Kategoriarkiv: Arbeidsliv

De aller fleste som trenger økonomisk sosialhjelp får det bare en kort stund.

Fakta og fordom

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Statistisk sentralbyrå om at alle mottakere av økonomisk sosialhjelp skulle innskrives i den statistiske årboken. Det var noen journalister der i nærheten, som var ute på internett og holdt vakt over de potensielle nyhetssakene. Med ett stod en konsernets redaktør foran dem. De ble overveldet av en redselens nyhetstrang.

Det kan i alle fall virke som det er sånn det henger sammen, den ene gangen i året vi får ny statistikk over mottakere av økonomisk sosialhjelp. Flere medier har omtalt tallene, nær sagt alle faller for fristelsen til å dra på litt ekstra.

”120 000 lever på sosialhjelp” melder NRK. Som om 120 000 av befolkningen er mottakere av sosialhjelp, året gjennom. Det er selvsagt helt feil. Godt over 20 prosent får bare sosialhjelp i en eneste måned, når det har gått tre måneder er vi nesten på femti prosent. To tredeler har støtte i seks måneder eller mindre.

For hva er økonomisk sosialhjelp for noe? Jo, det er det aller siste sikkerhetsnettet vårt. Det er dit vi kan vende oss når vi ikke har noen andre rettigheter, når krisen rammer. Det er det som skal holde oss på føttene når grunnen raser ut. Det er samfunnets siste skanse mot total ulykke, mot uendelig fattigdom og sult. Sosialhjelpen er det som skiller et sivilisert samfunn fra et som lar de som får trøbbel seile sin egen sjø.

Men sosialhjelpen er utsatt. De som mottar den blir mistenkeliggjort, ledende politikere kappes om å være tøffest i klypa. Her skal det ”stås opp om morran”, man skal ha plikt til aktivitet. Som om det å motta sosialhjelp betyr at man er en slask som ikke gidder å ta et tak.

Høyrepartiene er spesielt opptatt av dette. Aktivitetsplikt, sier de. Markert rynke i panna, rykninger i den moralske pekefingeren. Som om det ikke er mulig å kreve aktivitet i dag. Loven forteller at man kan stille vilkår for å motta sosialhjelp, det kan selvsagt være arbeid. Loven hindrer ingen av høyrekommunene fra å gi folk god aktivitet når de mottar sosialhjelp.

Dette selv om alle med fornuften i behold skjønner at når nesten 22 prosent bare trenger en måned på å komme over kneika så er det kanskje viktigere at de får bruke tiden på å finne seg en skikkelig jobb, i stedet for å tråkke rundt i tvangsarbeid som bare gjennomføres fordi noen politikere har så stort behov for å tøffe seg.

I Norge har vi et system, noen år gammelt nå, for å hjelpe folk til å kvalifisere seg til arbeid dersom de ikke klarer det selv. Det heter Kvalifiseringsprogrammet. Her kan folk få en litt høyere inntekt enn hva sosialhjelpen kan gi dem, mot at de deltar i kvalifisering. Trygghet og kvalifisering sammen. Det funker. I stedet for mer av det, kan vi nå vente oss mer meningsløs aktivitet for aktivitetens skyld, sånn er det når hylet mot å hjelpe folk møter politikere som ønsker noen å tråkke på.

Sosialhjelp hjelper de fleste når det er akutt. Vi betaler vår skatt, vi står i arbeid og deltar i samfunnet. Så er samfunnet der for oss når krisen rammer oss.

Derfor er det så viktig at ikke medienes sløvhet, eller jakt på sensasjon, sammen med høyresidens stadige mistenkeliggjøring av folk som trenger sosialhjelp, får lov til å undergrave det som er der for å redde oss alle når vi ikke har andre steder å vende oss. Derfor er det så viktig å påpeke det når NRK helt feilaktig får oss til å tro at hele 120 000 mennesker lever av sosialhjelp. For det handler ikke om en faktafeil her og der, det handler om å redde sikkerhetsnettet vårt.

Frihet for hvem?

For en sosialist er det lett å være enig i Torbjørn Røe Isaksens tre prinsipper for tillitspolitikk, men hvordan harmonerer Høyres frihetspostulater med Høyres virkelige politikk?

Ifølge kunnskapsministeren finnes det tre prinsipper som ligger til grunn for Høyres grunnleggende tillitsfulle politikk. Det første er at staten og politikere ikke skal blande seg i avgjørelser andre kan gjøre like godt. Den neste er å bygge opp under sivilt samfunn og frivillighet. Den tredje handler om at folk selv kan ta avgjørelsene som omhandler dem selv.

Hvordan kan Høyres kunnskapsminister, i fullt alvor, tørre å snakke høyt om tillit til enkeltmennesket mens Høyre i Oslo finner det riktig å avgi sentralt dekret om foreldrenes håndtering av barnas skolegang?

I Osloskolen er det nemlig sånn at «festpregede» begivenheter ikke gir mulighet til å ta en dag fri. Når oldemor i Nord-Norge feirer 90 år kan man ikke ta en dag fri for å rekke frem til feiringen, sånt kan nemlig ikke «ansvarlige og oppegående borgere» selv vurdere, når man bor i en ekte høyrekommune. Den dagen oldemor ikke lenger er blant oss og skal begraves har imidlertid samme Høyre bestemt at disse «ansvarlige og oppegående borgere» kan gis tillatelse, fra Høyre, til å ta fri. Min rett til å bestemme hvorvidt mine unger kan ha god læring i å møte eldre i slekten sin er for mye frihet for Høyre. Min vurdering av om en dag fravær er greit er greit for mitt barn, er for mye frihet for Høyre. Partiet som snakker om tillit til ansvarlige og oppegående borgere.

Også i sosialpolitikken er det visst ikke sånn at «lokalsamfunnet kan skjøtte» politikken. Dermed kan de ikke få «tillit til å gjøre det». Her skal Høyre nemlig utgi sentralt, statlig dekret om at mottakere av sosialhjelp skal i aktivitet umiddelbart, samme hva situasjonen måtte være. Med SV i regjering var tonen en annen. Vår inngang til dette var at kommunene selv måtte få tillit til å vurdere dette, til å møte det enkelte individ, til å finne riktig hjelp. Lovverket gir full rett til å pålegge aktivitet, dersom den lokale vurderingen tilsier at det er beste medisin. Det er det som er tillit, i motsetning til hva Røe Isaksens parti varter opp med.

For de som følger litt med på den praktiske politikken blir det raskt klart at Høyres «prinsipper» om tillit kun er hjemmehørende i festens taler, ikke i den praktiske virkelighet. Tillit for Høyre, kan man kanskje si, er noe folk med høy inntekt fortjener, mens folk flest tydeligvis visst ikke sitt eget beste når Høyre bestemmer.

Når bjelken i eget øye blir såpass monumental som den Høyre har pådratt seg da blir det vanskelig å se egne selvmotsigelser klart. I stedet for å skrive lange artikler i avisen om tillit burde Høyre og Røe Isaksen gjøre et forsøk på å praktisere det.

Fordi

En rask stemmeforklaring

Fordi jeg vil at mine barn skal vokse opp i et trygt samfunn. Fordi jeg vil at de skal gå i en skole som skjønner at man må trives for å lære, og at man må lære for å trives. Fordi at når man er far til to jenter så vet man at vi trenger skikkelige feminister iStemmeseddel regjeringen for at de skal være sikre på å få leve frie liv.

Fordi mitt parti ikke er et sånt parti som lover at det aldri skal inngå kompromisser, men som heller velger å bruke de stemmene vi får til å jobbe for best mulig løsninger. Fordi vi er mindre opptatt av å være rene å ranke enn å få til politiske resultater vi tror på.

Fordi grønn utvikling aldri kommer til å skje med mindre vi får til rød fordeling, og fordi det er fri fantasi å tro at de økonomiske motsetningene ikke har noen politisk betydning. Fordi vi trenger partier med ærlige svar i alle politiske spørsmål, ikke bare i noen få.

Fordi de økonomiske forskjellene i Norge er blitt mindre, men fordi vi trenger å gjøre dem enda mindre. Fordi vi vet at samfunn med små økonomiske forskjeller er bedre for alle.

Fordi vi har klart å stagge andelen fattige og den er på vei ned, og fordi vi trenger å gjøre mye mer og fordi høyrepartiene og Ap alene kan finne på skrekkelig mye galt.

Fordi vi berget uføretrygden som 300 000 mennesker lever av fra brutale kutt, og klarte å forbedre den for mange. Men fordi vi trenger å hjelpe flere til å skaffe seg arbeid.

Fordi vi har klart å sikre et offentlig helsevesen, og fordi høyresidens privatisering kommer til å føre til sentralisering og mer utrygghet for folk i distriktene.

Fordi vi er for sterkere ytringsfrihet og utvidelse av demokratiet. Fordi vi vet at i Norge må staten bruke penger på pressen for at en virkelig ytringsfrihet skal overleve og utvikles.

Fordi vi riskerer fullstendig privatisering av fiskeressursene våre og fordi vi må kjempe for at kystsamfunnene får leveranser som holder folk i arbeid og verdiskapningen oppe.

Fordi at i et land som Norge kan ikke markedet løse alle mulige spørsmål hvis vi mener alvor med at alle skal ha like rettigheter og rettferdig tilgang.

Fordi de farlige klimagassutslippene faktisk går ned selv om befolkningen øker, men fordi vi trenger å gå enda lenger enn vi har kommet til nå.

Fordi vi trenger at kommunene får bedre råd sånn at velferden kan bestå og forbedres.

Fordi vi trenger et landbruk som kan gi oss trygg mat i en stadig mer utrygg verden.

Fordi jeg synes folk skal få bo der de vil uten at noen kommer for å sentralisere dem.

Fordi vi har fått norske bidrag til utvikling kraftig opp og fordi vi prioriterer makt, velferd og skatt i utviklingspolitikken.

Fordi vi endelig har fått trøkk på studentboligutbyggingen, har laget en studiefinansieringsordning for folk med funksjonsnedsettelser og har fått til prisjustering av lån og stipend etter høyresidens stopp.

Fordi det er viktig for unger å få være med foreldrene sine den første tiden. Begge foreldrene.

Fordi det bare er ett parti som virkelig har sørget for retten til barnehageplass og fordi det bare er ett parti du kan stole på hvis flere opptak og mer kvalitet i barnehagene skal komme på plass.

Fordi vi fikk stoppet høyresidens ville privatskoleeksperimenter og fordi 600 ekstralærere vi har fått på plass penger til nå begynner i de ungdomsskolene som trenger dem mest.

Fordi vi har fikset gratis lærebøker i videregående, frukt til flere elever, leksehjelp og fordi vi må gi bedre stipender til yrkesfagelevene.

Fordi jeg vil at ungene, mine og alle andre, skal ha nok lærere i klasserommene, fysisk aktivitet hver dag og et sunt måltid, fordi vi er på vei med alle de tingene, men må kjempe for å beholde og videreutvikle dem.

Fordi vi har fått til tre store planer mot sosial dumping, doblet fagforeningsfradraget og har styrket retten til heltid kraftig, men også fordi mange fortsatt går til utrygge jobber hos fæle arbeidsgivere.

Fordi homokampen ikke er sluttført.

Fordi kvinner fortsatt utsettes for vold og trenger sterke forkjempere med makt. Fordi de som er mot at kvinner skal bestemme over egen kropp truer retten til selvbestemt abort.

Fordi barnevernet måtte få SV i regjering før den helt nødvendige økningen i antall ansatte startet.

Fordi vi har fått til gratis helsehjelp for alle under 16 år, men trenger å gi det samme til alle barn.

Fordi mange barn som har søkt asyl har fått bli, men fordi Ap, Høyre og FrP ikke må få drive sin brutale politikk i fred.

Fordi jeg vet at de som stiller til valg for SV står opp om morran og at de ikke kommer til å legge seg før slagene er vunnet.

Derfor.

Og la meg legge til:

Fordi mange mennesker fortsatt opplever ufrihet. Fordi religiøse mørkemenn kontrollerer kvinner og barn.

Fordi vi har fått til studiefinansiering for folk med nedsatt funksjonsevne og mange nye og gode tiltak for at flere skal få jobbe, men vi må fortsette fordi mange med nedsatt funksjonsevne ikke får delta i hverdagen, fordi mange nærmest er fanger i eget hjem, fordi kampen for rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse enda ikke er vunnet og fordi terskler overalt i samfunnet hindrer frihet.

Fordi vi har økt antall som jobber for eldre i sykehjem annen pleie og omsorg med over 20 000 mennesker, mens vi vet at høyresiden presterte å redusere antall ansatte på slutten av sin regjeringstid.

(blant uendelig annet)

En løgnaktig 17. mai

I dag benyttet sannelig Siv Jensen selveste nasjonaldagen til å komme med et utspill der hun sier at FrP er for noe som FrP er mot. Ikke hver grunnlovsdag som får æren av å få servert løgn fra en partileder midt i fineste sendetid.

FrP vil jobbe for likelønn, sa Siv Jensen. Endatil på sin oldemors grav.

Alle vet at FrP egentlig ikke er for likelønn. De er et parti som er opptatt av at enkeltindividet får stange mot kapital og arbeidsgivere i ensom majestet. Det er det ideologiske grunnlaget for prosjektet. Forslaget til nytt partiprogram er klart og ærlig, i motsetning til partilederen deres. Der står nemlig følgende: ”Det er ikke en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.”  Likelønn er ikke nevnt ved et eneste ord, og da snakker vi ikke bare handlingsprogram, da snakker vi alle de 399 sidene med landsmøtepapirer.

Likestilling da? Kan det være noe der. Det FrP skriver om den saken er at markedet fikser alt og at det offentlige må holde sine fingre langt unna: ”Forholdet mellom kjønn, grupperinger og enkeltmennesker bør derfor tilpasse seg naturlig i arbeidsliv, fritid og privatliv, uten innblanding av offentlige organer.” (…) ”Konkurranse innenfor et fritt markedsøkonomisk system er derfor den beste garanti mot diskriminering.”

Likevel går saken på NRK helt uten at politikken i dette berøres. Siv Jensen får lov til å lyve velgerne rett opp i ansiktet.

Skal vi komme noen vei må vi ta tak to steder, når vi snakker om offentlig sektor som politikken har best styring på. Det er i staten og i kommunene. Endringene må komme gjennom at Kommunenes sentralforbund tar ansvar for å begynne hevingen av ansatte i for eksempel barnehager og helsetjeneste. Samtidig må statsoppgjørene dras mot likelønn i sterkere grad. Det krever tung sentral styring. Sagt enklere må velferdsstatens viktigste yrker får det løftet som fortjenes, da flyttes samfunnet i retning likelønn.

Det er mye politikken kan gjøre for privat sektor også, først og fremst å gi fagbevegelsen sterkere mulighet til å få opp organisasjonsgraden i næringer der den er lav. Uansett om oppgjørene tidligere har bidratt til likelønn eller ikke er det nødvendig med en kraftfull fagbevegelse for i det hele tatt å kunne snakke om likelønn, og heving av lavtlønnsgruppene, i privat sektor.

Likelønn krever politikk. Hvis likelønn er målet er åpenbart ikke FrPs metoder veien å gå. De mener nemlig at det offentlige skal holde seg unna ”å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.”

Derfor skulle jeg ønske at NRK, blant annet, spurte Siv Jensen om følgende:

  • Nå er du på riksdekkende fjernsyn, Siv Jensen. Du påstår nå at du vil jobbe for en politikk som ditt eget partiprogram sier at du ikke skal jobbe for. Hvorfor denne løgnen?
  • FrP styrer flere kommuner, blant annet har dere inntil nylig ledet Oslo kommune med 40 000 ansatte. Hva har FrP gjort for å fremme likelønn i Oslo og andre kommuner dere styrer og har styrt? Ber om konkrete svar.

Sykemeldt horekunde dropper sommerjobb

Når det er påske er det god tid til å følge nyhetssendinger. I går fikk vi se tre eksempler på hvordan mediene roter sammen en grøt av elendig statistikk, politisk grums og annet tullball til saker med en klar politisk misjon. La oss ta en titt på den sykemeldte horekundens sommerjobb.

Sykemelding
NRK kjører på med en sak om at det onde folket svindler NAV for 2 milliarder sykemeldingskroner hvert eneste år. Dette er basert på en rapport fra Proba samfunnsanalyse.

Disse milliardene er basert på følgende konklusjon fra analysefolket: «Det er over 50 % sannsynlig at misbruket av sykepenger (…) ligger på minst 6 % av utbetalingene.» Dette igjen er basert på intervjuer med 375 ansatte ved Nav lokalt eller Nav forvaltning som gir sine antagelser om svindel på sykepenger. Disse antagelsene forelegges et ekspertpanel bestående av 6 Nav-ansatte, en fastlege og en forsker. Disse åtte menneskene gjør så sine egne antagelser.

Den ene av dem mener at halvparten av alle utbetalinger er svindel. Det følger en lang gjennomgang om hvorvidt dennes utbrudd skal tas med i grunnlaget. Til sist konkluderer ”analysen” med at det er 86 prosent sannsynlig at svidel av sykepenger ligger på mellom 2 og 28 prosent av utbetalingene.

Oppslag som dette, basert på sviktende fakta med bryske politikere som sier at grepet må strammes er med på å undergrave velferdsstaten. Den gir høyresiden vann på det hjulet som har gitt brutale forhold i Sverige. De skaper et bilde at noen som snylter på fellesskapet, noen som snylter på ”skattepengene våre”, noen som vi må ta. Disse noen blir grunnlaget for å foreslå innstramninger på sykelønn og trygder. Disse noen, som analysen mener å finne, er de som stjeler fra oss. Det er på grunn av dem vi må få karensdager, midlertidige ytelser og alle disse grepene som har ført til så mye ulykke og fattigdom i vårt naboland.

Det er åpenbart at en må ha gode systemer og oppfølging for å ta svindel. Det er imidlertid ingen grunn til å tegne fanden på veggen, det skaper bare grobunn for krefter som vil ta ned velferden.

Sommerjobb
VG bidrar med en sak som sier at en av tre ungdommer nekter å ta seg en sommerjobb. Det er selvsagt alarm og ungdommens sløvskap kommenteres av forbrukerøkonomer i DNB (som bestilte undersøkelsen for å få gratisreklame – gratulerer med det) og direktører i NHO og HSH.

Undersøkelsen tar for seg skoleelever og studenter over 15 år. Av disse sier altså 70 prosent at ser for seg at de skal ha en sommerjobb i år. Sett at det er snakk om aldersgruppen 15 til 25 år.

364 000 i gruppen 16 til 24 er registrert i arbeidslivet (i arbeid eller ledige). Totalt finner vi 580 000 mennesker i gruppen. Da skulle det være, om vi forenkler litt, litt over 200 000 unge som er klare for sommerjobb. Om DnBs undersøkelse holder vann ønsker 140 000 unge sommerjobb.

I følge Nav hadde de 9400 sommerjobber ledige. Om alle disse 140 000 ungdommene får sommerjobb er det kjempebra. Så er det mange som har ferie i ferien. Det er lett å være enig med NHO-Bernander i at sommerjobb er en smart investering, men å utlede at ungdommen er sløve uten å ha sett på historiske tall (jeg finner ingen i farten) eller å ta inn over seg at 70 prosent vil forsøke å skaffe seg arbeid er ganske mange (yrkesfrekvensen i Norge ligger rundt 80 prosent i gruppen 15 til 64 år).

Horekunder
Så er det TV2 da. De siste to dagene har kanalen drevet kampanjejournalistikk mot loven som forbyr kjøp av sex. De intervjuer en som har vært horekunde i 30. Dette sjarmtrollet sier at han mener han gjør en god gjerning med sine sexkjøp fordi kvinnene er fattige og ”95 prosent gjør det helt frivillig”.

I tillegg viser TV2 til at det er ganske få som blir tatt og bøtelagt etter loven. Dermed mener TV2 og Høyre at må loven oppheves. Deres bevisførsel ligger altså i en gammel gris som har kjøpt sex i 30 år. Logikken er at mange bryter forbudet og dermed må loven bort. Jeg lar være å dra sammenligningen med fartsgrenser som brytes uten at folk blir tatt.

Så kommer det en harang der en sier at sexkjøpsloven ble innført for å gi prostituerte bedre vern og oppfølging. Nei, TV2, den ble innført fordi det å kjøpe seksuelle tjenester er galt, det innebefatter ofte menneskehandel og innebærer risiko for de som må selge kroppen sin. Så er det svært viktig med god oppfølging, godt hjelpeapparat, gode muligheter til å komme seg ut av prostitusjon og sikkerhet for at samfunnet stiller opp for ofre for menneskehandel. Det er imidlertid ikke sånn at forbudet mot kjøp henger sammen med hjelpetilbud direkte. Det er heller ikke sånn at røykeavvenningsprogrammer henger sammen med røykelovgivningen, men de kompletterer hverandre.

Hvorfor i all verden bruker ikke TV2 energien sin på å gå løs på hjelpetlibudet, behandlingen av ofre for menneskehandel eller på å gå bak kulissene: hvordan er livet som prostituert egentlig er. Eller kanskje på hvordan politiet prioriterer sine ressurser?

Om det er politikk som driver disse oppslagene eller om det er journalistisk sløvskap er det litt vanskelig å få øye på. Politikk handler om å eie virkeligheten, eie sannheten. Det er den som får medienes gehør for sin tolkning av statistikk og analyse som vinner en sak. Mediene har et tungt ansvar å forvalte, gårsdagen var en dårlig dag.

Rett til heltid – en løsning for alle

LO peker på Soria moria og går ut med krav om lovfestet rett til heltid. Det som skjer hver gang noen går inn på dette området er at det går bølge av sympati for de svakeste på arbeidsmarkedet gjennom høyresiden. Styrking av faglige rettigheter går ut over sysselsettingen (Ja til deltid og vikarer, skriver Gunnar Stavrum), mener de.

Jeg lurer på om de alvorlig mener at svekkede faglige rettigheter handler om å tilrettelegge for folk utenfor arbeidslivet. For meg er det en kobling som er noe komplisert å følge, men la nå endelig det ligge.

Dette kan vi nemlig løse på enkel og grei måte. En måte som bør tilfredsstille både de som tror på overføring av mer makt til arbeidsgiverne som løsning og oss andre som mener at maktforholdene i arbeidslivet allerede gir arbeidsgiverne stor makt over livene til folk.

Dersom en lovfester rett til mertidsbetaling (kanskje på en noe lavere sats enn ordinær overtidsbetaling) for alt arbeid utover kontraktsfestet stillingsbrøk oppnår vi tre ting:
1. Fordelen ved å beskytte seg mot overtidsgodtgjørelse med lave stillingsbrøker reduseres eller forsvinner.
2. Folk får noe kompensasjon for lavere forutsigbarhet på vaktoppsett.
3. Flere arbeidsgivere vil levere hele stillinger.

Folk som argumenterer for det de kaller fleksible løsninger bør smile bredt mens de støtter slike tiltak: de sikrer muligheter til å snu og vende på staben og vil, når de får virket litt, minimere det problemet som fører oss mot krav om lovfesting av rett til heltid.

Argumentasjonen rundt behovet for rask opp og nedskalering er ikke sammenhengende i helsevesen, i svært mange servicebedrifter (det er jo anledning til midlertidighet i spesielle situasjoner) og lignende. Dette er et spørsmål om maktstrukturer, om hvor stor makt staten skal tillate arbeidsgiverne å ha.

Den massive bruken av deltid i mange bransjer fører til svakere muligheter til organisering av arbeidstakerne, det fører til vesentlig mer usikkerhet i hverdagen, det fører til vansker med å komme inn på boligmarkedet (ja, sannelig: det undergraver selve muligheten til å oppnå makt gjennom privat eiendomsbesittelse) og det medfører at felleskapet taper både arbeidskraft og skatteinntekter.

Heltid har en personlig side og det har en samfunnsmessig side. Helsesektoren vil, i løpet av få år, ha bruk for over 100 000 nye årsverk. Vi trenger mer arbeidskraft, hva er mer naturlig enn å begynne med undersysselsatte?

Ny statlig arbeidsgiverpolitikk

Arbeidsgiverforeningen Spekter har utviklet seg til å bli en høyreaksjonist. Det er påfallende at en regjering må kjempe mot sin «egen» arbeidsgiverorganisasjon.

En ideell løsning er nedleggelse av Spekter med påfølgende opprettelse av en fullt kontrollert Statens arbeidsgiverorganisasjon. Organisasjonen må ha som formål å håndheve den arbeidsgiverpolitikken regjeringen ønsker å føre. Et slikt grep vil gi en forutsigbar politikk som gjør at folk, gjennom valg og andre kanaler, har mulighet til å påvirke arbeidsiverpolitikken fullt ut. Dagens bilde der mange fristilte aktører kombineres med dårlig styringslyst gir oss en situasjon der arbeidsgiverforeningen fører høyrepolitikk på tross av regjeringens ønske.

Et klart og tydelig eksempel kom med årets lønnsoppgjør, det var lite som tydet på at likestilling av skift og turnus ville komme på plass. Dette på tross av at Stortinget i fjor gjorde grep for å få dette på plass og det var klart og tydelig regjeringens politikk å få dette på plass.

Det var ingen overraskelse at Spekter ikke var på riktig side: de uttalte klart og tydelig at Norge ikke har noe likelønnsproblem. Deres analyser av, nær sagt, enhver problemstilling bærer preg av at de har sørget for å gjøre seg selv til en svært politisert aktør i arbeidsgiverorganisasjonsmarkedet.

I eksistens er Spekter en slags anti-funksjon til progressiv politikk. Uansett retning og farge på regjeringen skulle en tro at arbeidsgiverpolitikken er en såpass sentral styringsmekanisme at regjeringen besørger kontroll med den.

Ren slakt av Spekter vil kanskje sitte langt inne. Det er derfor mulig å se for seg mellomløsninger. Spekter styres av medlemsorganisasjonene gjennom generalforsamlingen. Stemmevekt avgjøres av antall ansatte i den enkelte medlemsbedrift.

La oss ta en titt på noen av medlemmene:
31 av medlemmene er sykehus eller regionale helseforetak. I spesialisthelsetjenesten som helhet snakker vi om rundt 100 000 årsverk, og vesentlig flere ansatte.
Flere av medlemmene er store selskap heleid av staten. Blant disse er Vinmonopolet (nesten 2000 ansatte), NRK (3400 ansatte i 2008), NSB (nesten 12 000 ansatte) og Avinor (nesten 3000 ansatte).
Ytterligere er det svært mange i transportsektoren og svært mange med omfattende kontrakter med det offentlige.

Dersom regjeringen skal måtte fortsette å kjempe mot monstre den selv burde ha full kontroll på har den ikke bruk for opposisjonen. Det er kanskje på tide å fokusere kreftene der de skal være: på utvikling og gjennomføring av fornuftig arbeidsgiverpolitikk. Kontroll over Spekter er en god begynnelse.

Den kortsiktige løsningen kan være å sørge for at tildelingsbrev og styringssignaler pålegger alle offentlig eide strukturer å gå inn for nye styringsmål og poilitiske målsetninger for Spekter.

Nå endte lønnsoppgjøret med likestilling av skift og turnus, men det hadde vært bra med en organisasjon som la dette til grunn, som gikk åpent inn for regjeringens politikk.

En statlig arbeidsgiverorganisasjon som følger styringssignaler, som dropper forsøk på å knuse lovlig streik og som ikke bruker krefter på å piske opp til tvungen lønnsnemnd hadde sannelig vært et godt steg i riktig retning.