Kategoriarkiv: Demokratiet

Frihet for hvem?

For en sosialist er det lett å være enig i Torbjørn Røe Isaksens tre prinsipper for tillitspolitikk, men hvordan harmonerer Høyres frihetspostulater med Høyres virkelige politikk?

Ifølge kunnskapsministeren finnes det tre prinsipper som ligger til grunn for Høyres grunnleggende tillitsfulle politikk. Det første er at staten og politikere ikke skal blande seg i avgjørelser andre kan gjøre like godt. Den neste er å bygge opp under sivilt samfunn og frivillighet. Den tredje handler om at folk selv kan ta avgjørelsene som omhandler dem selv.

Hvordan kan Høyres kunnskapsminister, i fullt alvor, tørre å snakke høyt om tillit til enkeltmennesket mens Høyre i Oslo finner det riktig å avgi sentralt dekret om foreldrenes håndtering av barnas skolegang?

I Osloskolen er det nemlig sånn at «festpregede» begivenheter ikke gir mulighet til å ta en dag fri. Når oldemor i Nord-Norge feirer 90 år kan man ikke ta en dag fri for å rekke frem til feiringen, sånt kan nemlig ikke «ansvarlige og oppegående borgere» selv vurdere, når man bor i en ekte høyrekommune. Den dagen oldemor ikke lenger er blant oss og skal begraves har imidlertid samme Høyre bestemt at disse «ansvarlige og oppegående borgere» kan gis tillatelse, fra Høyre, til å ta fri. Min rett til å bestemme hvorvidt mine unger kan ha god læring i å møte eldre i slekten sin er for mye frihet for Høyre. Min vurdering av om en dag fravær er greit er greit for mitt barn, er for mye frihet for Høyre. Partiet som snakker om tillit til ansvarlige og oppegående borgere.

Også i sosialpolitikken er det visst ikke sånn at «lokalsamfunnet kan skjøtte» politikken. Dermed kan de ikke få «tillit til å gjøre det». Her skal Høyre nemlig utgi sentralt, statlig dekret om at mottakere av sosialhjelp skal i aktivitet umiddelbart, samme hva situasjonen måtte være. Med SV i regjering var tonen en annen. Vår inngang til dette var at kommunene selv måtte få tillit til å vurdere dette, til å møte det enkelte individ, til å finne riktig hjelp. Lovverket gir full rett til å pålegge aktivitet, dersom den lokale vurderingen tilsier at det er beste medisin. Det er det som er tillit, i motsetning til hva Røe Isaksens parti varter opp med.

For de som følger litt med på den praktiske politikken blir det raskt klart at Høyres «prinsipper» om tillit kun er hjemmehørende i festens taler, ikke i den praktiske virkelighet. Tillit for Høyre, kan man kanskje si, er noe folk med høy inntekt fortjener, mens folk flest tydeligvis visst ikke sitt eget beste når Høyre bestemmer.

Når bjelken i eget øye blir såpass monumental som den Høyre har pådratt seg da blir det vanskelig å se egne selvmotsigelser klart. I stedet for å skrive lange artikler i avisen om tillit burde Høyre og Røe Isaksen gjøre et forsøk på å praktisere det.

Men hvem er oppdragsgiveren?

Allerede før Høyre har klart å stable på beina en regjering har lobbyistene spist seg inn på statsministerens kontor. Nå er nemlig Julie Brodtkorb hentet inn. Hun har gått fra en sentral posisjon i Høyre, via å drive lobby for penger før hun nå er tilbake som nærmeste medarbeider til landets neste statsminister.

I dag kom nyheten om en overgang andre vei. Denne gangen er det Høyres pressesjef som gis tilbake. Det er klart det er lukrativt for First House å hyre en med tett og direkte kontakt med den nye statsministeren.

En pressesjef i Høyre må åpenbart ha vært tett på planleggingen av en ny regjering, og som kjenner den kommende statsministeren godt, er fin salgsvare for et byrå som vil ha flere kunder. Ingen av oss kommer til å vite hvor tett på høyreledelsen og statsministeren den avgåtte pressesjefen kommer til å være i årene som kommer. Kundeliste og telefonlogg er hemmelig.

Hos First House skriver de nettsiden full om «diskresjon», «konfidensialitet» og om at alle som jobber der plikter å «avklare og rapportere alle former for styreverv, eierinteresser, kjøp og salg av aksjer og opsjoner til daglig leder i First House.» Moralens vokter er altså en leder som selvsagt blir rikere av at rådgiveren får flere oppdrag.

Julie Brodtkorbs JKL er heller ikke spesielt interessert i å få lys på virksomheten sin: ”JKL har ingen offentlig kundeliste. Våre kunder får selv velge om de vil fortelle at vi er deres rådgivere. Vi arbeider ofte med oppdrag der vi betros sensitiv eller hemmelig informasjon. Derfor har alle våre konsulenter taushetsplikt, og det er vår policy aldri å kommunisere om våre kunder eller enkeltstående oppdrag.»

Når Høyre nå ser ut til å klare å stable en regjering på beina blir Julie Brodtkorb statssekretær på statsministerens kontor. Den samme Brodtkorb har altså forpliktet seg til aldri å kommunisere om sine kunder eller om enkeltstående oppdrag. Det norske folk får en helt sentral medarbeider på statsministerens kontor som har hemmelige oppdragsgivere.

Som statssekretær på statsministerens kontor vil Brodtkorb ha tilgang til informasjon om nær sagt alt som foregår i den norske regjering. Hun kan stikke fingrene bort i alle mulige saker, og er den personen i Norge som har best tilgang til statsministeren. Vi aner ikke hvem som betalte lønnen hennes, men vi vet at hun kan påvirke «alle» saker i regjeringen.

Det har vært en stor diskusjon om sentrale folk fra regjeringsapparatet og Stortinget som går til lobbybransjen. Når folk går fra å jobbe i regjeringsapparatet har man i det aller minste fått på plass en karanteneordning som gjør at folk ikke nødvendigvis får lov til å begynne i lobbystillinger direkte.

Det hjelper noe på vei. Fordi kunnskap om konkret politikk ofte er ferskvare så bremser karantene risikoen. Det betyr på ingen måte at alle overganger er uproblematiske, lobby handler vel så mye om personlig og fortrolig tilgang på maktpersoner. Bransjen selger kunnskap om prosess og kontakter mer enn konkret sakskunnskap.

Motsatt vei synes det ikke å være noen grenser. Helt uten debatt går folk, med hemmelige kundelister, rett inn i samfunnsavgjørende maktposisjoner. Ingen kundelister fremlegges, pressen har ingen mulighet til å gå spørsmål om interesser og habilitet skikkelig etter i sømmene.

Dette kan egentlig være ganske enkelt. Lobbyister som har hemmelige kundelister bør være avskåret fra å bli statsråder, statssekretærer eller politiske rådgivere for regjeringen, i det minste med mindre de fullt ut offentliggjør sine kundelister sånn at vi kan være trygge på habiliteten deres. Om listene ikke legges på bordet må disse posisjonene ganske enkelt være uaktuelle for dem.

Hva Julie Brodtkorb angår må Erna Solberg sørge for at hun avslører sine kunder før hun skal inn i regjeringsapparatet. Hvis ikke hefter det for alvor usikkerhet om hvilke interesser som styrer prioriteringene ved statsministerens kontor.

Fordi

En rask stemmeforklaring

Fordi jeg vil at mine barn skal vokse opp i et trygt samfunn. Fordi jeg vil at de skal gå i en skole som skjønner at man må trives for å lære, og at man må lære for å trives. Fordi at når man er far til to jenter så vet man at vi trenger skikkelige feminister iStemmeseddel regjeringen for at de skal være sikre på å få leve frie liv.

Fordi mitt parti ikke er et sånt parti som lover at det aldri skal inngå kompromisser, men som heller velger å bruke de stemmene vi får til å jobbe for best mulig løsninger. Fordi vi er mindre opptatt av å være rene å ranke enn å få til politiske resultater vi tror på.

Fordi grønn utvikling aldri kommer til å skje med mindre vi får til rød fordeling, og fordi det er fri fantasi å tro at de økonomiske motsetningene ikke har noen politisk betydning. Fordi vi trenger partier med ærlige svar i alle politiske spørsmål, ikke bare i noen få.

Fordi de økonomiske forskjellene i Norge er blitt mindre, men fordi vi trenger å gjøre dem enda mindre. Fordi vi vet at samfunn med små økonomiske forskjeller er bedre for alle.

Fordi vi har klart å stagge andelen fattige og den er på vei ned, og fordi vi trenger å gjøre mye mer og fordi høyrepartiene og Ap alene kan finne på skrekkelig mye galt.

Fordi vi berget uføretrygden som 300 000 mennesker lever av fra brutale kutt, og klarte å forbedre den for mange. Men fordi vi trenger å hjelpe flere til å skaffe seg arbeid.

Fordi vi har klart å sikre et offentlig helsevesen, og fordi høyresidens privatisering kommer til å føre til sentralisering og mer utrygghet for folk i distriktene.

Fordi vi er for sterkere ytringsfrihet og utvidelse av demokratiet. Fordi vi vet at i Norge må staten bruke penger på pressen for at en virkelig ytringsfrihet skal overleve og utvikles.

Fordi vi riskerer fullstendig privatisering av fiskeressursene våre og fordi vi må kjempe for at kystsamfunnene får leveranser som holder folk i arbeid og verdiskapningen oppe.

Fordi at i et land som Norge kan ikke markedet løse alle mulige spørsmål hvis vi mener alvor med at alle skal ha like rettigheter og rettferdig tilgang.

Fordi de farlige klimagassutslippene faktisk går ned selv om befolkningen øker, men fordi vi trenger å gå enda lenger enn vi har kommet til nå.

Fordi vi trenger at kommunene får bedre råd sånn at velferden kan bestå og forbedres.

Fordi vi trenger et landbruk som kan gi oss trygg mat i en stadig mer utrygg verden.

Fordi jeg synes folk skal få bo der de vil uten at noen kommer for å sentralisere dem.

Fordi vi har fått norske bidrag til utvikling kraftig opp og fordi vi prioriterer makt, velferd og skatt i utviklingspolitikken.

Fordi vi endelig har fått trøkk på studentboligutbyggingen, har laget en studiefinansieringsordning for folk med funksjonsnedsettelser og har fått til prisjustering av lån og stipend etter høyresidens stopp.

Fordi det er viktig for unger å få være med foreldrene sine den første tiden. Begge foreldrene.

Fordi det bare er ett parti som virkelig har sørget for retten til barnehageplass og fordi det bare er ett parti du kan stole på hvis flere opptak og mer kvalitet i barnehagene skal komme på plass.

Fordi vi fikk stoppet høyresidens ville privatskoleeksperimenter og fordi 600 ekstralærere vi har fått på plass penger til nå begynner i de ungdomsskolene som trenger dem mest.

Fordi vi har fikset gratis lærebøker i videregående, frukt til flere elever, leksehjelp og fordi vi må gi bedre stipender til yrkesfagelevene.

Fordi jeg vil at ungene, mine og alle andre, skal ha nok lærere i klasserommene, fysisk aktivitet hver dag og et sunt måltid, fordi vi er på vei med alle de tingene, men må kjempe for å beholde og videreutvikle dem.

Fordi vi har fått til tre store planer mot sosial dumping, doblet fagforeningsfradraget og har styrket retten til heltid kraftig, men også fordi mange fortsatt går til utrygge jobber hos fæle arbeidsgivere.

Fordi homokampen ikke er sluttført.

Fordi kvinner fortsatt utsettes for vold og trenger sterke forkjempere med makt. Fordi de som er mot at kvinner skal bestemme over egen kropp truer retten til selvbestemt abort.

Fordi barnevernet måtte få SV i regjering før den helt nødvendige økningen i antall ansatte startet.

Fordi vi har fått til gratis helsehjelp for alle under 16 år, men trenger å gi det samme til alle barn.

Fordi mange barn som har søkt asyl har fått bli, men fordi Ap, Høyre og FrP ikke må få drive sin brutale politikk i fred.

Fordi jeg vet at de som stiller til valg for SV står opp om morran og at de ikke kommer til å legge seg før slagene er vunnet.

Derfor.

Og la meg legge til:

Fordi mange mennesker fortsatt opplever ufrihet. Fordi religiøse mørkemenn kontrollerer kvinner og barn.

Fordi vi har fått til studiefinansiering for folk med nedsatt funksjonsevne og mange nye og gode tiltak for at flere skal få jobbe, men vi må fortsette fordi mange med nedsatt funksjonsevne ikke får delta i hverdagen, fordi mange nærmest er fanger i eget hjem, fordi kampen for rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse enda ikke er vunnet og fordi terskler overalt i samfunnet hindrer frihet.

Fordi vi har økt antall som jobber for eldre i sykehjem annen pleie og omsorg med over 20 000 mennesker, mens vi vet at høyresiden presterte å redusere antall ansatte på slutten av sin regjeringstid.

(blant uendelig annet)

Finnes det ingen grense?

Avisene fylles med spørsmålet om vi i Norge skal forby folk i økonomisk nød å be om hjelp. Meningene er mange, de er sterke. Nå er det i ferd med å bære galt avsted, nå kommer rasismen til overflaten.

By: robertsharpCC BY 2.0

Forbudet mot tigging var en etterlevning etter en tid vi har lagt bak oss. Derfor var det helt riktig da Stortinget, etter forslag fra SV, vedtok  å avskaffe løsgjengerloven. Det var så riktig at hele Justiskomiteen på Stortinget var enig: «komiteen [vil] vise til at det bør benyttes sosialpolitiske virkemidler, i

kke kriminalpolitiske, for å gjøre noe med utfordringen knyttet til tigging.»

I går var Per Sandberg fra FrP ute på tokt med TV2-nyhetene. Sandberg ønsker å forby at et menneske som har det vanskelig skal få be andre om økonomisk hjelp. Det er et standpunkt som er umoralsk og galt, men likefullt et politisk forslag det er mulig å forholde seg til. Jeg er mot å forby et menneske å be om medmenneskelighet, men det må være lov å mene det motsatte.

Per Sandberg stoppet ikke der. Per Sandberg stod frem som en renspikka rasist. Han vil nemlig stenge mennesker ute fra Norge basert på deres etnisitet. Det begrunner han med at Norge tidligere har stengt ute hele grupper fordi risikoen for kriminalitet var stor. Per Sandberg vil bruke loven til å nekte romfolk adgang til riket fordi han mener en folkegruppe er kriminelle.

Norge har hatt sånne lovbestemmelser før. De kommer fra en mørk tid. Grunnloven vår fra 1814 hadde en paragraf som var rent rasistisk. «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Dette grunnlovsfedrene skrev i 1814. Henrik Wergeland tok opp kampen mot denne rasistiske paragrafen. I 1851 ble den fjernet, men den ble gjeninnført i 1942 av Vidkun Quisling, og forsvant på ny med nedkjempelsen av nazistene.

Sånn kunne man håpe det ville fortsette. At Norge ble et land der vi ikke sorterer folk etter etnisitet. Kanskje kunne man håpe at historien hadde lært norske politikere, også i FrP, at forfølgelse og utestenging av mennesker på grunnlag av etnisitet er en farlig vei å gå.

Nå er grensen passert. Per Sandberg har vist oss at rasister igjen har tatt plass i nasjonalforsamlingen. Rasister er farlige. De trekker opp hat og demoniserer medmennesker, de skaper grobunn for farlige situasjoner. Det begynner alltid på denne måten, med de små utspillene som brygger opp under mistenksomhet. Får det lov til å øke i styrke kan det til slutt bli svært farlig.

Det er tid for oppgjør med rasisme i Norge. Vi må begynne med Per Sandberg.

Totalitær statsledelse

Jens Stoltenberg har jo rett. Statistisk sett er det nok større sannsynlighet for at en muslim blir en ekstrem politisk islamist enn at en ateist blir det. Det er også større sannsynlighet for at en person er en muslim dersom vedkommende er asylsøker enn hvis vedkommende er fjerdegenerasjons inntrønder. Sånn sett kan man jo si at uttalelser om at færre asylsøkere fører til færre terrorister er riktig.

So far, so good, som de sier i utlandet (det er jo der alle terroristene kommer fra, må vite).

Det som er en utfordring, med det politiske sinnelaget statsministeren fremviser, er at det er utrolig mange forhold som kommer ut på denne måten. Skal vi bygge et samfunn rundt et tankesett som innebærer at vi er nødt til å nøytralisere eller kvitte oss med alle som potensielt kan være klin gale har vi en utfordring.

Her kan bygges med mange eksempler på personer og grupper som har dårligere forutsetninger for å komme gjennom livet uten trøbbel. Det handler om kjønnsroller, om klasseskiller, om tilfeldigheter og om systemfeil som fører til at noen får det verre enn andre. Det handler også om påvirkelighet og maktpersoners mulighet til å forme folk.

Det Arbeiderpartiets leder ikke synes å forstå er at noen ting ligger fast, og må fortsette å ligge fast. Retten til å være fri fra overvåkning, vilkårlig kontroll og fengsling er noe av det. Retten til å søke asyl, beskyttelse fra nettopp totalitære regimer, er en annen grunnleggende rettighet. Dersom noen av de som søker asyl, eller hvem som helst av oss andre, har dårlige hensikter har vi et politi og et rettsvesen til å ta seg av det.

Når tre gærninger nå er tatt (forutsatt at de er skyldige, det er jo ingen dom enda) burde informasjonsopplegget fra statsministerens kontor omhandle at vi har et sikkerhetspoliti som gjør jobben sin og at han er glad for pågripelsene. Pågripelsene betyr at man har brukt ressurser og kompetanse riktig.

Hvorfor dette skal kobles sammen med asyl vet nok bare statsministeren, hans rådgivere og folk på ytre høyre (FrP forsøker også ivrig å slå politisk mynt på dette). Det er på det rene at det er sannsynlig at en radikal politisk islamist har innvandret til landet, kanskje gjennom asylinstituttet, men det er utrolig langt fra det til at asylankomster må begrenses fordi noen av de som kommer kan være slemme. Kollektiv avstraffelse er både forbudt og forkastelig. Det er i tillegg farlig. Om en ønsker å skape sinne og så grobunn for ekstreme holdninger er det å straffe folk og grupper for noe de ikke har skylden for en begynnelse.

Uttalelsene fra Stoltenberg bygger på et idegrunnlag som drar oss i totalitær retning. Det er akkurat samme retorikk som Helga Pedersen bruker når hun skal forsvare det ikke særlig demokratisk anlagte Datalagringsdirektivet. Hun har påstått at Norge blir en frihavn for kriminelle og pedofile dersom vi ikke innfører et direktiv som skal sørge for at storebror ser oss. En slik retorikk er bare gyldig dersom en mener at all frihet skal veksles inn i det krefter i Arbeiderpartiet tydeligvis tror blir et samfunn fritt for problemer.

Ap har jo en lang historie med overvåkning av grupper og personer, med hardhendt behandling av flere av innbyggerne i dette landet. Det å ta lærdom av sånt må være å anbefale. Som en begynnelse på ferden mot bedre politisk gangsyn foreslår jeg å plassere en skikkelig antiautoritær sosialist i nærheten av statsministeren, det er nok beste middel for beskyttelse mot totalitære tendenser.

Tusen års arv

Snart er det tid for en rituell øvelse i Stortinget. SV foreslår å utvide demokratiet til å omfatte statsoverhodet, resten av partiene stemmer mot. Det er ganske imponerende at vi ikke evner å komme oss ut av monarkiet og inn i en eller annen form for republikk.

SVs Hallgeir Langeland skriver følgende i sin merknad:
«Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er motstander av monarkiet som statsform. Dette medlem mener det er prinsipielt galt at posisjonen som statsoverhode går i arv istedenfor å være resultat av en demokratisk prosess.»

Han understreker at SV ønsker en folkeavstemning på temaet nettopp fordi det samme var tilfelle i 1905.

Så kommer den konservative blokken (alle de andre altså):

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at monarkiet har en bred oppslutning i det norske folk. Meningsmålinger som er foretatt de senere år tyder på at monarkiet heller er styrket enn svekket blant befolkningen de siste 10 år. Det er derfor ingen signaler i tiden som skulle tilsi endring i det standpunkt som Stortinget tidligere har hatt i dette spørsmålet.»

Siden Mette-Marit har jobbet seg godt inn og kronprinsen ikke har laget skandale skal vi altså overlate nasjonens øverste embete til dem. Fordi pappaen til Haakon heter Harald. Fordi Harald er konge. Fordi pappaen til Harald het Olav (som var konge og hadde en pappa som var, ja, konge).

Videre skriver flertallet

«Flertallet viser til at monarkiet som statsform har en mer enn 1000-årig historie i Norge.»

Det er mye rart som har lang historie i dette landet.

Mye mer er det sannelig ikke å si om saken. Forstå det den som kan!

(de som vil følge behandlingen kan jo komme i Stortinget 27. mai og/eller lese innstillingen her)

Hjemmestemme

Frank Aarebrot går i rette med forsøkene med elektronisk stemmegivning. Professoren er bekymret for 16-åringer som bedriver dataspilling og useriøs stemming på gutterommet. Aarebot har unektelig gode poenger, men athans argumentasjon skal henges så tundt på de yngste er – hva skal man kalle det – barnslig.

Det kunne like gjerne vært en damegjeng i femtiåra som tullestemmer. Jeg ser liten grunn til at en professor i demokratibransjen skal underminere det som kan være begynnelsen på en demokratiutvidelse av stort omfang på denne måten. Det er på tide at 16-åringene får slippe til nå (og jeg har bruk for at det skjer litt kjapt: jo eldre man blir dess mindre tro har man på ungdommen og deres dømmekraft, jeg merker det allerede).

Elektronisk stemmegivning er en annen skål. Det er, for å si det med Aarebrot, hodeløst å smelle til med noe sånt. Heldigvis er det bare et forsøksprosjekt i første omgang. Elektronisk stemmegivning, og stemmegivning uten at det offentlige er til stede som observatør, hører ikke hjemme i et demokrati. Det åpner for ektefellekontroll, for pater familias som styrer flere enn sin ene stemme og for lettere tilgang til kjøpte stemmer. Det er både alvorlig, uforsvarlig og grunnleggende sett udemokratisk.

Så er jo intensjonen å bringe flere stemmer inn i urnene. Det er vanskelig ikke å ha sympati med det standpunktet. Da må vi heller bruke flere kroner på dette, gjøre valglokalene mer tilgjengelige (mitt valglokale lå to-tre etasjer under bakkeplan med trapper, ikke akkurat enkelt for barnefamilier, funksjonshemmede og eldre), jobbe hardere for det interne partidemokratiet og sørge for sterkere demokratiopplæring og mer deltagende prosesser.

Det handler ikke nødvendigvis om å gjøre selve prosessen enklere, det handler om å invitere sterkere til deltagelse. Elektronisk stemmegivning, i den form vi nå er på vei inn i, er et blindspor og en uthuling av demokratiet. Det er lov å ta til vettet.