NRK ytring, at de vil opprette en kristen privatskole i Groruddalen.

Det er ikke mer religion vi

By: Municipal Archives of TrondheimCC BY 2.0

trenger vi som bor i Groruddalen. Det vi trenger er trygge og gode lokalmiljøer. Vi trenger skoler som er faglig solide og som bidrar til at ungene våre er trygge og lærer det de skal. De fleste av oss har det helt fint der vi bor, men vi mangler ressurser i skolene, vi trenger gode kollektivløsninger og en kommune som stiller opp når det trengs.

Vi trenger fellesskap, ikke enfold. Derfor er det bare en bakdel at misjonsfolket kommer trekkende med en religiøs privatskole. Osloskolen har store utfordringer. Vi har et byråd som velger å kutte i bevilgningene til skolen gjennom å senke bevilgningene for nye elever. Dermed blir skolene dårligere og pengene som skulle gått til å hjelpe de som trenger ekstra norskopplæring ender med å brukes å sikre et minimumstilbud til alle elevene i stedet.

Jeg kunne ønske meg større ressurser til skolene våre, og jeg kunne ønske meg at det virkelig ble lagt inn ressurser for å hjelpe de elevene som strever med norsk, eller andre fag.

I stedet brukes tiden på test etter test, kutt etter kutt. I stedet for at alt skal telles hele tiden kunne vi kanskje heller konsentrere oss om det som teller: fremtiden til ungene våre.

Jeg sitter selv i driftsstyret på en skole. Ressursene Høyre, Venstre og KrF tildeler oss strekker rett og slett ikke til. Det gjør at mange elever nok går gjennom skolen med mindre oppfølging enn de skulle hatt. Det handler ikke om verken rektorer eller lærere som ikke gjør jobben sin, det handler om at Oslo prioriterer dårlig kommuneøkonomi og luftige OL-søknader i stedet for å gi penger til skolene.

Vi kunne trengt en skikkelig dugnad. En dugnad der befolkningen sier ja til å ruste opp Osloskolen gjennom at de som har aller mest bidrar litt mer til fellesskapet gjennom eiendomsskatt. Vi kunne sørget for gode arbeidsforhold for elever og lærere, vi kunne gitt spesialundervisning og norskopplæring for de som trenger det mest. Men byrådet er mest opptatt av at mye skal ha mer, og at rikfolk skal slippe billig.

Det kan være trange forhold for fellestjenestene mange steder, men om byrådet lar en elev gå gjennom skolen uten at å få den hjelp han eller hun trenger har det samme byrådet vært en aktiv medskyldig i å gjøre et helt liv vanskeligere enn det burde vært.

Oslo skulle prioritert elevene. Oslo skulle særlig prioritert elever kanskje ikke kan norsk godt nok. En kristen privatskole, som kommer til å flytte flere hundre elever fra fellesskap og inn i privatskoler, er nok et steg på veien mot et dårligere tilbud for alle oss som ikke vil la religiøse få styre hvordan skoledag og hverdagsliv skal organiseres.

Misjonssambandet sier at «noen må lære ungene de ti bud». Det er helt greit at de vil det, men religion bør være en privatsak. Foreldre kan sende ungene til søndagsskoler eller selv undervise dem i de religiøse forestillingene de synes ungene bør lære om.

Hvis Norsk Luthersk Misjonssamband virkelig mener alvor med at hensynet til mangfold er viktigst så må de legge privatskoleplanen i skuffen. Vi har nemlig bruk for alle gode krefter til å skape gode skoler for alle barna i dalen, ikke bare for noen få utvalgte.

I tåkeheimen, lukt på vei til helvete

Det må gå hardt for seg under etikkstudiene ved Universitetet i Oslo. Stipendiat Ole Martin Moen har rotet seg så langt inn i teoritåka at enhver videreføring av hans logiske tankerekker vil føre oss alle lukt til helvete.

By: Lali MasrieraCC BY 2.0

Det er nemlig slik, ifølge stipendiaten, at dersom man gir penger til en som, på gaten, ber om din hjelp så har man forfeilet sitt mål: Et sted i verden sitter det nemlig en annen som trenger din hjelp mer.

Den logiske følge av denne doktrine er jo at den samvittighetsfulle sykepleier må legge fra seg den skadde for å dø; et sted ligger nemlig en som er verre stilt. Vi kan ikke stoppe der heller, blomsten i stuevinduet får tørste, et sted i verden står nemlig en annen plante mer tørst. Sånn kan soga fortsette, skal man følge den etiske rettsnor fra Moen.

Debatten om hvem som skal kunne be om hjelp, og ikke be om hjelp, har gått langt i dette landet. Den har gått så langt at kald tåke har lagt seg dypt ned i sinnene. Vi har politikere, fra forskjellige partier, som morskt marsjerer forbi tiggere med blankpussede sko og pene jakker for å avbildes i avisen. Strenge budskap, lange pekefingre. Vi har fått en tone og en holdning som kan bringe oss til et farligere sted, et sted der menneskeverdet kanskje forsvinner. Det er vanskelig å se om den ytterste nøds etikk, eller hva man skal kalle Moens teorier, tar opp i seg avhumaniseringen som er i ferd med å ramme de som ber om økonomisk hjelp i en stund av økonomisk krise og nød.

Mens Moen teoretiserer fra sitt kontor lever folk under uverdige forhold. Folk sulter og sliter. Ingen av oss kan bidra med alt for alle. Men når en tier i koppen går fra å handle om konkret støtte til et enkeltmenneske, og kanskje det samme menneskets familie, til å være en teoribefengt øvelse om hvor den ultimate lidelse er å finne slik at skillingen kan treffe helt riktig, er intet annet enn et blindspor.

Her finner du innlegget fra etikk-Moen i Aftenposten.

I tilfelle forvirring: «Lukt» som i beint eller rett, ikke som i duft. Mer i ordboka.

Sykemeldt horekunde dropper sommerjobb

Når det er påske er det god tid til å følge nyhetssendinger. I går fikk vi se tre eksempler på hvordan mediene roter sammen en grøt av elendig statistikk, politisk grums og annet tullball til saker med en klar politisk misjon. La oss ta en titt på den sykemeldte horekundens sommerjobb.

Sykemelding
NRK kjører på med en sak om at det onde folket svindler NAV for 2 milliarder sykemeldingskroner hvert eneste år. Dette er basert på en rapport fra Proba samfunnsanalyse.

Disse milliardene er basert på følgende konklusjon fra analysefolket: «Det er over 50 % sannsynlig at misbruket av sykepenger (…) ligger på minst 6 % av utbetalingene.» Dette igjen er basert på intervjuer med 375 ansatte ved Nav lokalt eller Nav forvaltning som gir sine antagelser om svindel på sykepenger. Disse antagelsene forelegges et ekspertpanel bestående av 6 Nav-ansatte, en fastlege og en forsker. Disse åtte menneskene gjør så sine egne antagelser.

Den ene av dem mener at halvparten av alle utbetalinger er svindel. Det følger en lang gjennomgang om hvorvidt dennes utbrudd skal tas med i grunnlaget. Til sist konkluderer ”analysen” med at det er 86 prosent sannsynlig at svidel av sykepenger ligger på mellom 2 og 28 prosent av utbetalingene.

Oppslag som dette, basert på sviktende fakta med bryske politikere som sier at grepet må strammes er med på å undergrave velferdsstaten. Den gir høyresiden vann på det hjulet som har gitt brutale forhold i Sverige. De skaper et bilde at noen som snylter på fellesskapet, noen som snylter på ”skattepengene våre”, noen som vi må ta. Disse noen blir grunnlaget for å foreslå innstramninger på sykelønn og trygder. Disse noen, som analysen mener å finne, er de som stjeler fra oss. Det er på grunn av dem vi må få karensdager, midlertidige ytelser og alle disse grepene som har ført til så mye ulykke og fattigdom i vårt naboland.

Det er åpenbart at en må ha gode systemer og oppfølging for å ta svindel. Det er imidlertid ingen grunn til å tegne fanden på veggen, det skaper bare grobunn for krefter som vil ta ned velferden.

Sommerjobb
VG bidrar med en sak som sier at en av tre ungdommer nekter å ta seg en sommerjobb. Det er selvsagt alarm og ungdommens sløvskap kommenteres av forbrukerøkonomer i DNB (som bestilte undersøkelsen for å få gratisreklame – gratulerer med det) og direktører i NHO og HSH.

Undersøkelsen tar for seg skoleelever og studenter over 15 år. Av disse sier altså 70 prosent at ser for seg at de skal ha en sommerjobb i år. Sett at det er snakk om aldersgruppen 15 til 25 år.

364 000 i gruppen 16 til 24 er registrert i arbeidslivet (i arbeid eller ledige). Totalt finner vi 580 000 mennesker i gruppen. Da skulle det være, om vi forenkler litt, litt over 200 000 unge som er klare for sommerjobb. Om DnBs undersøkelse holder vann ønsker 140 000 unge sommerjobb.

I følge Nav hadde de 9400 sommerjobber ledige. Om alle disse 140 000 ungdommene får sommerjobb er det kjempebra. Så er det mange som har ferie i ferien. Det er lett å være enig med NHO-Bernander i at sommerjobb er en smart investering, men å utlede at ungdommen er sløve uten å ha sett på historiske tall (jeg finner ingen i farten) eller å ta inn over seg at 70 prosent vil forsøke å skaffe seg arbeid er ganske mange (yrkesfrekvensen i Norge ligger rundt 80 prosent i gruppen 15 til 64 år).

Horekunder
Så er det TV2 da. De siste to dagene har kanalen drevet kampanjejournalistikk mot loven som forbyr kjøp av sex. De intervjuer en som har vært horekunde i 30. Dette sjarmtrollet sier at han mener han gjør en god gjerning med sine sexkjøp fordi kvinnene er fattige og ”95 prosent gjør det helt frivillig”.

I tillegg viser TV2 til at det er ganske få som blir tatt og bøtelagt etter loven. Dermed mener TV2 og Høyre at må loven oppheves. Deres bevisførsel ligger altså i en gammel gris som har kjøpt sex i 30 år. Logikken er at mange bryter forbudet og dermed må loven bort. Jeg lar være å dra sammenligningen med fartsgrenser som brytes uten at folk blir tatt.

Så kommer det en harang der en sier at sexkjøpsloven ble innført for å gi prostituerte bedre vern og oppfølging. Nei, TV2, den ble innført fordi det å kjøpe seksuelle tjenester er galt, det innebefatter ofte menneskehandel og innebærer risiko for de som må selge kroppen sin. Så er det svært viktig med god oppfølging, godt hjelpeapparat, gode muligheter til å komme seg ut av prostitusjon og sikkerhet for at samfunnet stiller opp for ofre for menneskehandel. Det er imidlertid ikke sånn at forbudet mot kjøp henger sammen med hjelpetilbud direkte. Det er heller ikke sånn at røykeavvenningsprogrammer henger sammen med røykelovgivningen, men de kompletterer hverandre.

Hvorfor i all verden bruker ikke TV2 energien sin på å gå løs på hjelpetlibudet, behandlingen av ofre for menneskehandel eller på å gå bak kulissene: hvordan er livet som prostituert egentlig er. Eller kanskje på hvordan politiet prioriterer sine ressurser?

Om det er politikk som driver disse oppslagene eller om det er journalistisk sløvskap er det litt vanskelig å få øye på. Politikk handler om å eie virkeligheten, eie sannheten. Det er den som får medienes gehør for sin tolkning av statistikk og analyse som vinner en sak. Mediene har et tungt ansvar å forvalte, gårsdagen var en dårlig dag.

Høyres prøveballong?

Verdens gang bidrar jo ikke alltid med den mest fengende litteraturen. I dag slår avisen til med en kronikk fra en Høyre-politiker fra Gamle Oslo med følgende innhold: er du feit får du betale helseutgiftene dine selv. Underlaget er at kronikøren har kommet til at overvekt og en del andre livsstilssykdommer er så selvforskyldt at selveste velferdsstaten kommer til å bukke under for vekten av de overvektige.

Det er interessant at det er nettopp overvekt som fanger interessen. Det er klart vist at overvekt både har elementer av arv og miljø. Det er ikke interessant for denne Lundegaard. Feite folk er late, sier han. Det er ikke komplisert å skjønne at vi alle må ta ansvar for egen helse og at det er viktig at hver enkelt gjør det man kan. Det er imidlertid langt derfra over til Lundegaards forunderlige verden.

Her står nemlig selvmotsigelsene i kø. La oss se på noe av det:
1. Feite (eller «fete» som Lundegaard skriver) har selv skylda og bør derfor betale selv. Dette er interessant, følgespørsmålet blir nemlig: hvor stopper vi og hvordan avgjør vi hva som er selvpåført? Hva om vi går ut på glattisen uten brodder under skoene? Når jeg blir påkjørt av en bil, skal vi se på hvem som hadde skylden før vi avgjør hvor regningen går? Gitt at Lundesgaard går med på at fedme og biologi kan ha en sammenheng: skal vi inn på kjøkkenet til folk for å sjekke om kiloene er selvpåført på en uansvarlig måte?

2. Først spør Lundesgaard om ikke folk som har livsstilssykdommer bør betale selv. Så viser han til folketrygdens 300 milliarder. Som om dette var penger til behandling av livsstilssykdommer. Han hopper glatt over alderspensjon (128 milliarder) foreldrepermisjon og engangsstønad (ca. 15 mrd), barnetrygd (ca. 15 mrd), enslige forsørgerer (4 milliarder), dagpenger til arbeidsledige (13 mrd).

Når Lundesgaard er ferdig med anklager og moralisering mener han det kommer til å komme et opprør mot skattesystemet som følge av alle de feite folkene som grafser til seg av sykebudsjettene. Dette mener han skal løses ved å tvinge folk til å betale selv.

Helseproblemer, også overvekt, har en sterk sosial skjevfordeling. Dersom de sosiale helseforskjellene ble utjevnet til et nivå som tilsvarer de høyt utdannede regner Folkehelseinstituttet med at over 10152 dødsfall som følge av vanlige hjertesykdommer ville vært unngått. Hvert eneste år. Tilsvarende tall for alle sykdomsgrupper er 43 132 mennesker. Barn i arbeiderklassefamilier har vesentlig større sannsynlighet for smertesykdommer. Forskjellene er så store at vi snakker om mange års forskjell i forventet levealder mellom øst og vest i Oslo.

Med dette bakteppet er det bare en løsning: vi er nødt til å løse problemene i fellesskap. Det skal vi både fordi det er til beste for den enkelte og fordi det er til beste for fellesskapet.

Når man, som Lundesgaard foreslår, fjerner det offentliges ansvar for sykdommer, tilstander og problemer som rammer tungt sosialt skjevt oppnår man at de menneskene, barn og voksne, som aller mest trenger tilgang til helsetjenester ikke benytter dem. Det er forferdelig for de det gjelder. Folk blir sykere, får lavere livskvalitet, de får kanskje problemer med å holde på arbeid og kan få dårligere psykisk helse. Det er en oppskrift på dårligere kår.

Med dette på plass vil de samme menneskene som man har presset ut av helsevesenet ha større behov for offentlige tjenester. Da kan vi snakke om innhogg i trygdebudsjettene, om vesentlig flere som står utenfor arbeidslivet og som vil ha behov for offentlige ytelser. Da vil sånne som Lundesgaard for alvor begynne å snakke om et system som ikke fungerer, et system som må strammes inn og da er vi inne i den dansen der de som vil ta ned velferdsstaten brikke for brikke har gode vilkår.

Riktige universelle milliarder

Blåfolkets fortropper (Unge høyre og FpU) er ute med sin vanlige «vi må bruke pengene på de som trenger det». NRK sluker agnet og lager sak med tittelen Et forsvarsbudsjett til barnefamiliene. Det er mye politikk i dette, men det mest imponerende er hvordan NRK ikke evner å ta til seg at overføringer til barnefamiliene er en del av et stort system. Skikkelig stort.

Hvorfor skal vi gi penger til folk som ikke trenger dem, spørres det. Barnetrygden gir jo akkurat det samme til fattig og rik. Underliggende er sannheten om at mange barnefamilier selvsagt ikke trenger å få utbetalt 970 kroner per barn hver eneste måned. Det ender rett og slett med at pengene går i det store sluket eller at foreldrene sparer pengene til en gang barnet trenger dem mer. Umiddelbart klinger det jo logisk at rikingene ikke skal få penger fra staten, de trenger dem jo ikke. Utfordringen er bare at det ikke er her problemet ligger, og da faller Rikskringkastingen av, vi kan nemlig gi masse penger til alle hvis vi vil. Spørsmålet er jo hvordan vi bruker skattesystemet til å balansere dette.

Dersom en har en inntekt på 200 000 kroner i året betaler en ikke voldsomt mye skatt i forhold til en inntekt på 700 000 kroner. Det betyr at den høytlønte betaler ganske mye skatt i forhold til de 970 kronene personen får utbetalt mens personen med 200 000 kroner betaler mye mindre skatt. Innenfor dagens system kunne vi, sånn sett, økt den progressive beskatningen ganske mye i topp samtidig som vi finansierte en økning av barnetrygden. Fordi folk får pengene direkte tilbake økes ikke det generelle skattenivået, men pengene bidrar til omfordeling. I tillegg vet vi at behovsprøving er en mye vanskeligere øvelse, det er alltid noen som faller mellom to stoler. Universelle ordninger har også den klare verdi at vi alle merker at velferdsstaten fungerer. Det er helheten rundt barnetrygd, det er det som gjør den fornuftig og det er det verken NRK eller blåungdommen skjønner.

På akkurat samme måte får vi alle, i utgangspunktet, likt skoletilbud, like helsetilbud (egenandeler er et problem) og like barnehagetjenester. Essensen er at vi bruker universelle ordninger på utgående og behovsprøver på inngående gjennom et progressivt skattesystem.

Tryggere by!

Oslo SVs fylkesstyre har satt ned en arbeidsgruppe for en tryggere by. Spennende prosjekt dersom man skrider til verket med en radikal tilnærming. Gruppen har levert, fylkesstyret har behandlet. Nå er det tid for endelig behandling av saken i representantskapet.

Fylkesstyret, med unntak av noen dissenser her og der, har vedtatt en uttalelse som ikke henger sammen, som utelater sentrale spørsmål og som forsøker å være tøff i trynet. Uttalelsen ser ut som om den tar mål av seg å tøffe opp Oslo-laget foran en valgkamp mot en høyreside som har skodd seg med Carl I. Hagen.

Her er mange gullkorn:
- «Trygghet i det offentlige rom er en viktig forutsetning for folks generelle trygghetsfølelse» (skarp analyse)
- Fylkesstyret vil at et nytt kommunalt lett-politi skal få nye oppgaver. De sprøeste eksemplene er billettkontroll og parkeringsvakt. Vi skal altså tillegge politimyndighet til småoppgaver.
- «Men Oslo har ikke plikt til å ta i mot et ubegrenset antall utenlandske tiggere» (er det SV dette? Hva mener de egentlig? er tigging et lovmessig problem? et ordensproblem? for et sosialistisk parti også?)
- Uttalelsen vil oppheve nasjonale regler for skjenketider, synes fylkesstyret at vi skal ta fartsgrensene også?
-Uttalelsen antyder at politiet bruker ressursene sine feil når de tar folk som drikker i parken, problemet for fylkesstyret er bare at politiet ikke driver med sånt (hvorfor skal vi, fylkesstyret, fikse ting som ikke er et problem?).
- Hele alkoholkapittelet nevner ikke næringsetaten.
- Vil utvide åpningstiden for sprøyterommet, men sier ikke noe om kapasitet.
- Digert kapittel om narkotika, men ikke et ord om Oslo-politiets latterlige forfølging av folk som driver helsehjelp og svært lite generelt om den viktige frivillige innsatsen på feltet.

SV må jobbe med trygghet, med kriminalitetsforebygging og temaer i dette omlandet. Det gjør vi ikke ved å late som om vi er tøffere enn toget. SV må jobbe med dette på en måte som viser klar forståelse for de forskjellene i samfunnet som går løs på disse klasseforskjellene for å få til endring og trygghet. Det hjelper ikke å legge et år på strafferammen for vold dersom vi ikke går løs på årsaker til vold.

Populisme har det kjedelige trekk at en må gå til det ekstreme for å få det til å funke. Det er flere partier som alltid vil være villige til å være råere, tøffere og galere enn det Oslo SV kan, da er det kanskje mer intelligent å velge andre veier.