De aller fleste som trenger økonomisk sosialhjelp får det bare en kort stund.

Fakta og fordom

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Statistisk sentralbyrå om at alle mottakere av økonomisk sosialhjelp skulle innskrives i den statistiske årboken. Det var noen journalister der i nærheten, som var ute på internett og holdt vakt over de potensielle nyhetssakene. Med ett stod en konsernets redaktør foran dem. De ble overveldet av en redselens nyhetstrang.

Det kan i alle fall virke som det er sånn det henger sammen, den ene gangen i året vi får ny statistikk over mottakere av økonomisk sosialhjelp. Flere medier har omtalt tallene, nær sagt alle faller for fristelsen til å dra på litt ekstra.

”120 000 lever på sosialhjelp” melder NRK. Som om 120 000 av befolkningen er mottakere av sosialhjelp, året gjennom. Det er selvsagt helt feil. Godt over 20 prosent får bare sosialhjelp i en eneste måned, når det har gått tre måneder er vi nesten på femti prosent. To tredeler har støtte i seks måneder eller mindre.

For hva er økonomisk sosialhjelp for noe? Jo, det er det aller siste sikkerhetsnettet vårt. Det er dit vi kan vende oss når vi ikke har noen andre rettigheter, når krisen rammer. Det er det som skal holde oss på føttene når grunnen raser ut. Det er samfunnets siste skanse mot total ulykke, mot uendelig fattigdom og sult. Sosialhjelpen er det som skiller et sivilisert samfunn fra et som lar de som får trøbbel seile sin egen sjø.

Men sosialhjelpen er utsatt. De som mottar den blir mistenkeliggjort, ledende politikere kappes om å være tøffest i klypa. Her skal det ”stås opp om morran”, man skal ha plikt til aktivitet. Som om det å motta sosialhjelp betyr at man er en slask som ikke gidder å ta et tak.

Høyrepartiene er spesielt opptatt av dette. Aktivitetsplikt, sier de. Markert rynke i panna, rykninger i den moralske pekefingeren. Som om det ikke er mulig å kreve aktivitet i dag. Loven forteller at man kan stille vilkår for å motta sosialhjelp, det kan selvsagt være arbeid. Loven hindrer ingen av høyrekommunene fra å gi folk god aktivitet når de mottar sosialhjelp.

Dette selv om alle med fornuften i behold skjønner at når nesten 22 prosent bare trenger en måned på å komme over kneika så er det kanskje viktigere at de får bruke tiden på å finne seg en skikkelig jobb, i stedet for å tråkke rundt i tvangsarbeid som bare gjennomføres fordi noen politikere har så stort behov for å tøffe seg.

I Norge har vi et system, noen år gammelt nå, for å hjelpe folk til å kvalifisere seg til arbeid dersom de ikke klarer det selv. Det heter Kvalifiseringsprogrammet. Her kan folk få en litt høyere inntekt enn hva sosialhjelpen kan gi dem, mot at de deltar i kvalifisering. Trygghet og kvalifisering sammen. Det funker. I stedet for mer av det, kan vi nå vente oss mer meningsløs aktivitet for aktivitetens skyld, sånn er det når hylet mot å hjelpe folk møter politikere som ønsker noen å tråkke på.

Sosialhjelp hjelper de fleste når det er akutt. Vi betaler vår skatt, vi står i arbeid og deltar i samfunnet. Så er samfunnet der for oss når krisen rammer oss.

Derfor er det så viktig at ikke medienes sløvhet, eller jakt på sensasjon, sammen med høyresidens stadige mistenkeliggjøring av folk som trenger sosialhjelp, får lov til å undergrave det som er der for å redde oss alle når vi ikke har andre steder å vende oss. Derfor er det så viktig å påpeke det når NRK helt feilaktig får oss til å tro at hele 120 000 mennesker lever av sosialhjelp. For det handler ikke om en faktafeil her og der, det handler om å redde sikkerhetsnettet vårt.

By: Alan Taylor - CC BY 2.0

Parker bussene

I dag var datteren min på karneval sammen med klassen sin på en skole i Oslo. Elevene i klassen har foreldre som kommer fra hele verden, noen er flinke i norsk mens andre mestrer det dårlig. Halvparten av elevene på skolen er så dårlige i norsk at de har fått vedtak om at særskilt norskopplæring er nødvendig, og enda flere av elevene har et annet morsmål enn norsk.

Som far til to unger som går på en av disse skolene som er ”nærmest rene innvandrerskoler” har jeg kanskje noe å tilføre debatten. Å sette barna på bussen er den lettvinte løsningen, det er plaster på såret når det er årsaken til skadene som trenger å forebygges.

Hva er problemet?
Når halvparten av elevene i en klasse trenger ekstra norskopplæring er det åpenbart at de skulle hatt flere lærerressurser. Høyrebyrådet i Oslo velger å bevilge alt for lite penger til dette, noe som betyr at vi verken får inn nok kvalifisert personell eller den oppfølging ungene har krav på. Dermed er det mange som ikke lærer seg språket skikkelig, og de andre ungene blir skadelidende av det.

Hvis en elev går gjennom skolegangen uten å lære seg godt norsk har samfunnet sviktet. Det er et svik mot eleven selv som har rett til en opplæring som gjør henne klar for samfunnet og videre skolegang, og det er et svik mot de andre elevene i klassen som mister ressurser fordi læreren må bruke mye tid på de ungene som trenger det aller mest. Alle taper.

Buss er feil svar
Når noen foreslår å busse elever til andre siden av byen (sist Mimir Kristjánsson) mener de faktisk at myndighetene velge at noen unger skal ha et mindre stabilt og nært sosialt liv. Hvordan skal en sånn politikk forstås av barna som busses, og av barna som blir igjen? Dette er ikke integrering, det er et kraftfullt signal om at unger med innvandrerbakgrunn er et problem som må fordeles utover byen.

Det er i nabolagene våre ungene hører hjemme. Trygge oppvekstvilkår handler om venner å leke med og et helhetlig oppvekstmiljø. Om barna skal gå i klasse på andre siden av byen kan de ikke leke med klassekameratene på fritiden, samtidig svekkes nærheten til ungene i nabolaget. Trivsel og tilhørighet er en viktig forutsetning for læring, den viktigste integreringen foregår i nærmiljøene.

Byrådet velger å svikte både unger som trenger ekstra hjelp og de andre ungene, som mister ressurser fordi lærerne må bruke tida på dem som trenger mer hjelp på grunn av dårlig norsk språk. Vedtak om språkopplæring må bety reell hjelp til den enkelte elev og skolen ungen går på.

Vi må sørge for at sånne som meg, som nok har både penger og mulighet til å flytte hvis jeg synes skolen svikter ungene mine, kan være helt trygg på at mine unger får fullgod opplæring, til tross for at mange i klassen trenger ekstra språkhjelp. Men mest av alt må vi sørge for at de som er dårlige i norsk får den hjelpen de trenger for å lykkes i skolen og samfunnet. Da må skolen og lokalsamfunnene få de ressursene de trenger til å gi riktig opplæring til alle ungene, så kan bussfantasiene parkeres for godt.

Teksten var på trykk i Osloby 3. april 2014

Den som måtte være interessert i fenomenet fakta kan finne alt hjertet kan begjære på nav.no

Når sannheten passer dårlig

Sandra Borch har gjort det til sport å forsøke å si ting litt ekstra tøft og hardt, sånn kan nemlig en politiker få overskrifter og oppmerksomhet. Jeg har ingenting mot verken klar tale eller overskrifter, men hvis folk skal kunne ta gode valg trenger vi ærlige politikere.

Innlegget stod på trykk i Nordlys 25. mars 2014

Denne gangen er det klagesang over dagens ungdom som står på Borch-menyen. Dagens ungdom er nemlig ”for kravstor”. De ”naver” og er uføre over en lav sko.

Borch kommer med en rekke påstander. Den første er at antallet uføre mellom 18 og 19 år har doblet seg siden 2004. Her er en matematikknøtt for den som vil se om Borch snakker sant. I 2004 var det 604 unge mellom 18 og 19 som var uføre. I 2013 var tallet 984. Så er det bare å regne selv. Videre tegner Borch sammenheng mellom sin egen påstand om at norsk ungdom ikke vil jobbe i butikk og antall uføre. La meg slå det fast: Eventuell Rimi-skrekk kvalifiserer ikke til uføretrygd.

”Debatten om ungdom som velger å nave er et sykdomstegn i det norske samfunnet” skriver Borch. Det er jeg helt enig i. Men det virkelige sykdomstegnet er at det er greit å kaste rundt seg med totalt udokumenterte påstander om dagens ungdom og folk som trenger Nav. ”Naving” er visst at ungdom velger – helt fritt som om det var en konto de henter penger fra – å ta et år fri. Betalt av felleskassa. Problemet er bare at det ikke finnes en ordning i Nav for ungdom som ikke gidder å jobbe. Heldigvis.

Hvis Nav skulle gi penger til en eller annen latsabb av en ungdom da bryter Nav lovverket. Hvis Borch vet om noen som har klart å svindle dette systemet, for eksemplene finnes helt sikkert, så melder jeg meg frivillig til å hjelpe henne med å melde fra til Nav. For svindel skal vi slå ned på. Problemet med ”naving” er at vi enda ikke har sett et eneste dokumentert tilfelle, ingen av politikerne som har påstått at dette er et problem har meldt noen til Nav. Det er en myte. Og politikk basert på myter er et sykdomstegn i det norske samfunnet, politikere som lyver ødelegger tilliten til politikken.

Mitt ønske er ikke å male skyfri himmel, det er heller ikke å forsøke å skjule problemer. Vi har en plikt til å sørge for at flest mulig er i arbeid sånn at flest mulig får trygge liv. En del uføre vil kunne jobbe, men det krever et arbeidsliv som er tilpasset. Med mindre og mindre rom for forskjellighet vil flere slite i arbeidslivet. I tillegg lever folk med alvorlig sykdom lenger. Hjertesyke barn lever opp, mennesker med Down syndrom får leve lange liv. Det er fantastisk, men det krever også at de har noe å leve av gjennom sine liv. Da er uføretrygd vårt samfunns løsning. Det er jeg glad for og stolt av.

Så er din, min og alles jobb, Borch, både å legge til rette for flest mulig i arbeid og for størst mulig trygghet for de som ikke kan jobbe. Da må vi både stille krav og vi må legge til rette. En begynnelse er å sikre bred støtte til at alvorlig sykdom ikke skal bety alvorlig fattigdom. Da må vi holde oss til fakta.

By: Municipal Archives of Trondheim - CC BY 2.0

Stopp angrepet på kunnskapsskolen

Forslag til uttalelse til Oslo SVs årsmøte fra Bjerke SV.

Forslaget åpner for at kommunene kan kutte i forberedelsestid og tid til oppfølging av elever og foreldrene deres. Dette angriper selve innholdet i skolen og kommer til å gi dårligere opplæring og lærere som ikke får mulighet til å gjøre jobben sin.

Læreryrket er spesielt.  I ansvaret for å formidle kunnskap ligger det også stor faglig frihet. Dette er en kjerneverdi i en faglig sterk skole.

Norske lærere har lange arbeidsuker og en jobb som krever stort engasjement og tilgjengelighet utover normal arbeidstid. Skolens fremste oppgave er å gi elevene kunnskap, ferdigheter og holdninger.  Den skal forberede på voksenlivet og sørge for en trygg og lærerik barndom. Skolen trenger lærere som er satt i stand til å gjøre en god jobb.

Med trang kommuneøkonomi og dårligere inntekter for mange kommuner i årene som kommer, vil manglende sentral styring med lærernes arbeidstid føre til at kommunene kutter i skolen. Norge er avhengig av at læreryrket er attraktivt og gir arbeidsbetingelser som gjør at folk får gjort jobben sin på en skikkelig måte.

I dag er det slik at det er grenser for hvor mange undervisningstimer en lærer kan ha. Begrensningen sikrer læreren tid til forberedelse og etterarbeid, elev- og foreldresamtaler, journalføring, samarbeid med andre ansatte på skolen og faglig oppdatering, for å nevne noe. Dette taket på undervisningstimer vil KS fjerne. Da er det fritt fram for kommunepolitikerne til å skjære ned på skolebudsjettet. Med KS sin politikk kan kommunene pålegge lærerne flere undervisningstimer, uten å gi forsvarlig tid til oppfølging.

En arbeidsgiverpolitikk for skolen må videreføre tilliten til lærerne, den må sette pris på den viktige innsatsen landets lærere gjør for elevene og for samfunnet. Den må ha fremtidas kunnskapssamfunn for øye. KS drar i motsatt retning, mot mindre kunnskap, dårligere arbeidsvilkår, mot en dårligere skole.

Ikke bare vil forslaget til ny arbeidstidsavtale ødelegge den siste ressurssikringen som er igjen – taket på hvor mange timer en lærer kan undervise.  Forslaget vil også ødelegge for muligheten til å rekruttere unge mennesker til læreryrket. De lærerne som har mulighet til det, vil finne seg noe annet å gjøre.  Vi kan få en lærerflukt om KS får det som de vil.

Oslo kommune har et sterkt ansvar for ikke å undergrave kunnskapsskolen. SV frykter at byrådspartiene vil bruke kommende forhandlinger til å forsøke å svekke læringen i skolen på samme måte som KS ønsker. Oslo SV vil bruke alle muligheter til å jobbe for en god skole, da må forsøkene på å svekke kunnskapsskolen fjernes.

Nok er nok. Skal kunnskapsskolen bevares angrepene må slås tilbake. KS har valgt en aggressiv linje, en linje som skader tilliten til skolen, og som skader rekrutteringen til læreryrket. Norge har ikke råd til kutt i skolen og dårligere vilkår for læring. Høyrepolitikk har aldri vært bra for skolen. Også denne gangen vil SV kjempe for kunnskap og mot skolekutt.

Frihet for hvem?

For en sosialist er det lett å være enig i Torbjørn Røe Isaksens tre prinsipper for tillitspolitikk, men hvordan harmonerer Høyres frihetspostulater med Høyres virkelige politikk?

Ifølge kunnskapsministeren finnes det tre prinsipper som ligger til grunn for Høyres grunnleggende tillitsfulle politikk. Det første er at staten og politikere ikke skal blande seg i avgjørelser andre kan gjøre like godt. Den neste er å bygge opp under sivilt samfunn og frivillighet. Den tredje handler om at folk selv kan ta avgjørelsene som omhandler dem selv.

Hvordan kan Høyres kunnskapsminister, i fullt alvor, tørre å snakke høyt om tillit til enkeltmennesket mens Høyre i Oslo finner det riktig å avgi sentralt dekret om foreldrenes håndtering av barnas skolegang?

I Osloskolen er det nemlig sånn at «festpregede» begivenheter ikke gir mulighet til å ta en dag fri. Når oldemor i Nord-Norge feirer 90 år kan man ikke ta en dag fri for å rekke frem til feiringen, sånt kan nemlig ikke «ansvarlige og oppegående borgere» selv vurdere, når man bor i en ekte høyrekommune. Den dagen oldemor ikke lenger er blant oss og skal begraves har imidlertid samme Høyre bestemt at disse «ansvarlige og oppegående borgere» kan gis tillatelse, fra Høyre, til å ta fri. Min rett til å bestemme hvorvidt mine unger kan ha god læring i å møte eldre i slekten sin er for mye frihet for Høyre. Min vurdering av om en dag fravær er greit er greit for mitt barn, er for mye frihet for Høyre. Partiet som snakker om tillit til ansvarlige og oppegående borgere.

Også i sosialpolitikken er det visst ikke sånn at «lokalsamfunnet kan skjøtte» politikken. Dermed kan de ikke få «tillit til å gjøre det». Her skal Høyre nemlig utgi sentralt, statlig dekret om at mottakere av sosialhjelp skal i aktivitet umiddelbart, samme hva situasjonen måtte være. Med SV i regjering var tonen en annen. Vår inngang til dette var at kommunene selv måtte få tillit til å vurdere dette, til å møte det enkelte individ, til å finne riktig hjelp. Lovverket gir full rett til å pålegge aktivitet, dersom den lokale vurderingen tilsier at det er beste medisin. Det er det som er tillit, i motsetning til hva Røe Isaksens parti varter opp med.

For de som følger litt med på den praktiske politikken blir det raskt klart at Høyres «prinsipper» om tillit kun er hjemmehørende i festens taler, ikke i den praktiske virkelighet. Tillit for Høyre, kan man kanskje si, er noe folk med høy inntekt fortjener, mens folk flest tydeligvis visst ikke sitt eget beste når Høyre bestemmer.

Når bjelken i eget øye blir såpass monumental som den Høyre har pådratt seg da blir det vanskelig å se egne selvmotsigelser klart. I stedet for å skrive lange artikler i avisen om tillit burde Høyre og Røe Isaksen gjøre et forsøk på å praktisere det.

Frihet til å senke kisten

Hvem tror Høyres Torger Ødegård han er til å kontrollere livet til meg og min familie ned i minste detalj?

By: Municipal Archives of TrondheimCC BY 2.0

Oslo styres av tre partier. At KrF er opptatt av å kontrollere folk er ikke noe nytt, men både Venstre og Høyre har jo tradisjon for å late som de er opptatt av frihet. Noen av dem snakker sågar om prinsipper. Senest i går var det en venstremann på TV som snakket om «det liberale prinsipp». Prinsipp der altså. Mon det.

De siste dagene har dette skinnet av frihet riktig piplet frem i lyset. På vei mot ny regjering skal folk nemlig få lov til å slå hjerneskade på hverandre, om de bare er profesjonelle boksere og man skal få lov til å kjøre Segway, jeg tipper det kommer mer. Høyresiden jobber for den uviktige friheten, og bekjemper den friheten som er viktig for oss.

Det nye fraværsreglementet i Osloskolen er et klassisk eksempel på høyresidens ekle behov for å kontrollere meg langt inn i hverdagens små valg. Nå har nemlig Oslos politikere satt seg som mål at mine unger ikke skal få dra i 80-årsdagen til oldemor, det er nemlig en hendelse som har preg av fest og som dermed ikke slipper gjennom nåløyet. Den dagen oldemor dør, derimot, så har Høyre og Venstre bestemt at da kan ungene få lov til å gå. Sorgpreget er nemlig greit nok for høyresiden.

Det de kanskje ikke skjønner i Venstre og Høyre er hvordan dette nye fraværsregelverket er et monument over skolepolitikken de fører. Deres største frykt synes å være at ungene skal trives, at unger skal få utvikle seg utenfor det rommet Høyre selv kontrollerer. Som om det å få andre inntrykk skader skolegangen. Hadde en sosialist argumentert som Ødegård ville de hjertekjærende skrikene fra rasende liberalere boret seg inn i ryggmargen til oss alle.

Noen av de mest spennende stunder i et barneliv er møtene med liv som er levd, møtene med erfaringer og historier. Knytte bånd til tider og mennesker som snart er historie. Man må nesten være høyremann for å skjønne hvorfor det å bruke en dag eller to av skoletiden for å få til disse møtene liksom skulle sette hele skolegangen i fare.

Det er nærmest noe grotesk over at å møte oldemor nærmest bare er greit den dagen vi bærer henne til graven. Det er politikk som tar fra meg retten til å vurdere hva som er bra, eller ikke bra, for mitt barn. Et kraftfullt inngrep i min individuelle frihet, i min rett til å oppdra og sørge for mine barn.

Hver gang denne debatten kommer opp så begynner Ødegård, og hans bande av frihetsrøvere, med eksempler på unger som drar på ferie i ukesvis, midt i skoleåret. De lekser opp tall på antall skoledager og antall fridager for barn. Feighet i møtet med foreldrene til de barna som trenger at noen sier nei på deres vegne gjør at sunn fornuft og frihet knebles.

Det er nok mange tullete forbud og reguleringer som sikkert aldri skulle vært innført. Blant de dummeste er høyresidens behov for å kontrollere helt normale vurderinger i en familie. Det burde vært langt opp på listen til Solberg og Jensen på Sundvolden hotell, men det motsatte er nok tilfellet.

Men hvem er oppdragsgiveren?

Allerede før Høyre har klart å stable på beina en regjering har lobbyistene spist seg inn på statsministerens kontor. Nå er nemlig Julie Brodtkorb hentet inn. Hun har gått fra en sentral posisjon i Høyre, via å drive lobby for penger før hun nå er tilbake som nærmeste medarbeider til landets neste statsminister.

I dag kom nyheten om en overgang andre vei. Denne gangen er det Høyres pressesjef som gis tilbake. Det er klart det er lukrativt for First House å hyre en med tett og direkte kontakt med den nye statsministeren.

En pressesjef i Høyre må åpenbart ha vært tett på planleggingen av en ny regjering, og som kjenner den kommende statsministeren godt, er fin salgsvare for et byrå som vil ha flere kunder. Ingen av oss kommer til å vite hvor tett på høyreledelsen og statsministeren den avgåtte pressesjefen kommer til å være i årene som kommer. Kundeliste og telefonlogg er hemmelig.

Hos First House skriver de nettsiden full om «diskresjon», «konfidensialitet» og om at alle som jobber der plikter å «avklare og rapportere alle former for styreverv, eierinteresser, kjøp og salg av aksjer og opsjoner til daglig leder i First House.» Moralens vokter er altså en leder som selvsagt blir rikere av at rådgiveren får flere oppdrag.

Julie Brodtkorbs JKL er heller ikke spesielt interessert i å få lys på virksomheten sin: ”JKL har ingen offentlig kundeliste. Våre kunder får selv velge om de vil fortelle at vi er deres rådgivere. Vi arbeider ofte med oppdrag der vi betros sensitiv eller hemmelig informasjon. Derfor har alle våre konsulenter taushetsplikt, og det er vår policy aldri å kommunisere om våre kunder eller enkeltstående oppdrag.»

Når Høyre nå ser ut til å klare å stable en regjering på beina blir Julie Brodtkorb statssekretær på statsministerens kontor. Den samme Brodtkorb har altså forpliktet seg til aldri å kommunisere om sine kunder eller om enkeltstående oppdrag. Det norske folk får en helt sentral medarbeider på statsministerens kontor som har hemmelige oppdragsgivere.

Som statssekretær på statsministerens kontor vil Brodtkorb ha tilgang til informasjon om nær sagt alt som foregår i den norske regjering. Hun kan stikke fingrene bort i alle mulige saker, og er den personen i Norge som har best tilgang til statsministeren. Vi aner ikke hvem som betalte lønnen hennes, men vi vet at hun kan påvirke «alle» saker i regjeringen.

Det har vært en stor diskusjon om sentrale folk fra regjeringsapparatet og Stortinget som går til lobbybransjen. Når folk går fra å jobbe i regjeringsapparatet har man i det aller minste fått på plass en karanteneordning som gjør at folk ikke nødvendigvis får lov til å begynne i lobbystillinger direkte.

Det hjelper noe på vei. Fordi kunnskap om konkret politikk ofte er ferskvare så bremser karantene risikoen. Det betyr på ingen måte at alle overganger er uproblematiske, lobby handler vel så mye om personlig og fortrolig tilgang på maktpersoner. Bransjen selger kunnskap om prosess og kontakter mer enn konkret sakskunnskap.

Motsatt vei synes det ikke å være noen grenser. Helt uten debatt går folk, med hemmelige kundelister, rett inn i samfunnsavgjørende maktposisjoner. Ingen kundelister fremlegges, pressen har ingen mulighet til å gå spørsmål om interesser og habilitet skikkelig etter i sømmene.

Dette kan egentlig være ganske enkelt. Lobbyister som har hemmelige kundelister bør være avskåret fra å bli statsråder, statssekretærer eller politiske rådgivere for regjeringen, i det minste med mindre de fullt ut offentliggjør sine kundelister sånn at vi kan være trygge på habiliteten deres. Om listene ikke legges på bordet må disse posisjonene ganske enkelt være uaktuelle for dem.

Hva Julie Brodtkorb angår må Erna Solberg sørge for at hun avslører sine kunder før hun skal inn i regjeringsapparatet. Hvis ikke hefter det for alvor usikkerhet om hvilke interesser som styrer prioriteringene ved statsministerens kontor.

Kor e hammaren, Edvard?

By: homespot hqCC BY 2.0

Selve målet for politikken er å sørge for at hver enkelt av oss får leve gode, trygge og frie liv. Frihet til å bo der vi vil og leve det livet vi ønsker. Frihet til å ha trygge helsetjenester, godt barnevern og en god eldreomsorg.

Jeg skulle ønske politikken var enige om at friheten er det viktigste målet, men det går en tvangsvind over landet. Helt fra sosialdemokratiet og langt ut på høyresiden har mange fått det for seg at skal folket sentraliseres, enten det vil eller ikke. Midt i valgkampen gikk det så langt at NRK, av alle, fikk noen såkalte eksperter til å lage nytt kart over riket, sammenslåingsforslagene var absurde.

Det er som om disse menneskene tror at økt avstand til et kommunesenter, og flere innbyggere per ordfører, gir bedre omsorg. Misforståelsen er åpenbar. Det blir nemlig ikke kortere mellom stedene, færre fjell, fjorder og daler av færre ordførerkjeder. Skal vi ha friheten i behold må folk uansett ha helsetjenester, skole og omsorg der de bor, ikke i en by langt unna. Flyttes tjenestene for å sentralisere tvinges folk rett og slett til å flytte etter, da er friheten borte.

I Dagsavisen her om dagen skrev Arbeiderpartiets Oslo-politiker Khamshajiny Gunaratnam seg varm om det farlige livet i små kommuner, som om intet barn i byen er blitt glemt eller sviktet. Her skal det slås sammen, med hard justis. Tvang mot folk er nemlig veien til sosialdemokratiets fornyelse. En merkelig fornying, spør du meg. I stedet for at systemet tilpasses folk så skal folk presses inn i det systemet som sosialdemokrater og høyrefolk finner mest behagelig når de skal styre.

Frihet må handle om å få bo der man vil, selv om det ikke bor så mange andre der. Da får samfunnet innen rimelighet stille opp, vi må dele godene. Sentraldirigerte kommunesammenslåinger er det motsatte av demokrati og frihet. Det bør alle holde seg unna, selv sosialdemokrater fra Oslo med sterkt utviklet sammenslåingsbehov.

La meg legge til disse ordene av Jan Arild Skogholt, satt i tone av Jack Berntsen.

«Kor er hammaren, Edvard, du treng han vel no
når døra skal spikrast igjen?
For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo.
Du skal reise til byen, min venn.
(…)
De har avgjort, du Edvard, innpå et kontor,
at den bygda du bor i skal bort.
Men det kunne du vanskelig vette i fjor.
Då var valg-friar-løftet for stort.»

Ukultur

Det farer en ukultur over landet. Den smyger seg under målinger og store debattprogrammer. Kjendisopprop for rødgrønn politikk blir selvsagt avfeid som rop fra en offentlig gasjert elite som gråter for sin syke lommebok.

Også publisert her: http://www.delgodene.no/ukultur/

Men det gjelder å være på vakt når noen fra høyresiden kommer for å sette noen fri fra offentlige støtteordninger. Da er det som regel noe muffens.

Jeg er ingen ekspert på kunst, knapt har jeg vel satt min fot i nærheten av en kunstutstilling, men jeg kjenner igjen et kunstran når jeg ser konturene av det.

Når er kunsten fri?

Jeg har hørt mange forslag til løsninger for å gjøre det mulig for flere å leve av kunst. Det handler jo ikke bare om at vi skal ha noen folk til å utsmykke en ny offentlig bygning, eller om at staten skal sørge for at det kommer noen som spiller gitar til en skole nær deg. Det handler om noe mer, noe større.

Kunst og kultur er noe ganske annet for et samfunn. På sitt beste provoserer kunsten, den strekker tanken vår. Den brekker opp nytt rom, eller den gir inntrykk og opplevelser som gjør hverdagen vår annerledes eller bedre.

Utenfor en av de nye regjeringsblokkene i Oslo står det et verk som heter Grass Roots Square. Det er små grønne menn og kvinner som bærer samfunnet, hundrevis av dem. Vi står mellom hellene, de holder hellene oppe. De inviterer til et nærmere blikk, til undring og beunding. Verket er fantastisk, jeg har vært der mange ganger. Det kostet samfunnet 2,8 millioner kroner. Det er mange penger, men når det selv treffer meg, som ikke er noen finkulturfantast, så har det en verdi for oss alle.

Derfor er jeg stolt inn i sjela for at SV stod bak kulturløftet. Det første. Så har det kommet et til og nå kommer det tredje, hvis vi vinner valget. Det handler om levekår for kunstnere, om tilgang til kunst og kultur for barn og unge og om at vi alle skal møte kultur i vår hverdag, både gjennom inntrykk og deltagelse.

Alternativet er høyresidens kulturpolitikk. Den handler grunnleggende sett, på litt sikt, om å at folket får håpe at rikfolket, i et øyeblikk av raushet, drypper litt kunst på dem.

Man kan selvsagt sette seg på ræva for å vente på at Christian Ringnes eller en annen riking forbarmer seg over akkurat deg og ditt verk, men for de fleste som har noe viktig å bidra med som kunstner står det ikke en riking med åpen lommebok klar. Ingen som vil fylle et skogholt med verkene dine (i seg selv et absurd prosjekt, men lå nå det ligge). For de fleste gir det kunstneriske virket små inntekter. Dermed er løsningen enkel: vil Norge ha mye kunst må fellesskapet være med på å ta regninga. Hvis ikke mister vi noe av oss selv, av det som gjør samfunnet godt og interessant å leve i.

Er det en god løsning at det offentlige kompenserer folk for så å overta åndsverket slik enkelte partier tar til orde for? Selvsagt ikke. Kunst er nemlig ikke en vare som ferdigstilles, kunst er ikke bare bildet som er malt, eller sangen som er spilt inn. Kunst er kontekst. Kunst er å kunne trø bildet gjennom makuleringsmaskinen, det er å kunne trekke tilbake verket. Om det offentlige, dog mot betaling, skulle ta eiendom i produsert kunst uten videre griper vi tungt inn i friheten til å forvalte kunst, like mye som når en kapitalist overtar et verk. Da eier ikke kunstneren lenger sitt eget, da mister kunsten noe av sin verdi. Ikke dermed sagt at man ikke skal kunne selge sitt arbeid, men dette må folk selv kontrollere. Ufrihet er aldri løsningen.

I valget mellom kunstpolitikk styrt av tilfeldig tilgang på rike lommebøker og en demokratisk støtte til en fri kultur må valget være enkelt. Vi må velge fellesskapet.

Kunsten må være fri!

Det gjør vi best gjennom å stå på for bedre levekår, gjennom frie kunstnere og frie verk. Det gjør vi gjennom å forvalte støtte og muligheter i tett samarbeid med kunstnere selv. Vi gjør det gjennom offentlige innkjøp og gjennom å støtte lokalkultur og initiativer. Det krever store offentlige budsjetter, og vilje til at forvalte mye i fellesskap.

I valget mellom kunstpolitikk styrt av tilfeldig tilgang på rike lommebøker og en demokratisk støtte til en fri kultur må valget være enkelt. Vi må velge fellesskapet.